Fullt trøkk

Ei heks av en redaktør, en kuet journalist og en kaffelattehomse i kulissene. Slikt blir det aviskomedie av.

-  Æ FÅR BARE SÅ LØST til å rope stopp pressen!

Marit A. Andreassen (38) lar motvillig være. Hun har hvit papirkjeledress og høye hæler. Helén Vikstvedt (40) og Kåre Conradi (33) har lave hæler, men ellers samme absurde antrekk. Skuespillerne i den premiereklare filmen «37,5» er på befaring på Dagbladets trykkeri på Lørenskog. Rundt 300 000 eksemplarer av Magasinet dundrer gjennom pressa i hurtigtogsfart. Kjeledressene brukes til vanlig av trykkerne når de utfører vedlikehold på maskinene.

-  Får jeg dressen med meg hjem? Kult, sier Kåre Conradi og takker høflig.

I «37,5» SPILLER Helén Vikstvedt antiheltinnen Selma, en underdog av en journalist i Dagbladets Magasinet. Selma er 37 og et halvt. Hun drømmer om sin egen, personlige spalte, men sjefen setter henne alltid til rutineoppdrag. Barn har hun ikke. Kjæresten går fra henne til fordel for en yngre kvinne. Ekspeditøren på parfymeriet sier at ansiktshuden hennes er to nummer for stor.

-  De fleste kan nok kjenne seg igjen i henne, i usikkerheten og det å ikke føle seg sett, mener Helén.

-  Selma er flink til det hun gjør, men det hjelper ikke så lenge hun ikke får det fram. Skal du slå gjennom i et kreativt yrke, må du få vist hva du kan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rollen som Selma er den største i Heléns karriere hittil. Hun har jobbet som skuespiller, danser og koreograf i mange år, blant annet på Oslo Nye Teater. Hun spilte i barne-tv suksessen «Uhu», hun er en av de faste på og bak Kaptein Sabeltann-scenen i Kjuttaviga, og hun er en kjent teatersporter. Filmroller er det også blitt. Men aldri av dette kaliberet. I «37,5» bærer hun filmen.

-  Jeg hadde sluttet å drømme om noe sånt for lenge siden. Det finnes nesten ikke så store kvinneroller. I hvert fall ikke for kvinner som nærmer seg 40, sier hun.

-  Regissør Vibeke Idsøe kunne lett valgt en som er mer glamorøs enn meg, for å si det sånn. Hun kunne valgt en på 32 til å spille eldre - det ville vært typisk hollywoodtankegang.

MARIT A. ANDREASSEN SPILLER Irmelin, magasinredaktøren fra helvete, ei giftig kjeftesmelle av en superbitch. Verst går det utover stakkars Selma.

-  Jeg var så sliten etter opptaksuka med Marit som sjef, utbryter Helén. -  Det eneste jeg fikk var pepper. Jeg ble helt deprimert, helt ødelagt.

-  Lever du deg så sterkt inn i rollen?

-  Det er jo slitsomt å få pepper tolv timer om dagen ei hel uke i strekk!

-  Etter hvert som opptakene gikk, oppdaget jeg at Helén ble mer og mer oppgitt, tyngre og tyngre til sinns, forteller Marit.

-  Til slutt ble det så ille at hun begynte å unngå meg i lunsjen. Og en dag lå det en gul postit-lapp på tastaturet mitt hvor det sto «IRMELIN, DI MERR». Jeg for ut i kontorlandskapet, men alle på settet lot som ingenting. Der fikk de psyka meg ut et par dager.

Helén kikker triumferende på Marit.

-  Nå kan jeg si «ha-ha»! Det var jeg.

Marit bare nikker.

-  Du fikk smake litt på hvordan det er å være upopulær sjef?

-  Ja, et par ganger lurte jeg på om jeg hadde gått for langt, om Helén virkelig trodde at jeg mente det. Da hadde jeg skrudd meg sånn opp at det var vanskelig å gire om i pausene. Til jeg fikk beskjed av de andre om å tørke av meg gliset.

-  Det minner meg om da vi drev med kontaktimprovisasjon på teaterskolen, sier Kåre. -  Vi lå oppå hverandre og fikk et veldig naturlig forhold til kroppskontakt. Jeg måtte stoppe meg selv i å klype folk i rumpa når jeg gikk ut på gata.

Marit og Helén virker ikke sjokkerte over at veloppdragne Kåre Conradi kunne tenke seg å klype folk i rumpa. Han spiller Selmas venn, en homse som driver kaffebaren Latte liten.

-  Siden jeg spilte homse, hadde jeg carte-blanche på settet til å ta damene på puppene, flirer han.

I filmen er han lykkelig gift med Anders Baasmo Christiansen, men det er kronprins Haakon som er drømmemannen. Igjen og igjen spiller han videoen fra Haakon og Mette-Marits bryllup. Med knekk i håndleddet mens tårene triller.

-  Da vi prøvefilmet, spilte jeg mye mer outrert. Jeg fløy rundt i trang singlet og tilbakestrøket hår. Men det gikk ikke hvis jeg skulle virke troverdig.

MAGASINETS JOURNALISTER kan prise seg lykkelige over ikke å ha Marit A. Andreassens rollefigur som sjef.

-  Men spytt ut, hvem er inspirasjonen til bitchen?

-  He-he. Ikke Magasinets redaktør. Jeg har ikke parodiert henne, forsikrer Marit.

