Gammal kid

Lei av «Forelska i lærer\'n»? Dag Ingebrigtsen (48) har sunget den tre-fire ganger i uka i 27 år.

- LEGENE SA 80 prosent sjanse.

– For at det skulle gå bra?

– Nei, for at jeg kom til å stryke med.


SOMMERDAG I FLETTFRIDLAND.
– Jo da, dette er Singsaker. Her finner du noen av de fineste adressene i Trondheim, sier drosjesjåføren, mens vi klatrer oppover åsen.

Det er inngangspartier med søyler, hager med store, majestetiske trær, samt et og annet springvann. Lufta er stinn av gamle penger. Og midt i denne villaidyllen bor Dag Ingebrigtsen. Heavy-vokalist, puddelrocker, låtskriver, entertainer – og knuser av ungpikehjerter. Ingebrigtsen og de andre medlemmene i 80-tallsfenomenet The Kids opplever akkurat nå at det er ingenting nordmenn liker bedre enn å synge gamle sanger om igjen. Samlealbumet «Hits Fra Kids», som blant annet inneholder «Forelska i lærer’n» i tre versjoner – på både norsk, svensk og engelsk – solgte denne uka til gull, og bandet blir å se på en konsert, festival, marknadsdag, messe eller fornøyelsespark nær deg i løpet av de neste månedene. Og på tv – selvfølgelig.

«Dag og Margrethe» står det på messingskiltet, og like ved døren står et gigantisk hundehus. Et sånt du har sett i Donald, som vanligvis huser en illsint bulldogg. Ganske riktig: Ding dong blir fulgt opp av … bjeffing? Døren går opp, og der kommer bikkja mot oss i høy fart.

– Rolig nå, sier Dag Ingebrigtsen, og løfter den spinkle chihuahua opp i venstre hånd, mens han rekker fram den høyre for å hilse.

– Bare la henne snuse på dere, så er det i orden. Ikke sant, sier han med kosestemme og klør håndveskehunden bak øret.

– Vil dere ha kaffe?

Margrethe Knudtzon, Ingebrigtsens forlovede på 11. året og mor til to av hans barn, stikker hodet ut fra kjøkkenet.

– Litt frukt vil dere kanskje også ha, sier hun og setter velkomponert fargesymfoni av rød vannmelon, gul mango og grønne druer på bordet. Hun er ansvarlig for Ingebrigtsens sceneantrekk, og fungerer i tillegg som en slags rådgiver under intervjuet, skal det vise seg.

Vi tar plass ved midten av familiens spisebord, Ingebrigtsen og Knudtzon inntar sine plasser på hver ende.

– Det er ti år siden forrige Kids-comeback. Er det en opphoping av vinduskonvolutter som gjør at dere tar en reprise nå?

– Eh, nei, sier Ingebrigtsen og ser over bordet på sin forlovede. Hun rister også stille på hodet.

– Å være popstjerne koster mer enn det smaker. Om det er store tall, så er det også store utgifter.

– Hvor mye henter dere inn på en turné som dette?

Ingebrigtsen ser igjen på sin forlovede før han svarer. Det føles litt som å være på tenniskamp, å sitte midt mellom dem og se fra den ene til den andre.

Hun smiler. Han fortsetter.

– Vi får oss en årslønn.

– Hva er en årslønn for en popstjerne i Norge i dag?

Smock. Smock. Blikkene flyr fram og tilbake over bordet.

– Det er greit, svarer Ingebrigtsen unnvikende. – Vi tjener nok til at vi kan overleve i år.

– Hvor lenge kan du stå på scenen og synge «Men jeg er bare 15 år, hun sier: kom tilbake om fire år, hun er forelska, men det er ikke i me-ei … »?

– Jeg har sunget «Forelska i lærer’n» to-tre-fire ganger i uka siden 1980. Vi er ikke dumme og ser selvfølgelig humoren i det. Jeg bestemte meg for lenge siden at den dagen jeg rødmer når jeg synger den, skal jeg slutte.

– Du har ikke rødmet ennå?

– Nei. Dessuten er jeg bare en ungdom sammenliknet med Mick Jagger. Det er han som bestemmer hvor lenge man kan holde det gående i denne bransjen. Med andre ord, jeg har fremdeles noen år igjen.

