Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Frisk Noravind

Hun ruver ikke akkurat, lille Nora Brockstedt (81), men er like forbanna en av gigantene i norsk underholdningsliv.

«YOU MUST REMEMBER THIS  - a kiss is just a kiss ...»

På Blå, hovedstadens in-klubb, er det stappfullt. Unge menn i militærjakker og hettegensere, unge jenter med lav bukselinning og bare mager -  og eldre menn i dress og godt voksne kvinner i pene skjørt. Og på scenen bak digre divabriller med graderte glass: en liten kvinne i lave sko.

«The world will always welcome lovers - as time goes by.»

Den siste akkorden henger et øyeblikk i lufta, så braker applausen løs. Plystringen skjærer i ørene. Nora Brockstedt har absolutt grepet, også i en alder av 81.

-  ÅH! Brockstedt er tydelig oppgitt.

-  Denne aldersfikseringen. Hvorfor kan vi ikke blande oss litt mer da? Det er en kjensgjerning at eldre mennesker er yngre i dag enn de var før. Nå ser man nesten ikke forskjell på konfirmanten og mora.

Hun tenker seg om.

-  Akkurat det kan jo forresten være litt sørgelig. Det kan bli både krampaktig og patetisk. Nei, man får være som man er.

I høst fikk Brockstedt oppfylt en gammel drøm: å spille inn et album med standardlåter fra det klassiske jazzrepertoaret. Det er vel to måneder siden hun hadde lanseringskonsert for albumet «As Time Goes By» på Blå. Siden det har hun vært i studio sammen med Kåre Conradi og spilt inn julesliteren «La det sne! La det sne! La det sne!». I dag har den lille parken utenfor vinduet hennes trukket i sesongriktig svart-hvitt. Inne i den romslige leiligheten på Frogner er vertinnen opptatt med å skape den riktige stemningen.

-  Jeg har ganske høyt forbruk av stearinlys på denne årstida, sier hun og tenner enda et par.

-  Men, altså, når jeg hører folk snakke om 30-årskrisen, 40-årskrisen og sier ting som: «Å Gud, nå er jeg blitt femti,» klarer jeg ikke å ta det helt på alvor. Ja, det blir nesten latterlig. Det viktigste er å leve her og nå.

-  En må ta en dag av gangen?

-  Ja, eller gjøre som jeg. Jeg tar fem minutter av gangen.

Hun retter på det sølvblonde håret og skubber de store divabrillene lenger opp på nesa.

-  Nei, hjemme er jeg helt vanlig, sier hun.

Men de digre brillene har hun på, også innendørs. Brillene som kaster skjær av mystikk over Brockstedt. Den klossete jenta som danset tango med Gunnar fra Mo og hadde hatt med slør og silkestrå, likner mer en dramatisk filmdiva.

-  Grønn stær, forklarer hun. -  Jeg tåler ikke skarpt lys.

Hun tar plass i sofaen i dagligstua, i likhet med de andre rommene er det utsmykket med smakfull kunst -  mye av det egenprodusert.

Hun legger det ene beinet over det andre og plukker bort et usynlig rusk med pene, nymanikyrerte negler. Brockstedt setter seg godt til rette og smiler bredt til tegner Graff.

-  Det er en ære å bli tegnet av deg, men jeg gruer meg likevel litt. Skulle gjerne sett at det var litt mørkere her inne. Men fint om du får med at jeg har sju tenner som er fri for plomberinger. Ikke dårlig det!

«BESTE ØSTKANT», i arbeiderstrøket mellom Tøyen og Grønland. Det var der Nora vokste opp.

-  Jo da, vi hadde mat på bordet hver dag -  ja -  for det er visst mange som fremdeles tror man ikke hadde det på østkanten. Mamma var utdannet sydame og pappa var håndverker. Det var bra yrker. De fikk meg da de var ganske unge. 19 og 20, tror jeg. Vi bodde i en liten, hyggelig leilighet og led ingen nød.

-  Er du enebarn?

-  Jeg hadde en yngre bror som dessverre er borte. Pappa døde også tidlig i en arbeidsulykke, 44 år gammel. Forferdelig trist, men livet må gå videre. Jeg var allerede voksen og klarte meg selv.

Hun vurderte å følge i morens fotspor, men sangen vant. En talentkonkurranse førte til engasjement hos revykongen og platedirektøren Jens Book-Jenssen. Omtrent samtidig giftet hun seg og fikk sønnen Tore. Etter noen år som hjemmeværende takket hun ja til å bli med i vokalgruppa The Monn-Keys. Resten er historie. Revyvisa «En liten pike i lave sko» ble en stor suksess, Brockstedt gikk solo og etablerte seg raskt som en av landets desidert mest populære sangere.


