Fusjonskameraten

Når StatoilHydro-sjef Eivind Reiten (54) skal skeie ut, tar han seg en kopp kaffe.

Hallo, hallo, sier Eivind Reiten.

Sommerbrun med blå blazer, lys skjorte med diskré striper stappet ned i de eggeskallfargede buksene med papirskarp press, kommer han imot oss. På føttene har han noen slitte, brune seilersko. Han er en av Norges best betalte næringslivsledere, men ser ut som om han skal på dansebandfestival.

– Uten slips!?

– Jajaja, sier Reiten.

Dette jajaja skal han gjenta mange ganger de neste timene.

– Jeg møter jo ofte utenlandske forretningsforbindelser og de ville jo stusset litt dersom sjefen for et stort selskap kommer uten slips. Men i sommerhalvåret er det ikke alltid jeg har det.

– Men Norges statsminister kan man møte uten slips?

– Jeg tror ikke han blir distrahert av det.

Det var det som sto i avtaleboka hans denne dagen. Først en snartur til aluminiumsfabrikken i Høyanger, deretter et møte med statsministeren.

– Hva snakket du med statsministeren om?

– Det er ikke uvanlig at vi har oppdateringsmøter med statsministeren. En stor styrke med den norske modellen er at det er korte linjer. Men vi er veldig opptatt av hvilke roller vi har, så det er ingen sammenblanding der, altså.

Eivind Reiten er opptatt av roller, og har spilt noen av dem. Han har vært leder av Senterungdommen, jajaja, en idealistisk elveverner med grovstrikket genser og krøllet hår. To ganger har han sittet ved Kongens bord, henholdsvis som fiskeriminister og olje- og energiminister. De siste 16 åra har han hatt rollen som businessmann i Hydro. De siste seks som generaldirektør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Litt industrihistorie: Den første generaldirektøren i Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab var fossespekulanten Sam Eyde, en egenrådig, grisk intrigemaker med høy sigarføring. Under et middagsselskap i Ullevålsveien traff han fysikkprofessor Kristian Birkeland, som fortalte hvordan han med hjelp av en såkalt elektrisk lysbueovn kunne utvinne nitrogen av luft. Kort oppsummert er dette oppskriften på kunstgjødsel. Det er denne oppfinnelsen Hydro er grunnlagt på, samt fransk, tysk og svensk storkapital. Ikke norsk, la oss merke oss det. Sam Eyde ble stormannsgal og fikk sparken etter tolv år – med tidenes fallskjerm. De ti første åra fikk han årlig utbetalt 6,5 millioner kroner i dagens pengeverdi, deretter 2,5 millioner fram til sin død i 1940. Beskjedenhet har aldri kjennetegnet Hydros generaldirektører.

Eivind Reiten er Hydros 10. og siste generaldirektør. For to år siden ble tittelen byttet ut med det mer tidsmessige konserndirektør. Uansett, 10 Hydro-sjefer på 102 år. Til sammenlikning har Norge i samme periode hatt 38 regjeringssjefer, Vidkun Quisling ikke medregnet. Det går altså nær fire statsministere på én Hydro-sjef. Mens vårt politiske system vakler mellom partipolitisk strid og evig jag etter stemmer, har industrilokomotivet Hydro stått for kraft og kontinuitet, drevet av menneskehetens sterkeste og råeste drivkraft – kapitalen.

Hydro er blitt en gigant innen energi og aluminium med 33 000 medarbeidere i 40 land. Og nå skal olje- og gassdivisjonen til Hydro slås sammen med Statoil. Til sammen blir det et mektig, uregjerlig monster i en bitte liten nasjon. På toppen av hierarkiet sitter fusjonskameratene Helge Lund fra Statoil og Eivind Reiten fra Hydro, henholdsvis som konserndirektør og styreleder.

Og der i en sofa på kontoret i fjerde etasje i Hydros ettermiddagsstille hovedkvarter mellom den trafikkerte E18 og en solblank Oslofjord, har den påtroppende styrelederen satt seg. Det romslige kontoret er pertentlig ryddet. Ingen bilder av familie eller bikkjer. På det store skrivebordet ligger lesebriller og en vinduskonvolutt fra Senterpartiet med krav om innbetaling av medlemsavgiften. At den ligger der, er neppe tilfeldig. Reiten er smalskuldret og har en guttaktig lugg gredd mot venstre. Det er vanskelig å møte blikket hans. Reiten ble øyeoperert som toåring, og skjeler. Han snakker ellers nasalt med en knotet bokmålisert romsdalsdialekt. Men la oss begynne med fusjonen.