SKILSMISSEBARN. Dag Ingebrigtsen skilte seg ut fra ganske ung alder. Tidlig på 60-tallet var det å ha mor her og far der, og uttrykk som «mine, dine og våre barn» unntaket, ikke regelen. Mora var knapt 20 da Dag kom til verden, faren bare atten. Det ble en del flytting, og guttungen søkte til dagdrømmer om å bli fotballspiller eller skihopper. Bjørn Wirkola og Odd Iversen var heltene. Hans hoppinteresse overførte han til sine sønner og eldste sønn Tommy (30) endte pinadø opp som verdensmester, intet mindre.

– Man venner seg jo til det, men jeg slutter aldri å være stolt over det, sier han.

På musikkfronten var det Arne Bendiksen som var konge. Men en dag endret alt det seg drastisk.

– Rolling Stones, sier han og blir fjern i blikket. – Jeg hørte «Satisfaction» og så et bilde av Mick Jagger. Da var det gjort. Jeg skulle bli popstjerne.

Et drøyt tiår seinere kunne avisene rapportere om Beatles-tilstander i Norge. Om brannvesenet som måtte spyle bort fans. Om listetopper og utsolgte konserter. Og om unge jenter som besvimte i hopetall. Det var gylne tider for Ingebrigtsen og de andre vannstoffperoksyd-blonde gutta i The Kids. Og hele tida bar Ingebrigtsen på en hemmelighet. Ungpikeidolet hadde allerede tre år før fått barn med sin daværende kjæreste.

– Nei, det var ikke så mange som visste at jeg i 1980 var far til en treåring.

– Du var atten?

– Ja.

– Hvor gammel var mora?

Smock. Smock. Smock.

– Seksten. Så, nei, det var ikke planlagt.

– Var det å være småbarnsfar problematisk i forhold til imaget ditt?

– Jeg har vært inne på tanken.

– Så du holdt det hemmelig overfor fansen?

Ingebrigtsen kaster på de lange lokkene, som nå har naturlige grå røtter ved tinningene. Han vrir litt på seg i stolen.

– Det var heller det at ingen spurte.

– Med det imaget dere hadde den gangen, det må ha vært nok av fristelser ute på veien?

Blikkene spretter igjen som tennisballer over bordet, og Ingebrigtsen kommer med en lang utgreiing om at gutta i bandet, samt de som jobber med rigging og sånt, passet på hverandre. Utskeielser var det få av.

– Hva var favorittdopet deres da?

– Du snakker om narkotika? spør han vantro. – Siden alle utenom meg kommer fra Mehus, het det store motedopet den gangen karsk. Men jeg var totalavholds i de åra. Rørte ikke engang en sigarett, sier han.

– Du drev ikke med dop, drakk ikke, røykte ikke og løp ikke etter jentene. Er det lov å spørre hva en popstjerne da driver med?

– Musikk, sier han og lysner opp. – Vil dere være med en tur på musikkrommet?

EN PEN SAMLING gitarer står i hjørnet, men likevel minner musikkrommet om kontoret til en streit forretningsmann. En diger pult dominerer, og bak den sitter Ingebrigtsen. Nå driver han og mekker med en Mac.

– Det dere skal få høre er spilt inn her, så det må dere ta høyde for, sier han unnskyldende, men entusiastisk og klikker på musa.

Ut av høyttalerne dundrer de første akkordene på en typisk powerballade. Ingebrigtsen ser ut som en guttunge. De blå øynene skinner. «Let Me Shine for You Tonight», lyder det fra høyttalerne. Nå synger Ingebrigtsen med. Og så er det klart for den obligatoriske gitarsoloen. Ingebrigtsen har fått «The White Mans Overbite», han setter tennene i underleppa, lukker øynene og kaster hodet fram og tilbake i takt med musikken. Så griper han etter luftgitaren.

Det er over, og Ingebrigtsen er avventende. Heldigvis trengs ingen nødløgn nå, det lyder slett ikke verst. Låtskriver Ingebrigtsen har erfaring. Foruten «Forelska i lærer’n» inneholder cv-en landeplager som «Vil du værra’ me’ mæ hjem i natt», «Rosenborgsangen» og flere andre du ikke kjenner tittelen på, men garantert har hørt mange ganger. Hans talent for å skape gode «hooks», korte melodilinjer som setter seg fort i pannebrasken og blir der lenge, kan ikke bestrides. Han smiler fornøyd. Så kommer en innrømmelse:

– Jeg drømmer om å få lov å åpne en konsert med den låta. «Let Me Shine for You Tonight», sier han.

