Fruen ved havet

Gro Jacobsen (67) trives best der måkene krangler på pipa og lufta lukter salt sjø.

- Jeg elsker å høre lydene. Det der må være veldig glade barn, sier Gro Helene Aadne Jacobsen (67).

Begeistrede hvin fra sjøkanten i Drøbak når opp til den sjarmerende trebebyggelsen vi går gjennom. Det rasler i singelen på en smal gangvei mellom røde roser, frodige trær og gamle, gamle hus. Helt i enden finner vi porten Jacobsen gikk gjennom første gang for åtte år siden.

Jacobsen ble enke i 1994, og fram til det hadde mye av tida gått med til familien, mannens optikerforretning og kjøp og salg av antikviteter. Som enkefrue begynte hun på kunstskole, og har drevet både med foto, skulptur og maling. Nå har hun atelier i Oslo, og hjemmet i Drøbak ble sammen med kunsten en del av hennes nye tilværelse.

Arkitekt Jan Våge restaurerte det gamle huset fra 1837. Sammen med kona Sissel hadde han brukt flere år på prosjektet, og det var viktig for dem at den som flyttet inn etter dem kunne ta skikkelig vare på det.

Da de møtte Gro Jacobsen, ble det full klaff for alle parter.

- Da jeg kjente sjøluften og hørte måkeskrikene, visste jeg at her ville jeg trives uansett, sier Jacobsen.

Hun ble enda mer overbevist da hun kom inn i huset.

- Jeg falt pladask. Dette huset har virkelig sjel.

En antikk og mosegrodd frosk venter på oss i inngangspartiet. Den er fra Hanoi, og i hagen har den selskap av trefigurer laget av en polsk kunstner, sitrontrær, lavendel, roser, og en sjarmerende utendørs dusj.

SALT SJØLUFT: Gro Helene Aadne Jacobsen sover gjerne med vinduet oppe for å våkne til lyden av båtene som legger til. Alle foto: ROBERTO DI TRANI
SALT SJØLUFT: Gro Helene Aadne Jacobsen sover gjerne med vinduet oppe for å våkne til lyden av båtene som legger til. Alle foto: ROBERTO DI TRANI Vis mer

- Det er deilig å ta en kalddusj etter at jeg har tatt morgendukkerten min.

Jacobsen er ingen isbader, men på varme morgener som denne, er det fristende å rusle de få meterne ned til sjøen. Hun legger til at denne forkjærligheten for sjøluft nesten er genetisk for henne. Som barn vokste hun opp ved sjøen på Larkollen i Rygge i Østfold. Mannen hennes, optikeren Ulf Jacobsen, hadde dessuten seilt fra han var tolv år. Han tok familien med på seiltur hver sommer. Sammen bygde de et hus på Vettakollen i 1970, hvor de tre sønnene vokste opp. I tillegg bygde de både hytte i Jotunheimen og landsted i Son. Da mannen døde brått i 1994, måtte livet vinkles om.

- Jeg var vant til å ha nær familie rundt meg hele tida, og plutselig måtte jeg se meg i speilet og finne ut hvem jeg egentlig var. Hva som var viktig i livet for meg, sier hun.

Hjemmet på Vettakollen ble veldig stort uten mannen, og på en tilfeldig søndagstur til Drøbak med en av sønnene, dukket det idylliske huset opp.

- At dette gamle huset med den utrolig vakre villhagen og beliggenheten tilfeldigvis skulle bli til salgs, ble min lykke. Jeg kjente igjen luktene fra barndommen, og følte at den tryggheten jeg hadde da, var her, sier Jacobsen.

Selv om det er tett mellom husene i området med bebyggelse fra 1800-tallet, er hagen godt skjermet av trær og hekk.

Jacobsen kan sitte nesten hvor som helst uten at noen ser henne. Dessuten synes 67-åringen at hun har vært heldig med naboene sine.

- Det bor mennesker her som elsker husene sine. Jeg tror dette er et av verdens mest fantastiske steder, og jeg har reist mye, så jeg har noe å sammenlikne med.

Fruen ved havet

Små lykter henger i et lite tre ute, og det er nok av steder å sette seg ned med ei bok. Eller invitere gjester, for den del. Miljøet i Drøbak er fullt av kunstnere og musikere som gjerne kommer til en hyggelig kveld blant roser og lavendel. Bakerst har Jacobsen en stol der hun gjerne sitter og hører på lydene om kvelden. Hun synes hun har funnet en nydelig plass med en egen ro.