«OPPE I EN DAL,
langt mot nord hørte jeg en samepikes sang ...»

Året var 1960 og i Royal Albert Hall i London swingte Brockstedt seg gjennom «Voi voi», Norges første bidrag til den internasjonale Grand Prix-finalen.

-  Grand Prix, ja, sier hun og tar en slurk av vannglasset. -  Det var jo utrolig moro, og vi trodde jo aldri vi skulle havne så høyt som på fjerdeplass. Men, jeg vet ikke om jeg skal si jeg var heldig eller uheldig som var med den gangen. Hvert eneste år blir jeg oppringt av pressen som vil vite hva jeg synes om årets deltakere. Det synes jeg er vanskelig. Det er så mange dyktige nå. Det er vanskelig å være en sånn «forståsegpåer».

-  Følger du med på hva som rører seg innen norsk musikk nå?

Bak brilleglassene anes blikket.

-  Du kan skjønne jeg ikke gjør det, jeg som er en og åtti år gammel! sier hun syrlig.

-  Det var ikke ment som noen fornærmelse.

-  Det er greit, det, sier hun og ler. -  Jo, jeg er høyst oppegående og følger med. Det er som sagt enormt høy kvalitet på veldig mange av dagens utøvere, men jeg vil ikke trekke fram noen. Men jeg følger veldig godt med.

-  Hvis jeg spør deg om den siste plata til Lene Marlin var bedre enn debuten, hva sier du da?

-  Da kan jeg vel kanskje si at den første var veldig bra. Og så hadde hun den ene visa som slo så godt, den ...

-  «Sitting Down Here»?

-  Akkurat. Den var jo en «schlæger», som vi sa i gamle dager. Det er morsomt at folk kan bli rike på dette i dag. Det er noe nytt, at det går an å tjene masse penger på det.

-  Du må jo ha tjent litt du også?

-  Jo da, men jeg har aldri blitt rik, bortsett fra på gleder og erfaring. Men jeg har hatt et godt liv med hus, hytte og bil. Jeg skjønner egentlig ikke at folk orker å ha så mye penger. Det er jo bare mas med dem! Nei, lagom er best.

-  Unge kvinner blir ofte presset til å se både sånn og sånn ut i dag ...

-  Det presset unge kvinner utsettes for innen underholdningsbransjen dag, er jeg glad jeg slapp.

-  Du var vel både slank og pen, det var kanskje ikke noen grunn til å presse deg?

-  Jeg har da aldri vært pen! Folk sier til meg at jeg er akkurat den samme som før. Ja, jeg har sluppet å bli en falmet skjønnhet, svarer jeg da. Nå skal jeg vise dere et bilde ...

Like etter er hun tilbake med en stor utklippsbok.

-  Se her, sier hun og peker på et 43 år gammelt bilde. -  Se på dette. Det er fra da jeg sang «Sommer i Palma» i Cannes i 1961. Jeg hadde på meg en rød fløyelskjole med en bar skulder.

Hun legger hodet litt på skakke. Betrakter den yngre utgaven av seg sjøl.

-  Pen har jeg aldri vært, men kroppen var vel ikke så gær\'n?

BROCKSTEDT GÅR UT  på kjøkkenet og kommer tilbake med fullt vannglass. Sist hun drakk en Cola, var den gang den het «kokka» og ble inntatt med sugerør fra lubne, små glassflasker.

-  Det må være femti år siden jeg drakk en brus. Nei, jeg gjør som Jesus. Holder meg til vann og vin. Det tror jeg er bra.

-  Du holder deg svært godt, hvor mye har du fikset på?

-  Ingen ting! Og etter å ha sett disse programmene på tv, vil jeg i hvert fall ikke gjøre noe sånt. Når de drar skinnet sånn, sier hun og trekker kinnene bakover med begge hender. -  Nei, herregud! Men folk må gjøre som de vil, enhver er salig i sin tro, som det står i skriften.

Brockstedt har beholdt sin barnetro og tror på noe, hun vet bare ikke helt hva det er.

-  Jeg vil gjerne tro at en liten engel passer på meg.

-  I hvilke situasjoner har du følt det?

-  Jeg vet ikke. Men du skal vite at det ikke alltid er bare bare å gå inn på en scene. Nå er jeg kanskje til og med reddere enn før. Men jeg tror det må være der, for at man skal yte sitt beste. Men jeg synger aldri uten publikum. Aldri hjemme. Der skiller jeg skarpt mellom privatliv og jobb.

