Fritt wilt

Frithjof Wilborn (45) er en jaget mann igjen.

DET VAR EN LØRDAG MORGEN som alle andre lørdager, og Frithjof Wilborn lå og sov ved siden av sin kone. Han kom til å stå opp, spise lang frokost og rydde litt i rekkehuset på Bønes utenfor Bergen, som har akkurat tilstrekkelig plass til en familie på seks pluss en liten vrengt polvott som heter Knerten. Han kom til å dra på butikken for å handle mat og lage biffmiddag som hele familien skulle spise i skjæret av tente stearinlys. Det var bare én ting som gjorde 27. januar til en uvanlig lørdag. Frithjof Wilborn møtte sitt eget blikk i kassa på supermarkedet. Fra avisstativer over hele landet smilte han fra forsiden med tittelen «-  Jeg stjal ikke klærne».

Det var ikke den eneste januarmorgenen han hadde våknet til tøff trykksverte. «Frithjof ferdig i TV 2.» «Vurderte å fjerne Wilborn fra {lsquo}Skaperen\'.» «Ba ikke om lov til å delta på prisutdeling.» Han innrømmet rot med reiseregninger, og ledelsen skal ikke ha likt at han har tatt betalte jobber for å lede private utgaver av «Vil du bli millionær?» i næringslivet, og at han er blitt sponset av ukeblader. To ganger på ei uke tuslet Frithjof inn på kontoret til Kåre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Jeg har vært der mange ganger, jeg. På kontoret til Kåre er det som oftest veldig hyggelig.

-  Som oftest?

-  Det har jo vært et par anledninger hvor kaffen ikke har vært rykende varm.

-  Hva snakket dere om på disse møtene?

-  Det kan jeg ikke si.

-  På et av møtene tok du med deg en privatetterforsker?

-  Altså ... privatetterforsker Harald Olsen var med advokaten min, Sigurd Klomsæt, til Bergen på jobb. Jeg har kjent ham fra slutten av 80-tallet, og Sigurd spurte om det var greit at han var med siden han ikke hadde noe annet å gjøre. Det sa jeg ja til. Og mer var Harald ikke med i denne saken.

-  Men du hyret inn Nokas-forsvarer og tidligere overvåkingssjef Ellen Holager Andenæs, og det er vel ikke akkurat å dempe konflikten, det heller?

-  Det har jeg ingen kommentar til. Alle som er i søkelyset, tror jeg får beskjed om å være forbeholden med uttalelser. Også jeg.

«Klesbutikk krever 20 000 fra TV 2s Frithjof Wilborn», skrev VG 27. januar. Gratisbladet INmagasinet anklaget Frithjof Wilborn for å ha nektet å levere tilbake eller betale for klær han brukte under et fotoopptak i 2005.

-  Var det fine klær?

-  Husker ikke. Har ikke sett dem på over ett år. De henger hjemme i skapet.

-  Har du egne, betalte, klær på deg nå?

-  Det har jeg hatt hele tida, jeg.

Frithjof holder fingeren foran munnen og gnir seg på sin kløftede hake som om han forsøker å fjerne noe som ikke er der.

-  Blir du å se på TV 2 til høsten?

-  Ja, deeet vil jeg gå ut ifra. Ingen har sagt noe annet.

FRITHJOF WILBORN har akkurat våknet igjen. Etter en natt på Hotel Royal Christiana i Oslo, der han overnattet etter opptak til den nye sesongen av «Skaperen» som hadde premiere tirsdag denne uka, virker han ikke mørbanket av overskrifter. Håret er gråstenket og krøllet, ja, regelrett en villfødt manke. Han har morgentrøtte øyne over en spiss nese, men er nydusjet og blid. Med kjappe fotballbein inne i en for vid olabukse med snusboksen bulende i lomma, går han de få meterne til bilen som skal kjøre mot barndommens Asker.

BARNDOMSHJEMMET ligger gult med grusstrødd oppkjørsel i et rolig strøk. På et av husets to piano ligger notene til «Å, kom nå med lovsang» slått opp over tangentene. Hit flyttet familien Wilborn da Frithjof var ti år fordi faren fikk jobb som divisjonsdirektør på Mustad som produserte spiker, skruer og fiskekroker. Frithjof synker ned i en stol brodert med roser. Fatter\'n vanner blomstene i stua med ei turkis kanne og sier at Frithjof alltid sprang på rommet sitt, tok på matrosdress og stilte seg foran i velkomstkomiteen når det kom besøk.

-  Seinere gikk du med hatt og røkejakke for å komme inn i ulike miljøer for å debattere. Så kom du seint hjem, og uansett hvor seint det var, måtte du steke egg, sier fatter\'n.

-  Og en av dere måtte sitte oppe og prate med meg, svarer Frithjof.

