Gård i Spind

Fordelen med et sommersted er at det alltid er sommer der.

DET ER SEINT på kvelden, overskyet og omtrent så mørkt som det blir på denne tiden av året. Jeg svinger ned forbi postkassene, forbi Storåkeren og opp på jordet, opp til gården som bare heter Jordet. Idet lysene fra bilen sveiper over tunet, blir jeg møtt av fire selvlysende, blå reflekser, to par overraskede øyne: En rådyrmor på tur med ungen sin mellom de forlatte husene. Jeg stopper bilen. Vantro stirrer øynene på meg, eller, sett fra deres ståsted, på det blendende, hvite lyset som plutselig kom og forstyrret deres pastorale idyll. Det hele varer sikkert ikke mer enn noen sekunder, men det virker uendelig lenge. Jeg mener til og med at jeg kan se en av dem blunke - refleksene av, deretter på igjen. Så bykser mor av gårde, med ungen keitete på slep, og jeg kan innta gården.

DET ÅRLIGE OPPBRUDDET fra byen til fordel for det vesle småbruket mitt på Viestad i Spind - i Farsund kommune, aller lengst sør i Norge - er en mental reise like mye som en fysisk. I løpet av seks timer på den 42 mil lange veien fra Oslo til Spind begynner jeg å innstille meg på en radikalt annerledes tilværelse. Jeg skal ta over den landlige idyllen jeg nettopp har fortrengt de fastboende dyrene fra - jeg har sommeren, rådyrene resten av året. Den siste halve milen på svingete landeveier merker jeg at det sitrer i kroppen, av en gjenkjennelse som sitter et sted dypt inne, forbi landeveisslitenhet, et sted inne i kroppens og sjelens grunnfjell.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke lett å beskrive nøyaktig hva det er som skjer. Men det skjer med flere enn bare meg. Da jeg var barn hadde vi en katt, Sesam. Sesam var en sensasjonelt lat bykatt, en kremgul blanding av perser og siameser som helst holdt seg inne i leiligheten, nær tissekasse og kjøleskap. Når vi skulle til Spind bar vi ham sovende ut i bilen, og i førtien mil lå han og sov på et teppe bak i bilen. Men når vi svingte inn av riksveien ved Kollevoll, våknet han. Han strakte seg mot åpningen på bilvinduet, pustet inn Spind-lufta og mjauet med en dyp, nesten ulende mjauing. Mjauingen vedvarte helt til vi kom fram, og den var helt ulik den vanlige mjauingen på mer mat eller kos. Noe våknet i den, en ny verden åpnet seg. Ikke villkatt, akkurat, det vil være en grov overdrivelse, men en kjenning av slektskapet med dyr som ikke har levd bare for kos.

Neste morgen tar jeg inn bruket i all sin storslåtte forlatthet. Jeg åpner hengelåser, fjerner vinduslemmer, skrur på pumpa, konstaterer at døra til Rødløa nå er enda mer råtten og forfallen og sjekker at det fortsatt er liv i traktoren. Mens jeg har vært borte og rådyrene har kost seg på tunet, har musene hatt hjemme-alenefest. Det er muselik overalt. I tillegg til all musegiften har de spist opp store deler av madrassen på Lotte-rommet, ledningen på kjøleskapet, jakkeslaget på den fine dressen etter Torleif og radiatorslangen på landroveren. Særlig det med dressen, samt å dø langt, langt der inne bak varmtvannsberederen, synes jeg er lumpent gjort. På Framfeda - der jeg har fått hjelp til å sette poteter - har potetrisene bare så vidt begynt å kikke opp av jorda. Flere av solbærbuskene har blitt kvalt av ugras og kratt.

GÅRDEN MIN ER, sett fra et landbruksperspektiv, svært lite imponerende. Det er ikke mye jord, og den jorda som finnes er fordelt på en rekke små lapper, omringet av hurtigvoksende løvskog som sprer seg vilt og uhemmet etter at den intensive utmarksdriften ble avskaffet. En runde med motorsaga hjelper litt, men det tar ikke lang tid før det gror til igjen.

