Frøken strøken

Vilde Frang Bjærke (17) lærte å lese da hun var tre, fikk sin første fiolin da hun var fire, leste Shakespeare da hun var sju, og sluttet på skolen etter 10. klasse.

- NAVNET VILDE ER JO LITT SÅNN wild, crazy , sier Vilde Frang Bjærke (17). Vi sitter på et bakeri i Ullevålsveien i Oslo. Det lange skjerfet er rullet av, og fiolinkassa står tett ved føttene. Hun vil verken ha noe å spise eller drikke.- I Tyskland sier de die Wilde . Den ville, liksom. Det skaper jo en del forventninger, sier hun med et smil. Så med affektert, trist stemme. - Og så kommer jeg. For en skuffelse! - Du er ikke vill? - Da jeg var liten, var jeg litt vill. Men så skjønte jeg det, og bestemte meg for å forandre meg. Jeg skulle ikke lenger dumme meg ut, jeg skulle ikke snuble på flyplasser, aldri si noe som folk lo av. Så jeg tok meg sammen og gikk inn for å være vanlig. Det ble et mislykket prosjekt. Jeg var ikke helt meg. - Hvem er du nå? - Nå er jeg på tilbakevei og forsøker å snuble på flyplasser. VILDE FRANG BJÆRKE ER den unge, talentfulle fiolinisten som har levd sitt korte liv ytterst på scenekanten med store symfoniorkestre i ryggen. Et slags innblikk i hva hun driver med, får du av følgende ord fra en konsertanmeldelse: Ubesværet og inntagende dro hun i gang de første pizzicatoene, før hun grasiøst sprang mellom reinstemte flageoletter og energiske dobbeltgrep. Det var som å se en gymnast helt ubesværet gjøre sine innstuderte C-momenter på kanten av stupet. Dette ble skrevet etter en konsert med Oslo-Filharmonien. Hun var da 13 år. Nå er hun blitt 17 og studerer i Tyskland. Til uka skal hun turnere Norge og Sverige med Ålborg symfoniorkester, og to fiolinkonserter står på programmet. En av finnen Jean Sibelius og en av russeren Pjotr Tsjajkovskij. - Det var en stor dag da jeg fikk begynne på Tsjajkovskijs fiolinkonsert. Det er en milepæl for alle fiolinister. Jeg tror jeg var ni år. Den første milepælen var Mendelssohn da jeg var åtte. - Åtte år? - Jeg begynte jo å spille da jeg var fire år, så jeg hadde jo spilt en stund, da, forklarer Vilde. Da hun var fem år, hørte hun fiolinisten Henning Kraggerud, sitt store forbilde, spille i Aulaen. Hun har bilde av ham i fiolinkassa. - Jeg tror det er den største konsertopplevelsen i hele mitt liv. Jeg husker det så godt at han sto der og spilte, og etterpå fikk han så mange blomster, og jeg tenkte: Jeg vil også spille fiolin og få blomster . Det var en sterk motivasjon: å få blomster. - Stemmer det at du lærte deg å lese allerede da du var tre år? - Mamma lærte meg å lese da jeg var tre år, presiserer hun. - Og så begynte du å lese Shakespeare da du var fire?- Fire? Nei, nei, nei. Hvem har sagt det? Nei, det var etter at jeg så balletten «Romeo og Julie» at jeg begynte å lese ham. Jeg var nok sju- åtte år. INGEN BLIR VIDUNDERBARN AV BLOMSTER ALENE. Man må ha foreldre. Bak Vilde står moren, som er billedkunstner, og faren, som er kontrabassist. Gjennom åra har de vært konfrontert med det evige dilemmaet: Hvor går grensen mellom å oppmuntre og pushe?