Wilborns røtter strekker seg fra dette gule huset til Mecklenburg. I 1712 kom en østtysk gartner til Jarlsberg hovedgård.

-  Der traff han en pikelill mellom alt buskaset, forteller Frithjof.

-  Navnet har ingenting med en vill slekt å gjøre?

-  Det har vært en morsomhet fra jeg var barn. At jeg skulle være født vill eller noe slikt. Born to be wild. Nei, du.

FRITHJOF WILBORN HAR ikke bare vært synlig på skjermen. Også på glanset papir.

-  Jeg har vært i Allers, Hjemmet, Her og Nå, Norsk Ukeblad og Se og Hør, jeg. Som programleder skal jeg snakke med folk og få dem til å snakke om seg selv. Da hadde det vært rart hvis jeg var en helt lukket person. Kanskje folk liker meg bedre også.

-  Og du har reist på betalte ferier?

-  Vi hadde en tur til Thailand med Her og Nå. Den har jeg jo fått merke, sier Frithjof.

Han fikk en liten smekk på lanken av TV 2-ledelsen for den ferien.

-  Hvis jeg sier ja til VG og Dagbladet, hvorfor skal jeg da si nei til Se og Hør så lenge de skriver positivt om meg?

Han stiller ikke bare opp i ukeblader. Høydepunktet under morellfestivalen i Lofthus i Hardanger er NM i morellsteinspytting ledet av Frithjof Wilborn. I seks år har han intervjuet spytterne. Selv har han spyttet 6,35 meter.

-  Det er ingenting. Rekorden er 14,53 eller noe. Det er helt rått.

Seinere i kveld skal han lede mottakelsen på klubbhuset når Strømsgodset feirer hundre år.

-  Og det har jeg lov til, asså.

HAN KOM TIL å dele ut millioner på skjermen, men det var prest Frithjof ville bli. Morfaren var sokneprest på Stange i Hedmark, og Frithjof satt på stolen til klokkeren og sang salmer av full hals. I Fredrikstad, der familien Wilborn bodde til Frithjof var ti år, hadde Frithjof sitt embete. Når han fikk ånden over seg - og i en periode fikk han ånden over seg nesten daglig - klatret han opp i toppen av et tre som var like høyt som morfars prekestol og holdt preken for alle ungene i gata, besteforeldrene og en og annen hjemmeværende mor som kom innom for å høre dagens tekst.

Men ute i Solliveien på Kråkerøy utenfor Fredrikstad var det krig. Solligjengen og Påskestigjengen barket sammen med krampesprettert og bandt unger til trærne. Frithjof erta og fikk stadig begge gjengene halsende etter seg. De kasta stein, men den lille krølltoppen var lynrask. Frithjof løp for livet og inn i huset til moren og låste døra. Slik gikk det fram til tredje klasse. Da løp åtte år gamle Frithjof 60-meter\'n på 7,9. Læreren tittet ned på stoppeklokka. Han trodde ikke på tallene og ba Frithjof løpe om igjen. Klokka stoppa på 7,9 en gang til. Da ble Frithjof løfta på gullstol av gutta som hadde kastet stein på ham. Aldri mer skulle de løpe etter ham. Og på løkka gikk han fra å være målstang - alle som ikke fikk være med, måtte stå stive som påler og utgjøre stengene i målet - til å få spille fotball sammen med dem.

-  Fra øyeblikket jeg løp på 7,9, var oppveksten fri for tøffe tak.

EN TANKE SLO ned i Frithjof da han var ferdig med gymnaset: Voksenlivet kom til å bli fylt av alvor. Før det skyllet innover hans unge liv, ville han gjøre noe annet. Han begynte på teaterlinja ved Romerike folkehøgskole og ble kastet rett ut. Tre gutter og tre jenter så «Fame» på tv en kveld og kom fram til at ingen av dem egentlig hadde gjort noe sprøtt i hele sitt liv. Rundt midnatt stuet de seg inn i morfaren til Frithjofs blå Cortina og ga gass mot København. De spiste frokost i København, kjørte tilbake og var framme halv tre på natta. Den kvelden skulle det ha vært premiere på «Haugtussa», men seks skuespillere manglet. De ble utvist ei uke. Frithjof måtte bo på gutterommet i Asker, og hver morgen kjørte foreldrene ham til biblioteket på Blindern der han måtte sitte og lese filosofi til de hentet ham igjen om ettermiddagen.

Tilbake på en natursti ved folkehøyskolen skulle to lillefingrer strekke seg mot hverandre. Aldri hadde vel to lillefingrer vært så magiske, og aldri hadde vel en natursti vært så spennende. Fredag den 13. februar 1981 ble 19 år gamle Frithjof Wilborn sammen med sin kone.

