Fritt ord, fri mann

Dagbladets Tom Martinsen (62) lever for det gode fotografiet. Men kampen mot kreften holdt på å ta knekken på ham.

PÅ SKØYEN, SJU ETASJER over tomta der messehallen er revet, sitter Dagbladets fotograf Tom Martinsen i den nye leiligheten han og kona Gry nettopp har flyttet inn i. Han er tynnere enn han var for halvannet år siden - da kreften slo som et lyn inn i livet hans og krevde øyeblikkelig behandling. Men som det heter: Han er like blid. Etter at han ble syk, har han fått Snill Gutt-statuetten av sine egne kolleger. Og i forrige uke fikk han Fritt Ords honnørpris for sin virksomhet som fotograf og som formidler av innsikt og kunnskap i Magasinets ukentlige spalte «Øyeblikket».

-  Det er noe av det mest overraskende jeg har vært borti, sier Martinsen og rister på hodet. -  Det er jo fantastisk hyggelig å få en sånn pris. Det varmer et gammelt hjerte.

-  Har du tenkt på det du driver med i et ytringsfrihetsperspektiv?

-  Egentlig ikke. For meg er ytringsfriheten en selvfølge. Mullaen som sa på TV at ytringsfrihet er Vestens religion, har helt rett. Hvis jeg har noen religion i det hele tatt - noe jeg ikke trodde jeg hadde - så er det troen på ytringsfriheten. Vi har alle et ansvar og en plikt til å slåss for disse idealene. Hver eneste dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Er du selv noen gang blitt forsøkt hindret i å utøve denne plikten?

-  Erru gæern? Jeg har ikke tall på alle de politifolka og andre personer i uniform som har forsøkt å stoppe meg. Vi pressefotografer er jo så synlige. Det vi være. Jo da, jeg har måttet slåss litt. For å få tatt noen bilder.

UTENFOR ER DAGEN gnistrende klar. Ullern og Holmenkollåsen dekker synsranden. Foran landskapet stiger digre kraner til værs. Bygningsarbeidere jobber på spreng for å reise en vegg mellom Martinsen og høydedragene på Vestkanten. Om kort tid er enda et nytt leilighetshus på plass i dette vekstområdet langs den sterkt trafikkerte Drammensveien. Tom Martinsen følger jobbingen med fascinert interesse fra dag til dag. Virkeligheten i alle dens avskygninger er fotografens arbeidsfelt, enten det dreier seg om å dekke en krig i Midtøsten eller å fotografere et strå i ei myr på Tjøme.

-  Det er fortellinger, alt sammen. Jeg er oppdratt med historiefortelling. Faren min tok meg ofte med til Husøy utenfor Tønsberg på lange vinterdager. Hos en onkel var det kaffeslaberas hele dagen. Alle mannfolka samlet seg og fortalte hverandre røverhistorier fra sjøen. Det var klart jeg måtte ut i verden jeg også. Jeg reiste et år på Østen. Sjøfolka var jo en gjeng med banditter. I hver havn dro de til nærmeste bar og holdt det gående. Det mest ideelle var når «bautrossa lå i første sjappa», som de sa. Et herlig uttrykk. Men jeg var nysgjerrig. Ble ofte gående aleine i fremmede byer og se meg om.

-  Hvordan ble du interessert i fotokunst?

-  Det kom med 60-tallet. Jeg ble interessert i all kunst. Kunsten og opprøret var to sider av samme sak. Vi skulle redde verden. Hele tida. Jeg elsket bohemtilværelsen. I Tønsberg oppsto en jazz- og poesiklubb, med Harald Sverdrup og Gunnar Bull Gundersen i sentrum. Gunnar viste vei. Han bekreftet det Jack London skriver i «Martin Eden» - det går an å være kunstner og sjømann på en gang.

FOR HALVANNET ÅR SIDEN fikk Tom Martinsen beskjed av legen sin om at han hadde strupekreft. Han måtte øyeblikkelig begynne med stråle- og cellegiftbehandling.

-  Legen ga meg femti prosent sjanse. De fant en liten jævel på lunga også - som heldigvis ikke sto i forbindelse med den andre. Lunga opererte de. Strålingen var verst. Legene sa de ga meg så store doser at de nesten drepte meg. Det var ren tortur. Helt forjævlig vondt.

-  Hvordan reagerte du på denne situasjonen?

-  Overraskende rolig. Gjennom en jobb som den jeg har, får du erfaring med å kontrollere følelsene dine. Kona mi er også et utrolig menneske som har hjulpet meg hele veien. Jeg kom meg igjennom. Legene lurte på hva jeg er lagd av. Klart jeg kunne dødd. Men jeg har tenkt at jeg i hvert fall har levd et fantastisk spennende liv. Som en katt, alle ni livene. Når jeg har vært ute i vanvittige situasjoner på jobb, har jeg ofte tenkt at hvis mora mi hadde sett meg nå, ville hun ropt: «Tom! Kom hjem!»

MED SINE SMÅ tekster til det fotografiet han velger ut hver uke i spalta «Øyeblikket», har Tom Martinsen nærmest skapt sin egen sjanger. Noen språklig trening av betydning hadde han ikke før han fikk tilslag på en idé han lanserte da Dagbladet skulle utgi Magasinet: Å presentere et bilde over en side hver uke.

-  At avisledelsen gikk inn for denne ideen gjør meg stolt over å jobbe i Dagbladet. Jeg sitter her med alle bøkene mine og glaner på bilder og tenkte at dette må spres. Alle disse fantastiske bildene som folk ikke får sett. Jeg får enormt mye respons på denne spalta. Men i utgangspunktet var jeg uhyre spent på om jeg skulle få til tekstene i det hele tatt.

-  Vi som har reist sammen med deg, har sett at du skriver ting i notisbøker du går omkring med?

-  Det er mer sånne ... hva skal jeg si ... merkelige dagboksgreier. Fantasidikt, surrealistiske greier, observasjoner av en sånn litt på siden-virkelighet.

-  Noen har kalt de korte tekstene dine for en slags haiku-dikt i prosa?

-  Jeg har lært mye av haiku-dikt. Og på en måte viser disse bildene at verden er full av poesi. Jeg tenker masse på tekstene før jeg skriver. Jeg må ha inn litt fakta pluss en personlig opplevelse av bildet. Men ingen tolkninger. Det må leseren klare selv. Jeg tror folk får fred til å ta et bilde innover seg når det presenteres slik. TV-bilder er jo så dårlige! En stillfotograf må tenke igjennom innhold, komposisjon, hvordan han skal få bildet til å virke sterkest mulig. Skal du se bilder, må du lese aviser - ikke se fjernsyn.

-  Du har vist 260 bilder hittil. Har du nok stoff til å holde på en stund til?

-  Jeg har såvidt skrapt overflaten. Bare plukket fra øverste hylle. Jeg har nok bilder til å holde på et par liv til. Men i det siste er jeg blitt veldig opptatt av å ta vare på hvert sekund. Så det passer helt fint - at jeg driver med en spalte som heter «Øyeblikket».