- Jeg har aldri frydet meg over det å øve, for å si det sånn, sier Vilde. - Og et barn vil av og til heller leke enn å øve. Men så blir man jo så glad etter at man har øvd. Man får så god samvittighet. Hun bor fremdeles sammen med foreldrene. I en leilighet i en rød bygård tvers over gata fra bakeriet hvor vi sitter. - Må mor og far fremdeles pushe deg? - Nå er det mer at jeg selv skjønner at det er best for meg å øve. Jo mer jeg spiller rundt omkring, jo mer må jeg forberede meg. Og får jeg ikke øvd, blir jeg grusom å være sammen med. Jeg blir sur og stresset.Dagen begynner rundt klokka ni med første totimers økt. - Det blir toppen fire økter på en dag. Jeg går rundt i rommet og spiller og tenker på alt mulig. Det er det fine med all øvingen. Man får tid til å tenke. - Men det er konsertene som er det beste?- Å spille konserter... det er liksom... det er livet, det liksom.- Hva er det med å spille konserter bortsett fra blomstene? - Det er noe med det at det sitter noen i salen og forventer noe, noen som gleder seg, det er en slik åndeløs stillhet, og det å kunne ta opp fiolinen og begynne å snakke , er en utrolig fin følelse. - Er du lykkelig da? - Ikke akkurat i øyeblikket. Man gruer litt til de stedene som er litt vriene, og jeg tenker: Oi, oi, nå må jeg passe på . Man må ha fokus hele tida. Men etterpå er jeg lettet, glad og lykkelig.Vilde Frang Bjærke sluttet på skolen etter 10. klasse for å kunne konsentrere seg fullt om fiolinen. - For seint å snu? Jeg har ikke tenkt sånn, men når du sier det så... Nei, det er aldri for seint å snu. Det er så mange muligheter. At det ikke er noen vei tilbake, tenker jeg ikke. Nei, nei. Det er framover, jeg tenker bare framover. - Blir det tid til annet enn musikk?- Ja, det vil jeg si at det blir. Jeg er interessert i dans og er glad i å ri. Jeg skulle gjerne ridd mer, men jeg må jo tenke på hva som kan volde skade i min bransje. - Det er en del begrensninger i jobben du har valgt? - Det er så rart. Når jeg begynner å snakke om meg selv, føler jeg meg litt sånn: Hvem er jeg for en raring? Hva skal jeg svare nå? Det er helt naturlig for meg å være som jeg er. Noen kan si at: - Å, du får ikke så mye tid til å være sammen med venner . For meg er det viktig å arbeide. Det er nå jeg finner meg selv. Jeg må studere og jobbe, og jeg har så stor glede av det. - Du bygger en solid grunnmur?- Ja, nettopp. Det er nå alt grovarbeidet skal gjøres. Så kan jeg slappe av mer seinere i livet. Og jeg har jo mange venner både her hjemme og i utlandet.Vilde klipper aldri håret. Hun stusser det. Litt.- To ganger i året. Jeg må alltid ha løst hår når jeg spiller. Hadde jeg klippet det, ville jeg følt meg helt forsvarsløs. Det er så trygt å ha håret hengende rundt. NÅ SKAL HUN PÅ TURNÉ. Først er det Kristiansand, Sandefjord, Oslo og siden Västerås, Göteborg og Umeå. Men spør ikke Vilde om når hun skal spille hvor. - Hvordan var det der da? Jeg lurer på om vi spiller i ... Jeg husker ikke når vi kommer til Oslo, men eh...- Du skal spille i Oslo neste søndag? - Takk skal du ha. Jeg er veldig upraktisk når det gjelder sånne ting. Det er begrenset hva jeg kan ha i hodet på én gang. - Er det fordi du har sånn fokus på musikken?- Ja, jeg bruker det som unnskyldning, men jeg er sannelig ikke sikker. Uansett - det jeg vet med sikkerhet, er at jeg skal spille klokka halv åtte. Det er alt. - Halv åtte?- Ja, konserter begynner vanligvis halv åtte. Det pleier å være sånn. hallgeir.opedal@dagbladet.no

TIDLIG UTE:</B> Vilde Frang Bjærke leste da hun var tre år. Så fikk hun fiolin. <br> Foto: Mette Møller