– Som sosialøkonom. Er det ikke et demokratisk problem når et selskap blir så stort i et lite land som Norge?

– Nei! sier han kontant.

– Nei, det er ikke et demokratisk problem. Men: Hvis vi skal ha et norsk selskap som har sjanse til å overleve internasjonalt, så blir det på noen områder ubehagelig stort. Derfor er ikke begrunnelsen for fusjon først og fremst en norsk begrunnelse. Norge har høstet store verdier ved at Hydro og Statoil har brynt seg på hverandre. Nå er norsk sokkel i en moden fase og de store slagene står i utlandet. Da er det mye som taler for en litt større muskel.

– Men i Norge …

– Men dette er selvsagt en kjempeutfordring både for selskapet og for de demokratisk valgte. Vi må nå gå et reint trav og være bevisste på rollene.

– For dere er så store at dere kan gjøre akkurat som dere vil?

– Nei! Det er det vi ikke kan. Det er klart at når vi er så store, så har vi betydelig innflytelse. Samtidig er det ikke noe selskap i Norge som har så sterke lyskastere på seg. Vi kan ikke misbruke makt. Hvis vi bare bruker størrelse og kraft til å dure fram, ødelegger vi mulighetene for selskapet over tid.

– For det er mange tilfeller der selskapets interesser kolliderer med nasjonens interesser?

– Ja, og smellet er kraftigere når selskapet er så stort som StatoilHydro. Men olje- og gassområdet er ekstremt regulert, og Norge som nasjon er et mønsterbruk når det gjelder de spillereglene som er satt opp.

– Men hvem har laget disse spillereglene?

– Ja, da er vi i den dype, statsvitenskapelige diskusjonen om hvor stor uavhengighet og integritet lovgivere og myndigheter har. Det er ikke noe enkelt svar på det, men jeg pleier å teste dette mot virkeligheten. Har vi en vellykket og fornuftig utvikling av norsk oljeindustri i samsvar med det politikere og folk flest ønsker? Svaret på det er ja. Norsk oljehistorie har vært lite konfliktfylt.

– Barentshavet er det.

– Ja, du kan si at det har vært politisk betent. Det begynte i sin tid med om vi skulle tillate leting nord for 62. breddegrad. Og jeg var selv en meget arbeidsom gruppesekretær i Stortinget som mente at det ville gå oss ille dersom vi tillot oljeboring så langt nord.

– Hva har skjedd med deg?

– Det samme som har skjedd med mange andre. Vi har sett industrien vokse i kunnskap og at den har vist seg å beherske Nordsjøen, den behersker Haltenbanken, den behersker Nordland. Og da skal vi slippe den til på nye områder.

Fusjonen falt på plass like før jul i fjor etter ei hektisk arbeidshelg med seigmenn og Peppes Pizza. De to topplederne hadde snakket sammen siden oktober.

– Hvordan falt de forløsende ordene?

– Nei, du vet, he-he. Nå skal jeg ikke si så mye om Helge, men verken han eller jeg er sånne typer som ser hverandre dypt inn i øynene og endelig får sagt de forløsende ord. Men da vi var i slutten av november, var i hvert fall jeg klar for å gi dette et skikkelig støt. Da var neste punkt: Hvordan skal vi gjøre det rent praktisk? Det er som på elgjakt. Du må tenke deg om, så du ikke skremmer byttet og ser elgen tusle inn i skogen.

– Er det Helge Lund du mener nå?

– Nei! Ikke Helge Lund. Løsningen. For selv om begge ville få det til, kunne vi angrepet det feil og så ville det skjært seg.

De fikk lagt ned elgen. Det de to ikke klarte å enes om, var navnet.

– Navnet var vanskelig. Her ligger det mye politikk, engasjement og følelser. Det er jo blitt antydet at undertegnede gjorde navnet til en stor sak for å kanalisere engasjement og oppmerksomhet bort fra alt annet. Man blir tillagt en del finurlige metoder man ikke har.

– Var det vanskelig å enes om at det midlertidige navnet ble StatoilHydro og ikke HydroStatoil?

– Det er klart det har vært noen på Hydro-siden som gjerne ville at Hydro skulle komme først.