FOTBALLBANEN FØYKA i Asker er dekket av et hvitt pledd. Tribunene er tomme, og Frithjof stamper gjennom snøen, setter seg på innbytterbenken og sier at her satt han sjelden. Elleve år gammel løp han seg inn på Askers førstelag. En dag tok moren Frithjof til side for en alvorsprat: «Hvis du skal ha suksess som fotballspiller, Frithjof ... unngå heading.»

-  Hun var redd jeg skulle ødelegge hodet. Det er nok ikke mange fotballspillere som har fått det rådet, sier Frithjof.

I en fjerdedivisjonskamp ble han slått i adamseplet av en høyreback som mente han filmet. Frithjof falt ned, backen fikk rødt kort. Da orket ikke moren mer. Hun gikk bort fra tribunen. Utenfor garderoben passerte hun høyrebacken med ordene: «Det var min sønn du slo, din dritt!»

Fotball ble alvor da han i 1982 begynte på Strømsgodset. Han kom for seint på trening med unnskyldninger som at han måtte kjøre tanta si på middag, og han sto over en kamp mot Rosenborg fordi han skulle på studietur til London. Like fullt skrev Aftenposten om «hjemmelagets svar på Carl Lewis: Frithjof Wilborn». Han begynte i Brann i 1986, og det gikk visstnok alltid et sus av forventning gjennom Brann stadion når Askergutten akselererte. Etter suset fulgte som oftest et oppgitt stønn. Frithjof var så rask at han løp fra ballen, og ifølge spisskollega og venn Halvor Storskogen scoret Frithjof bare ett mål hvis han var alene med keeper ti ganger.

Likevel. Da det står igjen to minutter av kvartfinalen i cupen, fosser Erik Solér ned langs sidelinja, slår en perfekt ball inn i feltet der Frithjof svever som en krøllete piassavakost gjennom lufta og stanger ballen i mål. Han hadde lyttet til moren og ikke scoret med hodet siden en kamp mot Dikemark som lilleputt. Frithjof scoret seiersmålet i semifinalen også. Brann var i cupfinalen.

25.10.1987 skulle bli hans mørkeste dag med fotballstøvlene på. Frithjof starter på benken, men er ikke bekymret. Det har aldri skjedd at han ikke har kommet innpå. Litt ut i første omgang blir han bedt om å varme opp. Blant tusenvis av publikummere på Ullevaal ser hele familien Frithjof jogge selvsikkert bak målet. Det blir andre omgang. Frithjof jogger fortsatt. Det blir ekstraomganger. Frithjof jogger fortsatt. Helt til treneren setter innpå en midtbanespiller i stedet. Brann taper 1- 0 mot Bryne i en cupfinale som av Aftenposten dagen etter blir kalt like underholdende som en bulgarsk spillefilm.

-  Jeg tenkte: Nå har jeg valget mellom å bli deppa eller ta på findressen, dra på banketten og komme videre. Jeg tok på dressen.

Året etter var det slutt.

Når Frithjof nå sitter bak rattet i familiens Honda CV, den femte i rekka, skuler han alltid granskende på fotballbanene som glir forbi bilvinduet, og vurderer kvaliteten på gressmatta og banens intimitet og kjenner litt på klumpen i magen at det er over nå.

EN TYPISK MYKIS. Frithjof er blitt kalt det. Han prøver å benekte, men jo, han sto nå på galleriet i stavkirka på Lillehammer og sang «Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt» i bryllupet til en tidligere fotballkollega mens tårene strømmet. Og jo, han blir blank i øya på nøyaktig samme tidspunkt de seks gangene han har sett «Notting Hill».

-  Når Julia Roberts sier «I\'m just a girl, standing in front of a boy, asking him to love her» ... ja, da ... nei, det skjer hver gang.

Og når han sitter sammen med barna og ser «Løvenes konge», må han hver gang spole over scenen der Simba finner sin døde far. Han orker simpelthen ikke se den lille løven løfte poten til sin far for at poten så bare ramler livløs ned på marken. Nei, han blir trist bare han tenker på det nå.

I senga på gutterommet sitter fortsatt Bamse og Pus og venter på en gutt som er blitt mann. Frithjof lekte med dokker og fikk babyklær av mor. Dem gjemte han innerst i skapet slik at vennene ikke skulle se dem. Da han var seks år, var hans største drøm et stellebord til babyer.

-  Da sa fatter\'n: «ikke snakk om!»

Frithjof skulle bli tøffere. Tex Willer ble helten da han var tolv og er det fortsatt.

-  Tex fikser alt. Jeg skulle ønske at også jeg var sterk nok til å ordne opp i alt som er urettferdig.

FRITHJOF KNØT av seg fotballstøvlene og ble populær lærer gjennom sju år på Lillehammer. Han ble klasseforstander på barneskolen og en streng sløydlærer som selv ikke klarte å få rette vinkler på huset familien Wilborn bygde. I fjor var Frithjof på gjenforeningsfest med sin første klasse. Da reiste elevene seg og talte om en lærer som alltid hadde snus og kaffe i timen, en lærer de lurte til mer behagelige skoletimer ved å massere hodebunnen hans. En oppgave som gikk på rundgang blant elevene.

