Frihetens pris

- Jeg var bare en datter. Fordi jeg skulle drepes, ble jeg ikke engang registrert da jeg ble født, sier norskindiske Sarita Skagnes (38).

- HVORFOR FORTALTE DU DEM at jeg banket deg? De er norske, og det er ikke lov til å slå sine barn i Norge. Jeg kan få problemer!

– Du bor i Norge, far. 

DET ER 17 ÅR siden Sarita Skagnes (38) utvekslet disse ordene med sin far. Hun var 21 år og hadde bodd i Norge i fem år. Faren, og resten av familien, hadde vært i Norge siden 70-tallet. Men den sist ankomne datteren, Sarita, var likevel den første jenta fra en norsk sikhfamilie som brøt ut og giftet seg med en nordmann. I ei nådeløst åpen bok, «Bare en datter», forteller Sarita om sin skjebne som uønsket jentebarn i India, om å bli avvist som familiemedlem og satt bort – mens resten av familien dro til Norge. Det er en historie om incest, mishandling og daglig juling. Sarita, som først kom til Norge i 1985, vil ha debatt om hva som tillates å bli definert som privatlivets fred bare fordi det handler om en annen kultur. For henne betydde det at norsk lov sluttet å gjelde når hun trådte over dørterskelen hjemme.

– Dette er ikke ei bok for familie og venner. Ei heller for de mange som følger lover og regler og har gode liv i Norge. Og jeg skriver ikke denne boka for at folk skal bli rasister eller få sine fordommer styrket, men for å skape debatt. Alle, både nordmenn og innvandrere, trenger informasjon, og jeg føler at det er mitt ansvar å stå fram, sier kvinnen som har levd med nytt navn, ny adresse og hemmelig telefonnummer i mange år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg vil at folk skal vite at mine nærmeste, min norske familie, mine venner og kolleger, er stolte av meg fordi jeg har skrevet denne boka. Samtidig har de advart meg mot å stå fram fordi de husker kaoset og de alvorlige truslene mot meg og min norske mann da jeg brøt ut. Jeg er forberedt på det verste og håper på det beste, sier Sarita, som har anonymisert familiemedlemmenes navn i boka.

VI SITTER I EN LEILIGHET et sted på Østlandet. Sarita og hennes mann eier leiligheten, men bor ikke der. Anonymitet er viktig for ekteparet som de seinere åra har fått et slags normalt liv med jobb, venner og aktiv humanitær innsats for fadderbarn i India.

– Og nå utsetter du deg for en ny runde med trusler med ei bok som ikke er nådig mot din indiske familie og deler av innvandrermiljøet?

– Jeg har skrevet boka og vil stå fram fordi jeg synes det er feigt å gjemme seg. Selv om noe har endret seg på 17 år, er mange av problemstillingene de samme i dag. Skal det bli noen debatt, og skal de som ønsker det få svar på spørsmål som måtte komme som følge av boka, må det være meg som svarer, sier Sarita.

«VAR DET VIRKELIG 

en privatsak at mange av oss kom til Norge med falsk identitet og papirer vi kjøpte i India? At vi giftet oss med våre tanter og nevøer bare for å få oppholdstillatelse? At vi kjøpte førerkort i India, kjørte bil etter våre egne regler og laget kaos i trafikken i Norge? Var det virkelig en privatsak når fedre slo sine døtre i hjel for å bevare sin ære – sin izzat? Når de tvang sine døtre til ekteskap for at en gutt fra deres familie skulle få oppholdstillatelse i Norge? Når de voldtok oss? Når de mishandlet oss? Når de nektet sine koner å lære norsk eller å gå på skole? Var det en privatsak at min egen far prøvde å drepe meg da jeg ble født? At han byttet meg bort til et liv som slave, voldtok meg i India og mishandlet meg i Norge? Er det virkelig en privatsak at våre menn, fedre, brødre og fettere kan voldta oss når de vil, mens vi må tie, tåle og adlyde for å bevare familiens ære?» skriver hun i boka.

