Går ut mot «snakke om følelser»- skolen

Studentene blir ute av stand til å lære.

Å LÆRE Å UTTRYKKE FØLELSENE SINE, å utvikle selvtillit og empati er blitt sentrale deler av det moderne britiske utdanningssystemet de siste åra.

Terapeutisk orientert læring, kan man kalle det.

Tanken er at trygge barn som kan uttrykke følelsene sine er mer sosiale, forstår sine egne grenser, blir gladere og dermed lærer bedre.

RESULTATET ER DET MOTSATTE, hevder to britiske pedagoger. De tar nå et kraftfullt oppgjør med «buu-huu-kulturen» i skoleverket.

- En terapikultur gjennomsyrer utdanningssystemet, og dette resulterer i en generasjon av «kan ikke»-elever som snakker om følelsene sine heller enn å utforske ideer og tilegne seg kunnskap, mener professorene Dennis Hayes og Kathryn Ecclestone fra Oxford Brookes University.

De to kommer med ei ny bok, The Dangerous Rise of Therapeutic Education, i midten av juli.

Debatten har gått i britiske medier de siste månedene, etter at de to professorene - som blir anklaget for å ha konservative holdninger - har startet lanseringen før boken er i salg.

DEN TERAPEUTISKE FORMEN FOR pedagogikk har en rekke negative konsekvenser, uttaler Hayes ifølge Times Higher Education:

SKOLEBARN: En terapi-kultur gjennomsyrer utdanningssystemet, og dette resulterer i en generasjon av «kan ikke»-elever som snakker om følelsene sine heller enn å utforske ideer og tilegne seg kunnskap, mener to pedagogikkprofessorere som snart kommer med ny bok. Foto: Scanpix
SKOLEBARN: En terapi-kultur gjennomsyrer utdanningssystemet, og dette resulterer i en generasjon av «kan ikke»-elever som snakker om følelsene sine heller enn å utforske ideer og tilegne seg kunnskap, mener to pedagogikkprofessorere som snart kommer med ny bok. Foto: Scanpix Vis mer

• Forelesere og lærere som ikke takler arbeidssituasjonen ser mobbing i enhver situasjon de ikke liker på arbeidsplassen. Elevenes uttrykk for følelser verdsettes like høyt som når de uttrykker virkelige akademiske ideer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

• Barnslige studenter oppsøker egne problemer for å kunne bortforklare dem med syndromer som dysleksi for å få mer støtte og hjelp.

• Umyndiggjorte ledere i undervisningssektoren er redde for å ta beslutninger.Til syvende og sist blir elevene dårligere til å lære, problemorienterte og ute av stand til å leve selvstendige liv, hevder forfatterne.

PROFESSORENE er kritiske til tiltak som SEAL-programmet i det britiske skoleverket, som er ment å styrke det sosiale og følelsesmessige aspektet ved læresituasjonen og gjøre elevene gladere.

Programmet ble startet i 2007, og målsettingen er å gi elevene økt selvforståelse, lære dem å håndtere følelser, samt motivere elevene og lære dem empati og sosiale ferdigheter.

Det finnes imidlertid «ikke robuste, uavhengige funn som viser at det å få barn og unge til å uttrykke følelsene sine i formelle ritualer på skolen vil gi dem livslang læreevne og trivsel.» Skriver Ecclestone i Guardians utdanningsseksjon.

Hun tror programmene får den motsatte effekten av det man ønsker:

- Å gi unge et vokabular for følelsesmessig sårbarhet gjennom undervisningen vil snarere skape følelser av depresjon og håpløshet, mener hun.

Går ut mot «snakke om følelser»- skolen

- Det nye mantraet er så sterkt at det å benekte at man har lav selvtillit eller depresjon, fører til at man betegnes som lite emosjonelt intelligent eller til påstander om at man undertrykker følelsene sine.

MEN DEBATTEN er på langt nær over.

I Times Higher Education uttrykker en dyslektisk astrofysiker med doktorgrad fra Oxford (som skriver anonymt) seg sterkt kritisk, og hevder at hvis han hadde fått hjelp tidligere ville han hatt en betydelig lettere oppvekst. Han mener pedagogene har en høyrevridd agenda de kamuflerer som akademiske ideer:

«Jeg tilbrakte flere år på et universitet utenfor Storbritannia, som antakelig passer godt med forfatternes ideal om en kultur basert utelukkende på intellektuell nysgjerrighet og det å tilegne seg kunnskap. Der ble de menneskene som ble ansett som svake, hånet. Det var en kultur der overordnede akademikere systematisk tok æren for arbeid deres underordnede hadde utført, og mente de kvinnelige studenter var der for deres egen nytelses skyld. Selvmord blant studenter og ansatte ble ofte sett på som «naturlig seleksjon» som sjaltet ut de som var for svake til å klare akademias krav. Gi meg buu-huu-kulturen når som helst, takk,» avslutter han.

«KAN VI LÆRE NOEN å bli glade?», spurte Guardian i en debatt mellom sosiologiprofessor Frank Furedi og rektor ved Wellington College Anthony Seldon tidligere i år.

Ja, svarer Seldon. Han mener det er tre grunner til at man bør forsøke å lære barn og unge hvordan de skal håndtere de psykologiske og sosiale aspektene av tilværelsen. For det første - hvis ikke skolen gjør det, er det mulig de ikke får denne typen kunnskap noe annet sted. For det andre er depresjoner, selvskading og angst blant studenter i ferd med å nå epidemiske proporsjoner, mener rektoren.

Og sist, men ikke minst, mener Seldon at utviklingspsykologi og hjerneforskning har gitt oss kunnskap om hvordan vi kan lære å øke trivselen hos barn og unge, og det finnes empiri på at dette er effektive metoder.

FRANK FUREDI, som er Guardian-spaltist og skriver spalten «Really Bad Ideas» i nettmagasinet Spiked, er uenig:

- Det å "føle seg vel" er ikke noe som kan læres. Hvorfor? Fordi virkelig lykke finner man i individets møte med utfordringene i livet. Som Franklin D. Roosevelt sa, finnes lykken i gleden ved å utrette noe, og i spenningen ved den kreative anstrengelsen, mener Furedi.

Han fortsetter:

- Studenter kan lære om sine egne følelser, styrke selvfølelsen og kanskje også oppleve lykke i møte med litteratur, kunst og andre intellektuelle utfordringer. De kan ikke bli instruert i hva de skal føle eller hvordan de burde håndtere følelsene sine. Lykke kan ikke være pensum, da slutter det å være en følelsesmessig reaksjon på de virkelige erfaringene våre.

TRENGER UTFORDRINGER: Det er i møte med virkelig intellektuelle utfordringer man finner glede, mener Frank Furedi.
BANNER I TERAPI-KIRKEN: Det finnes ikke bevis for at terapeutisk orientert læring har effekt, mener professor Kathryn Ecclestone
HAR PROBLEMER:</B> Depresjoner, selvskading og angst blandt studenter i ferd med å nå epidemiske proposjoner, mener Anthony Seldon. Derfor bør man fokusere på barn og unges emosjonelle velvære i skolen, mener han.