Noe av Frithjof ligger igjen på Lillehammer. I 1989 døde Anna i mors mage dagen hun skulle bli født.

-  Det finnes ingen oppskrift på hvordan mennesker takler en sånn sorg, men det som er viktig, er å prate - med hverandre og andre.

Åtte år etter var det bilde av hele familien Wilborn ved Annas grav i Se og Hør.

-  Ingenting var skrevet om det å miste et barn på denne måten. Ved å vise hvordan dette hadde vært for oss, håpet vi å hjelpe dem som opplever noe liknende i dag.

VÅREN 1996 så Norge for første gang Frithjof Wilborn på skjermen uten fotballstøvler. I en steikende varm håndballhall sto Frithjof ubarbert i kortbukser og ei gammel T-skjorte. Med viltert hår bak mikrofonen. Dagen etter ventet en e-post til alle i TV 2. «I går framsto Frithjof Wilborn som et skrekkens eksempel på hvorledes vi ikke ønsker å ta oss ut på TV 2.» Ikke lenge etter fikk læreren - som riktignok hadde hatt sitt eget «Joffens Hjørne» i Bergens Arbeiderblad - fast jobb i sporten. I mange år skulle hans ord på direkten til Heidi Tjugum under håndball-VM henge på en tabbevegg i sportens lokaler: «Du får ta deg en dusj, for du er deilig våt, kjenner jeg.»

I 1998 satte Vår Staude over fra nyhetenes sak om Pierce Brosnan til sportsankeret Frithjof med kommentaren: «Ja, han er jo pen, han også.» VGs lesere hadde kåret Frithjof Wilborn til Norges kjekkeste tv-mann. Dagen etter kåringen ringte moren og sa: «Dette er helt forferdelig, Frithjof. Vi får bare legge det bak oss.»

-  Jeg er jo ikke Norges kjekkeste. Litt selvinnsikt har jeg.

I ettertid har det kommet fram at to menn antakelig lurte avstemningen og tastet Frithjof opp til første plass.

-  Det er sikkert den mest naturlige forklaringen, sier Norges kanskje, kanskje ikke, kjekkeste tv-mann.

Han ser da i det minste høyere ut enn på skjermen i sin grønne parkas med tv-vennlig blazer under og stilige, svarte boots. Og da TV 2 i 2001 gikk inn i krigen om lørdagskvelden mot Dan Børge Akerøs «Den store klassefesten» og reprisene av «Fredrikssons fabrikk», valgte de Frithjof Wilborn som ny programleder for «Vil du bli millionær?».

-  Er du blitt millionær selv?

-  Nei, men jeg drømmer stadig. Det er ennå 20 år til pensjonsalder, sier han og fikler med et videokamera. Datteren på ni og tre venninner har skrevet en sang til Melodi Grand Prix jr. Frithjof har filmet musikkvideo og fristen for å levere den til NRK, er i dag.

-  De er vakkert forventningsfulle og sikre på at de ender i Oslo Spektrum. Jeg tror nok sangen trenger noen små justeringer.

MANNEN SOM EN GANG ble kalt selve inkarnasjonen på TV 2s motto «glimt i øyet», står nå midt stormen.

-  Hva skyldes alt bråket?

-  Det eneste jeg kan si, er at det har blåst i tre uker. Og det har vært alt annet enn fønvind. Jeg sier ikke noe mer, asså.

-  Du har flere hjelpemidler igjen. Du kan ringe en venn. Hva skyldes alt bråket?

-  Hæ? Jeg snakker med vennene mine om helt andre ting. Jeg sier ikke noe mer enn at det har vært stormfulle vindkast. Men i dag skinner sola.

-  Er det en metafor?

-  Se ut, da. Sola skinner, jo. Jeg har det bra, jeg.

Han smiler tv-smilet og sier ikke mer.

-  Du er blitt sparket og har hyret advokat før, du?

-  Ja da. Gikk fint det. Eller sparka og sparka. Det var åtte spillere på Brann som Teitur Thordarson ikke ville satse på lenger. Jeg var en av dem.

-  Og du som var ei lynrask stjerne?

-  En trener må velge hvilke spillere han vil ha på banen. Noen ganger er man stjerne, andre ganger ikke. Det sier ikke alltid noe om hvor god man er som spiller. Og noen ganger må en trener velge. Sånn er det i idretten.

-  Det er vel ikke bare i idretten det er sånn?

-  Nei.

Frithjof går til reklamepause under krøllene. Kikker ut av vinduet, legger en ny pris under leppa.

-  Nei ... livet er sånn.