- Og hvis jeg får lyst til å reise, åpner jeg bare ei flaske vin og setter meg ned med Travel Channel.

Familien er til stede i huset på flere måter. Jacobsen har laga byster av de tre sønnene sine som hun har plassert i bokhylla. Dessuten har hun bilder både av mannen sin, barna, og de nære vennene Anne Stine og Helge Ingstad på rommet der hun trener hver morgen.

- Jeg mistet både mannen min og Ingstad nesten på samme tid, forklarer Jacobsen.

Men minnene er med i huset. Mange av de gamle møblene fra 1800-tallet, er arv etter tanten på Larkollen.

- Tingene etter tante Elsa er en så stor del av meg. De visste jeg at jeg måtte ha med meg resten av livet.

Innredningen er også preget av at Jacobsen har samlet bondeantikviteter. Hun kjørte rundt med bil og henger, mens mannen nesten druknet i gamle møbler hun dro med hjem til Vettakollen. Han ga henne tilnavnet «kjøpe kjøpa».

- Ulf skjønte etter hvert at han ikke kunne stoppe meg, og sa at han var fornøyd bare han fant igjen senga si om kvelden, sier Jacobsen.

Mannen hennes var ganske tålmodig, og taklet det til og med den gangen hun kom hjem på trikken og hadde bytta bort bilen mot en sengeinnredning fra 1700-tallet.

- Den er helt unik, og har aldri vært malt. Så jeg bytta bort Ford Granadaen siden antikvitetshandleren bare hadde en gammel Volvo som ikke gikk.

Senga har blitt med til Drøbak sammen med mange andre ting hun hadde på Vettakollen.

- Jeg har tatt med meg en del av barndommen min hit, og har ting rundt meg som er solid plantet i min fortid. Dette huset har gjort at livet mitt har blitt godt også etter at jeg mistet Ulf. Jeg våkner aldri ensom her, sier Jacobsen.

Hver morgen våkner hun derimot til lyden av båtene som kommer inn og bølgene som slår mot stranda. Klokka er bare rundt halv fem når hun står opp, og hun liker å ha hele verden for seg selv den stunden. Hun spaserer rundt på golfbanen hvor hun ofte spiller seinere på dagen.

- Da er det fuglene og jeg som bestemmer. Det er utrolig å gå i duggvått gress i det åpne landskapet der, og sola er jo allerede oppe.

Etter at hun har vært ute, er det beste hun vet å ligge på sofaen oppe i stua i toppetasjen. Der ser hun ut på det japanske kirsebærtreet med doble, rosa blomster som blomstrer om våren.

Hun er ikke fullt så glad for at kjøkkenet ligger opp den bratte trappa. Når hun har selskap i hagen, er det langt å bære ting. Derfor har hun planer om å innrede kjøkken nede i kjelleren. Ellers er huset godt tilrettelagt for at hun kan bli boende der resten av livet.

- Det må jo være himmelsk å få bo og bli gammel her. Og Grande aldershjem ligger rett der oppe, sier Jacobsen og peker oppover hustakene.

- Vi kan bare sette opp ei snor, så kan de sende ned matpakke. Se for deg det: Her sitter enkefru Jacobsen og gaper som ei måke på taket, sier hun og ler.sse@dagbladet.no

MØBLER MED MINNER: Denne sofaen er et av flere møbler Jacobsen har arvet av tanten sin på Larkollen. - Jeg tror nesten ikke jeg kan leve uten tingene fra henne, sier enkefruen.
ROSER OG SITRONTRÆR: Jacobsen tilbringer mye tid i hagen, og inviterer gjerne venner til en koselig kveld blant sitroner og lavendel.
HAGEKUNST: En polsk kunstner har laget flere av figurene i hagen av drivved fra området.
BYSTER AV SØNNENE: Jacobsen har laget byster av de tre sønnene sine for å ha familien rundt seg.
GAMMELT GULV: Deler av bjelkene fra det gamle huset ligger som en mosaikk i gulvet i 1. etasje.
BYTTA BORT BILEN: Jacobsen bytta impulsivt bort bilen sin mot denne senga fra 1700-tallet.
LYTTESTOLEN: Her sitter Gro Jacobsen ofte om kvelden og hører på lydene fra sjøen.
UNDER ÅPEN HIMMEL: Utedusj i villhagen passer bra etter en dukkert i sjøen.
LIV OG LEVEN: Glade lyder av barn som bader liver opp dagene i Drøbak.