– Var du blant dem?

– Jeg … eh … Parentes: I løpet av denne våren har det stått utrolig mange aviskommentarer der jeg er blitt tillagt meninger som at jeg satte dette på spissen og sa at det ikke ville bli noen fusjon hvis ikke … Den eneste som ikke har sagt noe bastant om navnet, er jeg. Til ditt spørsmål: Jeg er nok mer pragmatisk i denne saken enn mange tror.

– Så hva blir det endelige navnet?

– Jeg får holde meg til det presisjonsnivået man skal ha som påtroppende styreleder: Det vil komme et forslag fra det nye styret som eierne kan ta stilling til på generalforsamlingen våren 2008.

Folk rundt Reiten er opptatt av hans renommé. Han er ikke så arrogant og mutt som han framstår i mediene, men «en fleipete, artigere og gladere person enn folk tror». Men når de skal beskrive ham, bruker de først og fremst ord som målbevisst, analytisk, modig, viljesterk, saksorientert, solid, pragmatisk og med god evne til å treffe beslutninger.

– Ja, der har du det. Da trenger vi ikke å bruke mer tid på det, sier Reiten.

– Du kan kanskje utfylle med svakhetene?

– Svakheten er åpenbar. Når du er så analytisk anlagt som meg, kan det av og til være vanskelig å følge magefølelsen. Men jeg er blitt litt bedre nå når jeg har fått mer erfaring.

– Har du gjort noe rampete noen gang?

– Antakelig ikke. Nei, jeg finner ikke noe som passer inn i den rubrikken. Jeg er en glad gutt og prøver å være med på morsomme ting, treffe folk i nye omgivelser, men søren … Jeg skårer lavt på rampeskalaen, og skulle gjerne hatt noe å gi deg der.

– Du drikker ikke engang kaffe?

– Det går mest i te, men det hender at jeg skeier ut med kaffe.

– Og alltid først i seng?

– Jajaja. Men det har med jobben å gjøre. Jeg fungerer dårlig uten søvn. Jeg trenger nesten sju timer. Halv tolv til kvart over seks. Da er jeg i balanse. Jeg er enig i at jeg er prektig, men hva fakerten skal jeg gjøre med det?

I 1976 skulle Ingmar Bergman lage filmen «Höstsonaten» med blant andre Ingrid Bergman og Liv Ullmann. Han reiste fra Lofoten til Bergen på jakt etter en gård hvor han kunne filme eksteriørscenene, og fant det han lette etter i Midsund kommune, i bygda Nord-Heggdal sju nautiske mil sørvest for Molde. Reiten heter gården, og det betyr glenne eller rydning. En karrig vestlandsgård med utsikt til Romsdalsalpene.

– Jajaja. Flere av scenene er fra gårdstunet hjemme. Jeg så den et par ganger da den kom, sier Eivind Reiten.

Faren Kristofer var fisker, bonde og etter hvert ordfører for Senterpartiet. Eivind Kristofer er nest eldst av seks søsken.

– Det jeg lærte hjemme, var at det er arbeid som ligger bak enhver ting. Nøysomhet, og arbeid, arbeid, arbeid. Far var besatt på at vi barna skulle få det som han selv ikke fikk – utdannelse.

Nå er det nok flere som vil stusse over at Eivind Reiten lærte nøysomhet hjemme. For om Reiten har vært en lønnsom mann for Hydro, så har sannelig Hydro vært et lønnsomt selskap for Reiten. Han tilhører den norske lønnsadelen, og skal siden 1991 ha hentet ut noe slikt som 55 millioner kroner. Det er årslønn, opsjoner og bonuser, og når han en gang slutter; pensjon.

– Vi må snakke om lønna di?

– Det er fort gjort, sier han, og ler høyt og kort.

– Hvor mye tjener du?

– Jeg har ei årslønn på 4,6 millioner.

– Hvor mye får du utbetalt i måneden, da?

– Ja, det er relativt enkel matematikk. Hvis du tar 4,6 og deler på 12, da får du vel 370 000 eller noe sånt. Minus skatt.

– Pluss?

– Ja, så har jeg en bonus som, nå må jeg være presis, som maksimalt kan beløpe seg til halvparten av årslønna. Maksimalt blir det 4,6 pluss 2,3, altså 6,9. Men det meste jeg har fått utbetalt i bonus, er 1, 5 millioner eller noe sånt.