I Spind bygdebok står det å lese om en Ole Garsen Skeie som kom til Viestad i 1780, og som, hvis alt har gått riktig for seg, er en av mine forfedre. Garsen Skeie tok straks til å rydde. Han bygde et enormt tokilometerlangt steingjerde fra Viestadstranda «så høy som rene murverk». Sønnen, Gabriel Olsen Viestad fortsatte arbeidet. Han «dyrket myrer, la borger, foretok senkningsarbeider og anla brygger.» Deretter, kan det se ut til, ble han en slags forfatter. Årvis kom det lange skrifter fra Viestad om jordbrukets enorme potensial, hadde bare forholdene ligget litt mer til rette. I heftet med den tiltalende tittelen «Forsøg til et Vink af Besvarelse paa Spørgsmaalet: Hva er Hovedhindringerne for Aager og Engdyrkning samt Quæg-avlens Opkomst i vort Fødeland?» kommer han, foruten gode råd, med et hardt angrep på «Aandsdorskhet, Sløvhed og Tankeløshed». Mest kjent er han riktignok for sitt skriv til Stortinget, med tolv forslag om forbedringer av rikets tilstand, der han deler raust med sine tanker om jordbruk, kriminalomsorg, stortingsmennenes lønn og andre ting som ligger ham på hjertet. Etter det lange skriftet som er referert i bygdeboka følger kommentaren: «Referert i Storthinget 12te Mars 1833 og enstemmig henlagt.» Det er noe å slekte på.

Men ikke alt er galt. Aspargesen bak huset er temmelig spinkel, men nydelig i sin skjøre nestenformodenhet. Rabarbraen har kommet seg etter fjorårets næringsoverdose og stiger sur og rasende opp mot himmelen, i full protest mot sommer og godvær. I drivhuset har både fersken- og aprikostreet jeg optimistisk plantet i fjor overlevd vinteren, og ikke bare det; de har til og med fått noen små kart, noe som kanskje, hvis sommeren blir god, blir ti-femten uendelig søte frukter. Hvis det skjer, er det ingen tvil om at Jordet er det beste stedet på jord.

Etter at landroveren er fikset og dyra er hentet hos bonden Osmund, er stedet igjen vekket til liv. Geita Saftis har rukket å bli gravid igjen. En liten tur opp til bukken Tåfis en sein kveld - slikt blir det killinger av. Jeg er litt usikker på hvordan hun har tenkt å ordne det med fødselen. På et tidspunkt synes jeg å overhøre at hun breker noe om «hjemmefødsel», men det velger jeg å ikke bekymre meg for på det nåværende tidspunkt.

HANEN LARS OG DAMENE hans, som har vært innestengt hele vinteren på grunn av faren for fugleinfluensa, nyter sin nyvunne frihet, og de uhyre tåpelige endene vralter rundt på tunet, som alltid like deler livredde og begeistrede.

Hanen Lars melder seg til og med inn i debatten om hvorvidt fugler kan lære: I fjor forsøkte jeg å oppdra ham til å tigge ved bordet, og noe av det første han gjør etter at han har brust med fjærene og galt en litt rusten melodi, er å komme opp til trappa der han står og klukker innsmigrende som på slutten av forrige sommer. Jeg finner fram mysliboksen, og mater ham med havregryn, rosiner og sukater, og jeg gjenoppdager hvor utrolig begeistret høns er for nettopp sukater. Hønene husker også: På slutten av dagen oppdager jeg at Chanel-tuppa og Hysterica gjemmer eggene sine på samme sted som i fjor.

Den 19. mars 1940 hadde Farsunds Avis en artikkel om jordbruket i Spind, som ganske godt oppsummerer stoda: «Spind er jo ikke av de jordbruksbygder som teller i landets husholdning i våre dager, men for mennesker som ned gjennom tidene har funnet og ryddet seg en plass der, har den vesle jordlapp hatt sin store betydning.»

Der har du stedet i et nøtteskall: Har ikke så mye for seg jordbruksmessig, men de som kommer hit blir knyttet til stedet på en måte som kan være vanskelig for utenforstående å forstå.

SÅ STRØMMER GJESTENE til, og vi lager kjøpesalat med urter fra gården og later som vi er selvberga, hiver i oss pasta med fennikelpølser og stram italiensk rødvin og later som vi er på Sicilia. Og når tida har kommet for rabarbra- og kokospaien og den skummelt gode drinken som får navnet Spind fizz , så tar den ene tingen den andre; det blir iskaldt nattbad etterfulgt av rødvin foran peisen for å få igjen varmen. Og når jeg, idet det lysner igjen i den glassklare sommernatta, tar inn sovelydene fra Saftis som ligger ved trammen, svalene som begynner sin morgengymnastikk mellom tretoppene, og skålende stemmer fra stua iblandet umoderne musikk fra sprakete høyttalere, da er det som om sommeren aldri har tatt slutt.