-  Egentlig var det rollen som Selma jeg hadde lyst på. Alle kvinnelige skuespillere i Norge siklet etter den rollen. Jeg prøvefilmet, men skjønte at jeg ikke kom til å få den. Så da Vibeke Idsøe ringte og spurte om jeg var interessert i rollen som sjef, syntes jeg først den var litt kjedelig. En klassisk kvinnelig sjef i dress, liksom. Heldigvis ga hun meg frie tøyler til å utvikle rollen. Og jeg har faktisk brukt en mann som modell.

-  En sjef du selv har hatt?

-  Nei, han har aldri vært min sjef. Han har jobbet i avisbransjen. Og han kan drepe deg med et smil. Men kilden røper jeg aldri.

SÅ PASS HAR DE LÆRT, skuespillerne som leker avis, at kildene beskytter man. Ellers har de atskillig større erfaring som intervjuobjekt enn som intervjuere.

Ingen av dem er udelt begeistret for den rollen.

-  Jeg har et veldig ambivalent forhold til pressen, sier Kåre. -  Den ene gangen du møter en journalist kan du snakke seriøst med vedkommende. Neste gang lurer samme journalist på hvilket antrekk du skal ha på deg på ball.

Han sier det ikke rett ut, men det kan for eksempel være Märtha og Aris berømmelige «dalmatinerball» han sikter til. For da Kåre Conradi ble Ari-forlover og nær kongelig venn, økte pressens interessen for skuespilleren ytterligere.

-  Det var allerede mye fokus på meg, og bryllupet kom på toppen av det hele. Jeg måtte lære meg å holde tunga rett i munnen, sier han.

-  Hvordan opplever du det?

-  Jeg prøver å distansere meg. Men det er rart når det kommer oppslag du ikke er forberedt på, eller tv-reportasjer om ting du har sagt på privat hold til folk som tilfeldigvis jobber i redaksjonen.

-  Da mister du tilliten, sier Marit.

-  Fullstendig, sier Kåre. -  Da må du bare si ok, jeg gjør aldri noe mer for den redaksjonen. Du legger lokk på ting.

-  Jeg blir fort for åpen og ærlig i intervjuer, sier Marit. -  Men jeg ønsker å være personlig, ønsker å gi noe uten å være privat. Det er dritkjedelig å lese intervjuer hvor folk ikke sier noe. Der synes jeg vi skuespillere kan skjerpe oss. I dag virker det som om mange skuespillere prøver å skape seg et image som sky og mystiske. Det er jålete. Det er faktisk et privilegium å få spalteplass.

Kåre protesterer.

-  Det som også skjer, hvis noen prøver å si noe viktig i et intervju, er at journalisten kan ha bestemt seg for at saken skal være lett og lystig. Derfor unngår man å gå inn i de alvorlige temaene.

ALDER DERIMOT, er ikke til å unngå når filmen heter «37,5». Kåre har feiret 33-års bursdag kvelden før intervjuet, Marit nærmer seg de 40, og Helén har allerede passert den grensa.

-  40-årskrisa er blitt en klisjé, kommer det kjapt fra Marit.

-  Men jeg innrømmer det; jeg var kjempedeprimert da jeg ble 30, og jeg merker noe av det samme nå når jeg snart blir 40. Man oppsummerer for hvert tiår; var det dette som skulle bli livet mitt? Skal jeg fortsette i ti år til med å gå på teatret, ta på meg Mor Nille-kostymet, male nesa rød og gå hjem igjen? Sånne tanker tror jeg de fleste gjør seg - med mindre de ikke reflekterer over livet sitt. Fysiologisk merkes det også. Du kjenner på kroppen at du ikke er 27 lenger. Og for meg, som ikke har barn, er det ei klokke som tikker.

-  Det er nok enklere for mannlige skuespillere å bli eldre enn for kvinnelige, sier Kåre. -  I dette yrket er det bare bra for gutta å få smilerynker og ringer under øynene.

-  Du var kanskje glad til da du falt ut av lista over Norges mest sexy menn?

-  Ja! Sånne kjekke, unge menn er jo ikke spennende å spille.

Marit flirer og bryter oppglødd inn.

-  I sommer var jeg inne på lista over Nord-Norges mest sexy kvinner! I fem minutter ...

-  Jeg vil også på liste, stønner Helén. -  De fleste togene er vel gått for meg. Men finnes det ikke ei liste for 40-åringer med de lengste beina? Der kunne jeg kanskje gjort det bra.

Hun vrir sin 180 centimeter lange kropp på stolen.

-  Nei, det er rart å være 40, sier hun. -  Jeg merker det for eksempel når jeg leser Dagbladets fredagsbilag og ikke skjønner hva som står der. Er det et band de skriver om? Eller en grønnsak?

Hun gliser bredt.

-  Jeg er likevel glad jeg ikke er 27. Jeg er blitt flinkere til å sortere hva som er viktig. Før hadde jeg et drømmebilde av hvordan livet skulle bli. Det ble kanskje ikke helt sånn. Og det er ikke så farlig. Det er bare å ommøblere drømmebildet.

• bfr@dagbladet.no

HARDT PRESSA: Kåre Conradi, Helén Vickstedt og Marit A. Andreassen spiller i den nye komedien «37,5», hvor handlingen er lagt til Dagbladets Magasinet. Her er de på trykkeriet.
I BURET: - Får vi fine neser nå? Helén, Marit og Kåre følte seg helt hjemme da de var på befaring i Magasinets redaksjon.
NESTEN NATURLIG: Marit, Helén og Kåre tar av i kunsten å improvisere.