– Hvorfor kan du ikke det da?

Ingebrigtsen svarer ikke. I stedet setter han på «Kyss mæ’ gonatt», den siste hitlåta fra The Kids, som han også har skrevet.

– Det er ganske stor forskjell, ikke sant? Jeg er mye mer allsidig enn folk tror. Verden er litt urettferdig. Når Dag Ingebrigtsen spør om å få utgi ei plate, sier de på plateselskapet: Ja, kan vi ikke utgi juleplata din på nytt?

– Og det vil du ikke?

Ingebrigtsen rister på hodet.

– Jeg har tjue nyskrevne sanger liggende på harddisken. Jeg klarer ikke la være å lage musikk. Først vurderte jeg å oversette dem til engelsk, men i stedet skrev jeg tjue til. Jeg har laget verdens fineste sanger, men ingen tør å gi dem ut, sier han stille.

ET OG ET HALVT ÅR tilbake i tid.

«Vil du værra me’ mæ’ hjem i natt?

Ska’ vi sov’ i samme seng i natt?

Æ kainn’ gi dæ’ alt du træng’ i natt – hvis du tør!»

Publikum klappet, men Ingebrigtsen enset det knapt. Alt var tåke. Eller saus, som han sjøl sier.

– Med tolv Paralgin Forte og to konjakk innabords, var det ikke mye jeg fikk med meg, sier han.

Kort tid etter ble familien til Ingebrigtsen samlet på sykehuset. Meldingen var klar: Dette kunne gå galt.

– Jeg fikk forferdelig vondt i nakken. Det var i nakken det begynte, ikke sant Margrethe?

Tilbake ved spisebordet, og forloveden nikker bekreftende.

– Og så fikk jeg vanvittig vondt i hodet. Jeg gikk til lege flere ganger, og fikk smertestillende og betennelsesdempende tabletter. Men det hjalp ikke. Så ble jeg henvist til fysioterapeut. Han sa dette lå for nær hjernen, så han turte ikke gjøre noe. Han oppfordret meg til å be om en MR-skanning, men tida gikk, uten at noe skjedde. Til slutt hadde jeg så vondt at jeg ikke lenger kunne gå. Da tok Margrethe kontakt med legen og sa at nå var det nok. Da ble jeg endelig undersøkt.

– Hva viste undersøkelsen?

– Hjerneblødning. De fleste som får det, dør før de kommer til legen.

– Og du hadde gått med dette over lengre tid?

Ingebrigtsen nikker.

– Da jeg ble plassert på enerom tolket jeg det som et dårlig tegn. Jeg hadde aldri besøkt noen på enerom før som hadde overlevd sykehusoppholdet. Før operasjonen fikk vi samlet alle ungene i senga og tatt farvel.

– Fikk du tilstrekkelig med ro?

– Jo, men … Når man er popstjerne, har man jo en del fans, også blant sykepleierne. Så de satt og pratet hull i hodet på meg.

– Dag, det må du ikke si, kommer det fra Margrethe på den andre enden av bordet.

Han trekker på skuldrene.

– Det var faktisk hyggelig. Dessuten var jeg jo så syk at jeg bare sovnet likevel.

– Operasjonen gikk bra?

– Den var vellykket, men jeg har vært inne seks ganger. De satte inn en 30 centimeter lang platinastreng, som er surret sammen som et garnnøste og stenger for en blodåre. Jeg har vært heldig, men det er ikke noe morsomt, sier han og legger til at han ikke har fått noen altfor alvorlige mén.

– Jeg har litt shaky balanse og det ene øyet ser italic, eller kursiv, mens det andre ser ting rett opp og ned. Dessuten har jeg en hundefløyte ganger tusen inni hodet til enhver tid.

– Går du fremdeles på medisiner?

– Nei! Ingen ting! Jeg skal minst ha amputert en tå før jeg tar en eneste Paralgin Forte igjen.

MINIATYRHUND og hus på solsiden. Det er kanskje ingen bombe at Ingebrigtsen lever som en svært tradisjonell familiefar. Felles frokost og kjøring av barn til skole og Margrethe til jobb hos Fylkesmannen. Når han kommer hjem igjen, setter han seg ofte ned med gitaren. Hvis han da ikke stikker innom og løfter litt vekter på helsestudio. Eller tar et slag golf. Det gjør bildet komplett. Dag Ingebrigtsen spiller selvfølgelig golf. Og han er etter sigende ganske god.