– Og så har du opsjonsavtaler?

– Ja, det har jeg.

Lønna til Reiten står i Hydros årsberetning. Med jevne mellomrom blir den gjenstand for førstesider og påfølgende diskusjon. Et år avfeide han kritikken med at det var «det årlige karnevalet».

– Det var kanskje ikke en respektfull måte å omtale det på, sier han.

– Litt arrogant, kanskje?

– Ja, det er mulig, det. Du får skrive det på kontoen for at man blir litt sliten av at lønna mi er på førstesidene for fjerde gang.

– Skjønner du dem som mener at du er ufortjent godt betalt?

– Lønna er veldig høy, men du finner titalls personer, for ikke å si hundretalls, som har mye mindre ansvar, men som tjener mer enn meg. Les Finansavisen, så ser du alle dem som skuffer inn penger: Meklere, advokater, headhuntere og konsulenter. Men hvis du er førskolelærer og tjener en liten brøkdel av det jeg tjener, forstår jeg at det stilles spørsmål ved om det er nødvendig å ha en så høy lønn for å gjøre en god jobb.

– Og til det svarer du?

– Til det svarer jeg: Det er et skikkelig dilemma. Men det er en markedstilpasset lønn. Så vil nok en samfunnskritiker si at dette markedet har utviklet seg litt spesielt.

– Ja?

– Det hagler av attraktive stillinger i Norge som er veldig høyt lønnet, og Hydro kan ikke ta sjansen på at vi ikke tiltrekker oss de beste folkene. Og så er dilemmaet: Det sier DnB, det sier Statoil og det sier Telenor. Så kan man stille spørsmålet: Er dette en lønnsspiral som vi kunne ha brutt? Og der har ikke jeg noe bedre svar enn andre. Jeg kan ikke se hvordan vi kan bryte den, all den tid det finnes så mange som er villige til å betale for denne arbeidskraften.

– Jeg skjønner ikke hva du som er så prektig skal med så mye penger?

– Nei, det kan du si. Jeg har forholdsvis liten glede av kontoutskrifter. Grensenytten av penger er sterkt avtakende.

– Grensenytten?

– Ja, altså nytten av den ekstra krona. Når du kommer opp i høye inntekter, er det begrenset hvor mye du får ut av det. Spesielt når man ikke har glede av å kjøpe seg ny skjorte, CD eller mobiltelefon bare fordi man har råd til det. Jeg er en håpløs shopper. Å gå sammen med meg i et kjøpesenter er et mareritt. Jeg blir i dårlig humør av det. OK, sier jeg til kona. Jeg kan bli med inn, og glede meg over alle de tingene jeg ikke skal kjøpe.

Mens norske toppledere ellers bor i palasser på vestkanten, bor Reiten på Hellerud øst i Oslo.

– I et lite, enkelt hus som har fungert godt. Vi stortrives der, altså. Nabo til Østmarka. Jeg går rett fra huset, gjennom Trolldalen og den gangen jeg var i form, var jeg på Østmarksetra etter 18 minutters løpetur.

– Løper du ikke lenger?

– Nei, jeg går fort. Med staver. Jeg trener et par ganger i uka for å holde beina og disse spinkle armene mine i form. Med bikkjene i bånd rundt midjen.

Han har to gordonsettere, tispene Musse (13) og Mocca (3). Fuglehunder. Det sies at Reiten har to interesser i livet: Jobb og jakt.

– Ja, da har de truffet godt. Det er jobb, og så er jeg villig til å forsake mye gjennom året for å kunne ta ei uke fri når jakta begynner. Og så bruker jeg alle helgene. Jeg sliter med å sette ord på hva det er som fascinerer meg med jakt. Det er så intenst, jeg er så fokusert og frakobles virkeligheten.

En annen plass han frakobles virkeligheten, er i konsertsalen. Hydro er sponsor for Oslo Filharmonien.

– Din bror mente at du ikke vet hva musikk er?

– Sa han det? Det er fordi han er misunnelig. Nei, jeg storkoser meg. Men å si at jeg er en kjenner av klassisk musikk, er feil. Jeg hører skrekkelig lite på musikk, men det har med tid å gjøre.

– Når du sitter i konsertsalen, tung luft, lange symfonier, klarer du å konsentrere deg?