– I India ble norskindiske jenter kalt visumstempel og oppholdstillatelse. Å ha døtre i Norge er ikke så verst. Medgiften var visum, oppholdstillatelsen i Norge, noe som gjorde at mennene kunne tjene penger og sende dem til familie og slekt resten av livet. I India kalte mange gutter oss «Good for fuck and good Visa to Norway», forteller Sarita, som går rett på sak i boka:

«Min familie ville ikke tilpasse seg Norge. De likte ikke den norske kulturen, likte ikke norske mennesker. De likte ikke norsk mat, drikke, likte ikke norske gutter og jenter som viste sin kjærlighet offentlig. De likte ingen ting i Norge, og likevel var de norske statsborgere. Likevel tjente de penger i Norge og sendte dem hjem til India. Kan man virkelig bare lukke øynene for alt dette og kalle det et spørsmål om privatlivets fred?»

SARITA KOM TIL NORGE og østlandsområdet som en forknytt 16-åring, men fikk raskt «norske frihetsvinger». Det var et skjellsord familien brukte når noen sa faren imot. Sarita begynte å sette spørsmålstegn ved at faren stadig gjentok at de var sikher fra Punjab, og at de ikke behøvde å følge alle norske regler. Ifølge tradisjonen hadde far lov til å slå sin kone og sine barn, og hjemme haglet ørefiker og slag for bagateller. Sarita hadde tre søstre og en bror, og alle var redde for faren. Men den aller reddeste var hans kone. Selv om hun hadde bodd i Norge siden midten av 1970-tallet, snakket hun ikke bedre norsk enn den nyankomne datteren. Og til tross for at sønnen i huset var langt yngre enn sine søstre, var det han som – etter faren – var sjef i huset. Den tyngste børen var likevel æresbegrepet, izzat, som ifølge Sarita krever at særlig jentene må finne seg i ydmykelser av verste sort for å ikke skjemme ut familien.

– For meg ble izzat det samme som jenteplageri, sier hun.

DET ER EN PERSONLIG og tragisk historie som rulles opp i boka, men vi blir også kjent med en sint og modig ung kvinne.

– Jeg har det veldig bra nå, sier Sarita som sammen med ektemannen har valgt å ikke få egne barn. Hun vil vie sitt liv til jenter i India, og har flere fadderbarn som hun besøker der. Og hun ser ikke bort fra at hun en gang i framtida vil tilbringe mer tid i India for å hjelpe barna hun ønsker en bedre skjebne enn sin egen. Akkurat nå er hun mest opptatt av å forberede seg på harde angrep fra innvandrermiljøet, fra nordmenn som vil mene at hun fyrer opp under rasistiske holdninger – og regelrette trusler. Hurrarop fra rasister er det siste hun ønsker seg.

– Boka handler om meg, men jeg håper at folk forstår at den handler om mye mer enn meg. Jeg blottlegger meg og viser hver eneste følelse og kroppsdel, men jeg vet at dem jeg angriper i boka, ikke har problemet mellom beina. Problemet sitter i hodet. Det handler om holdninger, og det er holdningene vi må gjøre noe med. Informasjon er en begynnelse.

– Er du redd for å bli truet på livet?

– Jeg vet at jeg kan bli drept, eller utsatt for psykisk terror. Men jeg er ikke redd. Jeg vil først og fremst ha debatt.

– Ville du ha anmeldt din far i dag?

– Ja, men det er for seint, sier Sarita som ikke har hatt kontakt med moren og faren siden 1990. Hun kaller dem bare «den mannen og den damen», og har forkastet alle tanker om noen gjenforening.

– Du kommer kanskje til å bli kontaktet av andre jenter med norske frihetsvinger?

– Da skal jeg svare dem. Det er viktig for meg, sier Sarita. 