EN VAKKER DAG midt i juli i år ble Brockstedt vekket av telefonen. I den andre enden var en journalist fra Se og Hør. Dagen før hadde Alf Prøysen-biograf Ove Røsbak skrevet en artikkel i Dagbladet, der han hevdet at dikteren i alle år hadde båret på en hemmelighet: Han følte seg tiltrukket av menn. Så nå ringte journalister rundt til folk som hadde samarbeidet med Prøysen for å få kommentarer. For Brockstedts del falt det ikke så heldig ut.

-  De ringte meg tidlig om morgenen, før fanden hadde fått sko på beina. Det ble helt feil. At jeg skulle ha noe imot homofile! Det skulle tatt seg ut. En kan ikke jobbe i denne bransjen og ha fordommer mot homofili. Da jeg sa: «Nei, men gid, var han homo? Men han som var så søt mot meg?» var det ment som en spøk. Jeg gjorde til og med sånn da jeg sa det, sier hun og vifter med et slapt håndledd.

-  Ironi?

-  Nettopp! Og da jeg så det på trykk, holdt jeg på å besvime. Brockstedt tar en stor slurk vann og flytter seg litt lenger fram mot sofakanten.

-  Det blir så smått, men for ordens skyld: Jeg har aldri hatt noe imot homofile.

Prøysen skrev en rekke viser til Brockstedt, flere enn til noen andre.

-  Han sa at han likte tolkningene mine.

-  Hvilke av dem liker du best sjøl?

-  Jeg er veldig glad i «Slipsteinsvæilsen». Teksten er så sterk, så dyp. Om de vakre blomstene på enga som blir meid ned når bare «ljåen er kvass nok». Og melodien til Bjarne Amdahl er skjønn. Jeg er også veldig glad i «Blåklokkevikua», sier hun - og jøss, der begynner hun nesten å synge litt, selv om hun er hjemme hos seg selv. «Blåklokkevikua, midt i æilt det grå. Som je lengte mot deg ...» nynner hun.

-  Jo, den er fantastisk vakker. Finn Ludts melodi er nydelig. Og teksten handler, som alle gode tekster, om så mye mer.

I JANUAR FYLLER Brockstedt igjen år. Og neste år er det 60 år siden platedebuten. Hun har det fint om dagen, hennes første rene jazzplate har fått svært god mottakelse. Brockstedt er tindrende klar på ett punkt: Hun har hatt en fin karriere. Hva med medaljens bakside?

-  Jeg kan ikke si jeg har hatt noen forferdelige nedturer. Det er klart, alle dager er ikke like, livet består både av glede og av sorg. Å oppleve at folk fra min egen generasjon, venner, kolleger og kjente forsvinner, er helt forferdelig.

-  Hender det at du tenker på din egen forsvinning?

-  Merkelig nok gjør jeg ikke det.

Kanskje jeg rett og slett ikke har hatt tid til det ennå? Jeg har det fint nå, selv om jeg kanskje ikke løper like fort som jeg gjorde -  men det har jeg da heller aldri gjort. He-he.

Brockstedt setter glasset på bordet og reiser seg.

-  Kom hit, så skal du få høre noe morsomt.

Hun viser vei inn i den andre stua, hvor stereoanlegget står. Brockstedt åpner et skap og begynner å bla gjennom en hyllemeter med singelplater.

-  Her er den, sier hun og legger en singel på platespilleren.

-  Den heter «Oslo, Oslo» og ble skrevet og spilt inn spesielt til et Great Garlic Girls-show. Olav Klingen mimet. Helt fantastisk. Og så, på siste forestilling, gjorde vi noe gøy. Du vet, det har man lov til når det er aller siste forestilling. Så da lyset gikk mellom to nummer, byttet vi plass, Olav og jeg!

Ansiktet til Brockstedt stråler av nesten barnslig henrykkelse mens hun forteller om publikum som først ikke skjønte noen ting, som trodde det var Klingen som sto der og mimet. Så skjønte de at det var «the real thing», at det var Nora Brockstedt som sto der og mimet til Nora Brockstedt!

-  Det var helt utrolig morsomt, sier hun.

Låten fader ut, Brockstedt slår av forsterkeren.

-  Jo, det har vært mye moro. Og ekstra moro er det med «As Time Goes By». Synes du ikke det hadde vært et fint punktum?

-  Har du tenkt å gi deg?

Brockstedt retter på brillene igjen.

-  Jeg har jo fått mange gode kritikker. Og så lenge jeg er i form og publikum og jeg har det moro ... Nei, vet du, jeg tror jeg fortsetter en stund til. Så lenge de klapper like mye når jeg går som når jeg kommer, skal jeg nok klare å holde det gående.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media