– Jeg har 26 i handikap. Alice Cooper har bare fire, men jeg er kanskje hakket bedre enn Bob Dylan, sier han.

Namedroppingen er åpenbart for å understreke at han ikke er alene om sin småborgerlige hobby.

Til ære for fotografen har han skiftet til golfantrekk: rutete bukse og piquetrøye. Nå vil han gjerne vise oss Trondheim Golfklubb. Han slenger golfbagen inn i bilen og vi kjører gjennom Trondheim sentrum. Han forteller om Nidarosdomen, som man nå kan gå opp i tårnene på, om sin første kinoopplevelse, om Elsterparken, hvor fleinsoppen gror og byens glade gutter blir enda gladere. Ingebrigtsen er en hyggelig guide. Og det er ikke vanskelig å tro på venner og bekjente når de omtaler ham som en ekstremt hyggelig fyr.

– Jo, det er pent her, sier han ettertrykkelig mens vi rusler mot det gamle klubbhuset.

– Du er glad i pene ting?

– Jo, men det er Margrethe som er kondisjonert og kommer fra et møblert hjem. Hun er veldig opptatt av design og sånt. Jeg er ikke lettlurt, men en kvinne har sine tricks … 

– Prøver du å si at hun er sjefen?

Ingebrigtsen ler.

– Hun er vel det. Når hun og mora rotter seg sammen, kan jeg bare gi opp. Men hun har heldigvis god smak. Og er arbeidsom. Hun gruer seg heller ikke for å være pådriver. Vi har hytte på Røros, der har vi drevet og bygget et steinhus. I ti år har vi samlet og sortert stein. Hun kan peke på den og den steinen og få meg til å legge den på plass. Løfte, klatre opp og lirke på plass. Så ombestemmer hun seg, og jeg må legge steinen tilbake igjen. Slik kan hun ombestemme seg flere ganger.

– Og dere er fremdeles sammen?

– Det er fort gjort å bli uvenner. Derfor har vi opprettet alter egoer. Vi kaller oss herr og fru Stenhus og da kan vi ta det helt ut på hverandre. Men de to blir alltid liggende igjen i steinhuset. Så snart vi er utenfor, er vi igjen Dag og Margrethe og gode venner. Det fungerer veldig bra.

Ingebrigtsen finner fram en skikkelig slegge av en kølle, og slår et par slag på liksom. Han poserer så proft som bare en som har tilbrakt hele sitt voksne liv med å posere kan. Det vil garantert bli enda mer posering i månedene framover. En nasjon av nostalgikere blir visst aldri lei av å høre «Forelska i lærer’n». Blir han virkelig aldri lei av å synge den?

Ingebrigtsen setter bilen i gir og ruller sakte nedover mot sentrum igjen.

– «Forelska i lærer’n» tok glansen av alt det andre vi gjorde den gangen. Og det gjør den fremdeles. Likevel kan jeg ikke klage.

Han tenker seg om.

– Men etter avslutningskonserten på Rockefeller den 20. oktober er det definitivt slutt. Forever, sier han.

Og ser nesten ut som om han tror det selv.

eal@dagbladet.no

PØLSEKOS: 4-5 år gammel i Estenstadmarka utenfor Trondheim.
15 ÅR: Hjemme hos far i Romolslia. Moteriktig, tidlig 70-talls-look.
LONDON: Dag (på stol) dro til London med Burn II (Terje Stali, Diesel Dahl og Hans Aafløy). Året er 1976.
THE KIDS I 1979: Før hårblekemiddelet kom. F.v: Torstein Flakne, Ragnar Vigdal, Dag, Svein Morten Lunde og Arild Samstad.
FEIRER SØNNEN: Dag og forloveden Margrethe Gudny feirer Tommys VM-sølv i februar 2003.
HANDIKAP: - Jeg har 26 i handikap. Alice Cooper har bare fire, men jeg er kanskje hakket bedre enn Bob Dylan.
FAR OG SØNN 1: Dag hoppet sjøl som liten, siden ble sønnen Tommy verdensmester. Her i Planica, Slovenia i 2004.
FAR OG SØNN 2: Dag senior med yngstesønnen Dag junior i hoppbakken.