– Jajaja. Herregud. Absolutt. Det gjør jeg. Jeg vet ikke om noen har sagt det til deg, men jeg har sånne brytere som jeg slår over. Og noen ganger slår jeg så over at jeg tar meg i å si: «Jøss, tar jeg ikke mitt ansvar som leder alvorlig nok? Jeg har ikke tenkt på Hydro på flere timer.»

– I et intervju en gang sa du at «å leve et planlagt liv er spennende»?

– Jajaja. Fordi det gir så mye mer rom enn det uplanlagte. Jeg skjønner ikke at folk ikke har oppdaget det. Jeg har mindre fritid enn andre, og hvis jeg ikke da planlegger, får jeg ikke tid til noe. Jeg er ikke den typen man kan ringe søndag og spørre om jeg vil bli med på kino tirsdag. Det går ikke. Og nå er det trangt ut 2007.

– Blir ikke kona di lei av det?

– Nei! Hun er samme type. Og det betyr at vi får gjort mye. Jeg hater surr og rot.

Kona Frøydis er fra Skien og arbeider som bedriftsrådgiver. De har bodd sammen i 30 år. For ti år siden giftet de seg.

– Da fant vi ut at det ble administrativt mye enklere å være gift. Vi har et vennepar som hadde levd sammen en stund, som også ville gifte seg. For å minimere tidsbruken slo vi oss sammen og var forlovere for hverandre. Vi dro til København, giftet oss på rådhuset og tok bryllupsreisen på danskebåten.

I mange år tilbrakte familien Reiten feriene på Frøydis’ familiehytte i Drangedal. Og da er vi tilbake til hva han skal med pengene. For to år siden kjøpte han ei hytte med 19 mål tomt på Oterøya i skjærgården utenfor Kragerø. Hytta rev han, og satte opp en ny med en grunnflate på 92 kvadratmeter.

– Mitt lille sommerhus er nok min største utskeielse.

– Hva tenker en nøktern fiskersønn når han betaler 6,2 millioner for ei hyttetomt?

– 6 250 000 var det. Det jeg tenkte var to ting: Den ene var at det antakeligvis var en fornuftig investering. Tilgangen til eiendommer langs kysten er begrenset, og med den kjøpekrafta som kommer til å utvikle seg i dette landet, kommer verdien til å stige. Det var økonomen i meg. Men det viktigste var at jeg og min familie hadde lyst å komme oss til sjøen.

– Du er en privilegert mann?

– Ja, det er jeg. Men først og fremst på grunn av de mulighetene Hydro har gitt meg. Hva skal du med et fint sommersted om du ikke trives i hverdagen? Nei, mitt største privilegium er å stå opp morgenen og vite at jeg har en spennende dag foran meg. Her skal jeg spenne fra allmøter, møte statsledere, levere gode resultater, klippe snorer til en ny sak vi har bygd eller ...

– Eller legge ned en bedrift?

– Som er absolutt det tyngste jeg vet. Det er kjempetunge, vanskelige prosesser, som skal gjøres med respekt og ordentlighet. Det er en enorm spennvidde. Fra det veldig tunge og vanskelige, til det entydig gledesfylte. Det er summen av alt dette, og kontrastene, som er næringen og inspirasjonen.

Reiten snakker om roller igjen. Han er opptatt av det. Politikerne har én rolle, næringslivet en annen. Ansvar og myndighet må følges ad, gjentar han. Han snakker om global oppvarming, men han er optimist og tror på teknologien. Og så snakker han om Senterpartiet.

– Dærsken, nå har vi holdt på lenge, sier han plutselig.

Han hadde satt av to timer. Nå er vi halvannen time på overtid. Utenfor hovedinngangen venter en privatsjåfør i en svart Mercedes. Reiten reiser seg fra sofaen.

– Å si at jeg gleder meg til å betale kontingenten, er for sterkt. Men nå skal vi se hva det koster, sier han, tar konvolutten opp fra skrivebordet.

– Ett hundre og femti kroner, ja.

– Det har du råd til?

– Det har jeg råd til.

– Stemmer du på dem også?

Han knegger.

– Nå har jeg greid å svare korrekt hele veien, så det spørsmålet vil jeg ikke svare på.

hop@dagbladet.no

STYREMANNEN:: Hydro-sjef Eivind Reiten holder ikke bare stø fusjonskurs på jobb. Han gjør det på hjemmebane også.