Pasta med pølse og fennikel

Dette er sommerens klassiker, en sånn rett som man kan lage uendelig mange små varianter av, og som dessuten kan lages på en blanding av boksemat og hurtigtinte Idsøe-pølser fra fryseren. Jeg har fått tak i noen fantastiske, små tomater på boks. Du kan bruke alle slags pølser, men jeg synes det beste er urøykte pølser. Det blir også veldig godt med svinekjøttdeig. Nok til 4

2 tjukke, rå fennikelpølser, eller andre pølser

olje

2-6 fedd fersk hvitløk, grovhakket

1 boks tomater

1-2 fennikelfrø, lett knust

1-3 tørka chili, eller 2-4 ts chilipulver

evt 1 ts sukker

salt

500 gram pasta

eventuelt parmesan

Skjær pølsene i skiver og steik dem i litt olje i ei gryte sammen med hvitløken. Fjern halvparten av pølsene, hell i boksen med tomater, krydre med chili og fennikel og la koke i 20 minutters tid. Smak eventuelt til med litt sukker og salt.

Kok pastaen som du pleier. Ha resten av pølsene i gryta med sausen et par minutter før pastaen er ferdig. Bland pasta og saus, ha eventuelt over litt parmesan.

KOKOS- OG RABARBRAPAI Dette er en oppskrift jeg har hentet fra bladet Alt om mat den velsignede junimåneden 1979. For deg som ikke har tatt vare på bladet gjengis oppskriften her i sin helhet, kun litt moderert av meg.

Husk at rabarbra er så syrlig at det har en tendens til å misfarge aluminiumsformer, så det er lurt å bruke en ildfast form av glass eller steintøy. Bruk så små og unge rabarbrastykker du finner. (Tips: Har du rabarbra i hagen, kutt dem ned med jevne mellomrom.)

Nok til 6-8

ca 500 gram ung og saftig rabarbra

2 ts potetmel

100 gram sukker

1 egg

2 ss smeltet smør, pluss mer til smøring

200 gram kokosmasse

Forvarm stekeovnen til 200 grader.

Smør en ildfast form med litt av smøret. Skrell rabarbra og skjær den omtrent 3 centimeter lange biter. Legg rabarbra i formen og dryss over potetmelet og 2 spiseskjeer sukker.

Rør sammen egg, resten av sukkeret, smør og kokosmasse og fordel det over rabarbraen. Stek paien langt nede i ovnen i omtrent 20 minutter. Sjekk om rabarbraen fortsatt er fast med en gaffel. Er den for fast, la den stå i ovnen mens den kjøles ned, eller 15 minutter ved 125 grader.

SPIND FIZZ Dette er en drink som er så enkel at det ikke er mulig å ta credit for å ha funnet den opp, kombinasjonen av bitter lemon og gin eller vodka er jo en klassiker. Der Spind Fizz skiller seg, derimot, er at man, ved å glemme bitter lemonen litt for lenge i fryseren, får en frossen, nesten granittaktig konsistens. Det høye sukker og jeg-vet-ikke-hva-nivået gjør at bitter lemonen ikke fryser fast til en klump - etter at du har skåret av toppen av flaska og latt den stå noen minutter kan du øse ut innholdet med en skje.

Det er en drink som fungerer like godt med vodka som med gin. På grunn av kulda merker du ikke hvor sterk den er: Drikker du mye kan du risikere å bli ganske full.

1 plastflaske bitter lemon

gin eller vodka

eventuelt lime eller mynte til pynt

Legg blandevannet i fryseren, enten i flaska si, eller i en plastbeholder med lokk. Det beste er å legge den i kjøleskapsfryseren, for den holder som regel rundt 5 til 7 minusgrader, men selv ved minus atten pleier den ikke å fryse til en altfor fast blokk. La eventuelt den frosne brusen stå noen minutter ved romtemperatur eller en halvtime til en time i kjøleskapet for å bli mer medgjørlig.

Hvis du har latt brusen ligge i flaska, skjær av toppen med en brødkniv. Øs ut den frosne blandingen i ett eller flere små glass. Hell gjerne over litt av sukkersirupen som ikke har frosset også. Hell over litt gin eller vodka og server, eller drikk, alt ettersom.