DET HELE BEGYNTE 2. januar 1969 i landsbyen Bhabiana i Ludhiana-distriktet i Punjab. Sarita er den tredje datteren som fødes, og faren blir rasende. Sammen med kona har han oppsøkt templene og bedt om at de skal velsignes med en sønn. I India er døtre en utgiftspost i mange familier fordi de krever medgift, og Saritas ankomst var derfor en katastrofe. Dessuten forlater døtrene hjemmet når de blir gift, slik at det er svigermor som får en hjelper i huset. Er medgiften for liten og ingen sønner blir født, kan det føre til brannskader, syreskader eller død.

– Faren min ville drepe meg med én gang, så de kunne si at datteren var dødfødt. Det er det mange som gjør i India, forteller Sarita som kjenner til sin skjebne gjennom bestemoren.

Den gamle kvinnen fortalte Sarita at besteforeldrene gjemte den nyfødte hos naboer, men da hun ble brakt hjem etter åtte uker, forsøkte faren å kvele jentebabyen. Sarita må ha vært en kriger fra første stund. Hun overlevde.

– Jeg var bare en datter. Fordi jeg skulle drepes, ble jeg ikke engang registrert da jeg ble født, sier Sarita.

I 1970 FIKK FAREN jobb i Norge, og utover tiåret flyttet familien gradvis etter. Den eneste som ble igjen, var Sarita. Familien adopterte en tantes sønn, og lot den samme tanten beholde jentungen som hushjelp. Den vesle treåringen fikk ansvar for gulvvask, oppvask og reingjøring av en stall hver dag. Ifølge Sarita ble hun misbrukt seksuelt av en voksen fetter fra hun var fire år.

– Da jeg var sju år, tok jeg mot til meg og sa ifra til tanta mi, forteller hun.

Resultatet var kjeft og juling.

«Hun ble sint og sa det var min feil. Jeg var en skamløs jente som bare hadde kumøkk i hodet, og som ikke kunne brukes til noe annet enn husarbeid og puling»,skriver Sarita i boka si.

DA SARITA FYLTE TOLV, flyttet hun til besteforeldrene. Arbeidet var like hardt, men mishandlingen tok slutt. I boka forteller Sarita at hun som 15-åring ble voldtatt av faren da han var på besøk i hjemlandet. Igjen var det jenta som fikk kjeft og ørefiker. Faren sa at hun var ei hore fordi fetteren hadde misbrukt henne. I dyp fortvilelse forsøkte Sarita å rømme. Hun ville skjære av seg brystene og alt som fikk menn til å se på henne som attraktiv.

Bestemoren insisterte på at ingen måtte få vite hva som hadde skjedd. Det handlet om familiens ære. Sarita måtte sendes til Norge. Bestemoren ville ikke ta ansvar for en tenåringsjente som hadde mistet sin ære, og ga sin sønn beskjed om at han måtte ta hånd om datteren og få henne til Norge.

– Du har grått altfor mye i ditt liv, men det er ingen som ser dine tårer. Du må tåle denne smerten Gud har sendt deg, for dette er din skjebne, og den har du selv laget i ditt forrige liv, sier bestemor i boka.

TENÅRINGEN SARITA KOM til Norge 27. august 1985. Der møtte hun tre søstre og en lillebror hun så vidt hadde sett da de besøkte India. Familien hadde både hus og bil og et toalett som var så fint at hun ikke syntes hun kunne bruke det. Alt var nytt og fremmed, og hun lærte seg fort at hun bare var en «jævla pakkis» og «svarting» som ikke kunne skikkelig norsk. Mange nordmenn la ikke skjul på sin forakt og ga klar beskjed til den forvirrete jenta.

Da Sarita kom til Norge, måtte hun først sove på en madrass under ei trapp i huset. Etter hvert fikk hun flytte inn til søstrene med madrassen sin. Hun hadde et utall vaskejobber, gikk grytidlig med aviser sammen med faren og jobbet på sykehjem. Alle pengene hun tjente, gikk til faren. Og til tross for all jobbingen, klarte hun seg likevel bra på skolen.

– I India var jeg så sliten av alt arbeidet at jeg sovnet på skolen. Alle trodde jeg var dum. I Norge fikk jeg beste karakterer i klassen, sier hun stolt og viser oss bilder fra et fotoalbum.

