Furia fra Finnmark

Er det fordi hun er så glad i Solo at norskættede Renée Zellweger (38) forblir singel?

Jeg har aldri sett henne slik, sier en fransk journalist i det filmstjerna Renée Zellweger forlater hotellrommet på høye, svarte hæler.

- Hun må ha tatt noen piller, slår han fast.

Det er ikke gjengs Hollywood-atferd å le høyt for så å hviske lavt, smelle hånda i bordet og rope ut et eller annet vilkårlig. Men divaen vi står i kø for å intervjue denne dagen stammer fra Finnmark og har vokst opp i Texas. Det trenger med andre ord ikke være dop inne i bildet for å te seg utagerende.

I den romantiske komedien «Leatherheads», der George Clooney både regisserer og har hovedrollen, spiller Renée reporteren Lexie Littleton. Filmen har norsk premiere i slutten av mai og handler om en kjekk, men aldrende fotballspiller (Clooney) som gjør sitt beste for å etablere sporten i USA på 1920-tallet - og for å bedåre Zellweger. Det siste har han allerede lykkes med privat, ifølge sladrebørsen i L.A.

- Jeg vil benekte de ryktene til jeg dør, ikke prøv å koble meg med han døve fyren der, roper Renée.

Hun ler høyt og klasker ei hand i bordet.

Renées mor, sykepleieren Kjellfrid Irene fra Ekkerøy utenfor Vadsø, fant noe man sjelden gjør på danskebåten: Kjærligheten. Den sveitsiske ingeniøren Emil Zellweger tok henne med til Texas og sammen fikk de to barn.

Renée kan telle til 20 på norsk. Hun snakker varmt om slektstreffet i Vadsø sist sommer og enda varmere om Solo, hennes favorittleskedrikk. Men når det kommer til spørsmålet klodens kvinner vil ha svar på - hvordan det er å kysse George Clooney - er hun mer tilbakeholden.

- Jeg husker virkelig ikke at jeg kysset han, hevder hun.

Men så gir hun opp.

- Det er litt rart når en gjeng står rundt deg med lysutstyr og kamera, lydmannen gjesper og alle sjekker klokka.

Renée smiler hjertelig. Ikke bare er hun utrolig teatralsk, men også uvanlig åpenhjertig, fjollete og hyggelig. En alle tiders kjendis.

Som en av Hollywoods mest berømte skuespillere, har hun et rulleblad som involverer en Oscar-statuett, filmklassikere som «Jerry Maguire» og «Chicago», og kjekkaser som Jim Carrey og Jack White fra The White Stripes. Men for alle europeere er hun først og fremst smårunde «Bridget Jones». En rolle hun sist fylte i 2004 og som hun for lengst har slanket av seg. I dag er dama tynn, på det sunne, veltrente viset.

- Om jeg har slanket meg? Nei, jeg tror da ikke det. Jeg har veid 50 kilo storparten av mitt liv og det gjør jeg fortsatt.

Det har vært masse skriverier i pressen om at hun vurderer å ta en tredje runde som den rappkjefta, engelske ungkarskvinnen - hvis hun bare slipper å legge på seg.

- Jeg skjønner ikke det der. Har Helen Fielding skrevet ei ny bok om Bridget? I så fall vil jeg gjerne lese den.

Nesten-nordmannen rufser i det lite filmstjernefjonge håret. Sveisen er kort og så bustete at det kan virke som hun akkurat har våknet inne på hotellrommet hun tar imot pressen på. - Tror du folk vil se Bridget Jones igjen, undrer hun omsider.

- Selvfølgelig, svarer vår franske kollega.

De andre journalistene i rommet mumler bifallende.

Renée ser rundt seg, oppriktig overrasket.

- Virkelig? Det er interessant, det interesserer meg. Men jeg må nå uansett få et manus først.

Renée har en tendens til å figurere som journalist selv, på film, men hun tror ikke det er derfor Clooney valgte henne til å spille reporterbaben som infiltrerer fotballmiljøet i «Leatherheads».

- Alle andre hadde takket nei, gliser hun.

Og åpner latterdøra for fullt.

- Nei da, det var fordi han visste han kunne få meg billig.

Med et honorar på mellom 50 og 100 millioner kroner per film, har taksten hennes vært blant Hollywoods høysete de siste fem åra.

- Du vet, vi er gamle venner og har samme agent, forklarer hun.

Strengt tatt høres det ut som hun og George har ett av de vennskapene hvor man plutselig finner ut at man egentlig skulle være kjærester.

- Vi har masse felles venner, mange av de samme problemstillingene å forholde oss til, vi er interessert i de samme tingene, har samme stjernetegn...

Men nei da.

- Har ikke mann, har ikke tid, fastslår vår landskvinne.

Noe hun trives helt utmerket med.

- Jeg liker livet mitt. Det er virkelig fullt. Jeg er bortskjemt på den måten. Jeg har de beste vennene i verden, jeg elsker jobben min, jeg er ganske sunn, ganske tilregnelig og jeg har en suveren familie. Jeg liker å jobbe mye, jeg kjeder meg aldri.

Hadde det ikke vært for at de 38 åra har begynt å dra litt i ansiktshuden, kunne hun lett passert som en som nærmet seg myndighetsalderen. I filmen får hun nok av komplimenter for sine lange ben.

- Får du det i virkeligheten også?

- Ikke på langt nær mange nok!

- Har du fortsatt ambisjoner om barn?

- Må du ikke møte barnefaren før noe sånt kan skje? fleiper Renée.

Det nærmeste hun har vært en potensiell barnefar de siste åra er countrymusikeren Kenny Chesney som hun skilte seg fra bare fire måneder etter at de hadde byttet ringer på ei karibisk sandstrand i mai 2005. De hadde giftet seg i all hast og til alles overraskelse, etter en kortvarig romanse.

- Du kan jo alltids adoptere?

- Du har et poeng, men akkurat nå ville jeg til og med vært en dårlig hundeeier. Inntil jeg er klar for et annet liv er det helt uaktuelt å dra noen barn inn i dette. Når jeg får barn, om jeg får barn, vil de bli senteret i mitt univers.

Inntil videre lever divaen jetsett så det holder.

- Jeg kom fra Winnipeg nå, før det var det Santa Fe og før det igjen Carolina med denne filmen, og nå er jeg på vei til Maryland for å spille inn en film der.

Hvor hun enn farter er hun elsket av hotellpersonalet fordi hun har en tendens til å gi bort alt hun har rasket sammen i løpet av en innspilling, når hun forlater åstedet.

- Har du ikke noe sted du kaller hjem?

- Hjemmet mitt er der foreldrene mine er, og bestevennene mine, og gudbarna og niesene mine.

- Og Norge.

- Og så har jeg selvfølgelig Norge, ja.

magasinet@dagbladet.no