En slank tenåring smiler strålende mot oss fra albumet. Hun reparerer mopeden sin, bærer smilende kilotunge bøtter med poteter i et storkjøkken, spiller og synger i sikhtempelet, eller smiler skøyeraktig i jeans og jakker som hun fikk av dem hun vasket hos. Klassefester, kino og aktivitetsdager på skolen er det lite bilder fra. Dit fikk hun ikke lov til å gå av faren.

I dag advarer hun skolene mot å gi jenter fritak fra svømming, gym, aktivitetsdager og alt som mange foreldre fremdeles holder barna borte fra.

– Det er bedre å være som norske barn. Lærerne er veldig viktige personer for oss, og de må ikke gi etter. Vi trenger å være med på ting foreldrene våre synes er unødvendig eller bryter med tradisjoner fra hjemlandet, sier Sarita.

DEN VITEBEGJÆRLIGE unge jenta sugde til seg alt folk sa og gjorde når hun arbeidet eller var på skolen. Lærerne og vennene hennes var viktige for selvrespekten, mens andre nordmenn forvirret henne. En person hun vasket for fortalte henne at «dere utlendinger lærer dere ikke språket og lager kaos i landet vårt hele tida». Sarita tenkte mye på utsagnet, og da damen flyttet til et varmere land, syntes Sarita det var merkelig at hun ville bli utlending selv. Hun som ikke kunne fordra utlendinger.

– Hun var nok en helt annerledes utlending enn meg. Vi var bare rare, fattige, gjerrige og jævla pakkiser som fikk jobber de norske ikke ville ha, sier Sarita.

Men den oppvakte Sarita så flere rasister rundt seg. I boka skriver hun:

«Var det ikke rasisme når våre menn brukte norske jenter som visumstempel, giftet seg med dem og skilte seg fra dem etterpå? Var det ikke rasisme når våre foreldre hele tiden fortalte oss at det norske samfunnet ikke var bra? Var det ikke like mye rasisme hjemme i India også, vi som ikke kunne tåle naboene og gikk til krig mot dem fordi de var muslimer, hinduer eller tilhørte en lavere kaste? Sånn tenkte jeg, men torde aldri si det høyt.»

Etter hvert gjorde Sarita åpent opprør mot faren. Og hver gang hun sa ham imot, forteller hun at hun ble slått helseløs. I boka skriver hun at faren truet med voldtekt og at han ville sette den opprørske jenta på plass ved å true med voldtekt av lillesøsteren hennes også.

«Når jeg ikke var redd, var jeg sint. Jeg var så sint at jeg hadde lyst til å slå meg selv,» skriver hun i boka.

– Jeg tenkte sånn den gangen. Alt var jo min egen skyld, sier Sarita stille, som den gangen var 20 år – og som ikke så noen annen løsning enn å ta sitt eget liv.

– Jeg var så glad. Endelig skulle jeg få lov til å dø, skriver hun.

HELDIGVIS ER HURTIGTOGET hun vil kaste seg foran, forsinket. Og heldigvis vasker Sarita også hos en hyggelig, norsk dame som har en sønn boende i huset. Sarita forelsker seg i Jan Ivar, og sommeren 1989 blir de hemmelige kjærester. Sarita er ferdig med sin biologiske familie, hun vil komme seg vekk. Det er både vanskelig og farlig, men i mars 1990 rømmer hun til Jan Ivar og hans mor. Faren er så truende at politiet må tilkalles flere ganger.

– Advarsler hjelper ikke i det indiske samfunnet. Det handler om ære, og i det indiske samfunnet går ære foran alt, forteller Sarita. Hun ble ikke bare utstøtt, hun fikk også en dødsdom som ikke ble gjennomført.

I april samme år gifter Sarita seg med Jan Ivar i Sandvika rådhus. Hun forteller at truslene fra faren er så alvorlige at ekteparet må gå under jorda. De kan ikke jobbe, ikke gå ut av huset, og Sarita kan ikke gå på skolen. Etter hvert fullfører hun videregående skole og begynner å jobbe.

– Jeg bestemte meg for ikke å være redd dem lenger. Jeg hadde vært redd hele mitt liv, nå orket jeg rett og slett ikke mer. Hvis det betydde at de kom til å drepe meg, fikk det bare skje. Jeg måtte leve livet mitt, sier hun.

SIDEN HAR SARITA aldri snakket med sine foreldre, men boka «Bare en datter» er dedisert til lillesøsteren Nikki. Hun tok kontakt med Sarita etter ti år. Hun var skilt fra sin indiske mann og var innlagt på psykiatrisk sykehjem. Hun fortalte søsteren at hun var blitt mishandlet, og hadde hatt store depresjoner. I tillegg hadde hun diabetes. Nikki hadde stor respekt for Saritas livsvalg, og ville at søsteren skulle skrive ei bok om kampen for et bedre liv. Nikki døde da manus var klart.

– Det er uklart hva hun døde av. Kanskje var det fordi hun ikke tok medisinene sine som hun skulle, sier Sarita.

I to år ble manuset liggende i skuffen, men da hun til slutt gikk til Gyldendal forlag med tusen nedskrevne sider, tok det bare ei uke før hun fikk positiv tilbakemelding. Journalisten Lene Wikander fikk i oppdrag å tilrettelegge historien.

– Jeg vet at boka vil skape debatt om innvandringspolitikk, og det er bra, sier Wikander.

Det var de tyngste tusen sidene Wikander noen gang hadde lest. Men jentebabyen som nektet å dø i 1969, nekter nå å være redd. Det er på tide at det norske samfunnet får høre historien hennes, mener Sarita. Selv om vi skriver 2007, er hun ikke alene om sine opplevelser; og Sarita vil gi andre jenter mot til å kreve sitt menneskeverd.

«I dag heter jeg Sarita Skagnes og er bare meg selv. Sarita Skagnes er bare et menneske. Ikke en sikh, ikke hindu, ikke muslim, ikke kristen, men bare et menneske. Da jeg ble født, var jeg verdiløs fordi jeg bare var en datter. Menneskeverdet ble tatt fra meg. Hele livet har jeg kjempet for å ta det tilbake. Som voksen kvinne har jeg endelig klart det. Dette er jeg stolt av.»





Journalist og forfatter Lene Wikander har tilrettelagt Saritas historie i bokform for Gyldendal forlag. Hun har kryssjekket Saritas opplysninger med politi, venner, kolleger, arbeidsgivere, lærere og nær familie. Magasinet har også vært i kontakt med nær familie av Sarita, som bekrefter hovedtrekkene i Saritas historie. Foreldrene har fått oppsummert bokas innhold i brevs form. Magasinet har ikke lykkes å oppnå kontakt med foreldrene.

GOD KLEM: - Lillesøsteren min ga meg ofte en klem når jeg gjorde lekser. Hun mente jeg leste for mye og trengte pauser. Hun er død nå, men det var hun som inspirerte meg til å skrive boka, sier Sarita.
TILRETTELEGGER: Journalisten Lene Wikander (t.h.) ble bedt om å tilrettelegge Saritas historie av Gyldendal forlag. Hun fikk tusen sider - de tyngste hun noen gang har lest. Wikander snakket med både familiemedlemmer, venner, lærere og kolleger for å få bekreftet historien.
SARITAS HÅP: – Jeg håper at mine biologiske søsken, kusiner og andre slektninger som jeg ikke har sett på 17 til 25 år, blir stolte av at jeg har skrevet ei bok, og at de innerst inne vet at alt jeg har skrevet, er den bitre sannheten de selv også har vært vitne til og utsatt for.
GUTTEDRØM: - Nesten halvparten av indiske jenter skulle ønske de var gutter og sønner. Det gjorde jeg også, og kledde meg ut som en gutt i all hemmelighet, forteller Sarita.
JENTEDRØM: «Kunne også jeg være en fri, norsk jente som kunne kle seg akkurat som hun ville uten å bli banket opp og kalt hore.»