Gategutter

Indiske evnukker har gått i kvinneklær i århundrer. Men nå er de havnet aller nederst på den sosiale rangstigen.

HUN STÅR MED RAK RYGG foran grønnsakskiosken på gatehjørnet. Hun bærer en svart kjole, hun har gullsmykker i ørene. Store føtter i små, lekre damesko. Glatt hud, oppsatt hår, men kraftige skuldrer. Vi ser henne fra den andre siden av gata i en fattig bydel i gigantbyen Mumbai i India. «Red Light District» ligger i neste kvartal.Den høyre hånda hennes smyger seg stadig ned i en av kjøpmannens store striesekker med ris. Hun griper noen få korn av gangen, løfter dem til munnen og knipser ett og ett av dem inn. Blikket hviler overlegent på folkemengden som strener forbi. Smilet er så vidt synlig. Kjøpmannen inne i luka er taus og mutt.Venter bare på at hun skal gå.Ingen vil bli sett sammen med en slik. HUN HETER MEENAKSHI. Hun er ikke en kvinne, men heller ikke en mann. Hun er en av det tredje kjønn, en av anslagsvis femti tusen kastrerte indiske menn som går i kvinneklær og lever helt nederst på den sosiale rangstigen. De har alltid vært her. De har sin egen gudinne, men ingen respekt. Ikke nå lenger. For århundrer siden arbeidet evnukkene i rike husholdninger, som haremsvoktere for maharajaher, som barnepiker for de velstående. Helt til koloniherrene fra England drev dem ut av eldgamle tradisjoner. Britene dro hjem, men evnukkene fikk aldri tilbake det de mistet. Nå lever de som utstøtte i storbyene. De kalles «hirjaer», begrepet uttales med en blanding av frykt og avsky. De får ikke utdanning, bare ytterst få får arbeid. De fleste søker sammen i små kollektiv som ledes av en eldre hirja-guru. De lever av å danse, synge og tigge for penger. Mange må prostituere seg for å overleve.VI SITTER I EN FORRETNING noen kvartaler unna Red Light District.{ndash}Nei, sier butikkeieren Shashikant kort. Han selger elektroniske apparater. Er en redelig, hardt arbeidende forretningsmann. Han smiler, men rister på hodet.{ndash}Nei. Jeg vil ikke oversette for deg. Jeg tror ikke du finner noen som vil snakke med disse menneskene i det hele tatt.{ndash}Hvorfor ikke?{ndash}De... De... De har et fryktelig språk. Og de driver på med denne businessen sin.{ndash}De er prostituerte?{ndash}Ja, mange av dem. De er ikke i veien for noen. Men jeg snakker ikke med dem. Dere får prøve på egen hånd.MEENAKSHI VENTER PÅ Zeenath, der hun kneiser på grønnsakhjørnet. De bor i samme kollektiv rett borte i gata. De kommer fra Hyderabad, men flyttet hit for ikke å gjøre skam på familien. Nok et minutt går. Så dukker Zeenath opp. Hun er 31 år, født som mann. I puberteten forsto hun at hun ville være kvinne. Som 20-åring fikk hun kjønnsorganene skåret av. Frivillig. Operasjonen er ulovlig i India og utføres gjennom hemmelige ritualer, der kjønnsorganene ofres til fruktbarhetsgudinnen Bahuchara Mata. En hirja-guru gjorde det med barberkniv like før soloppgang. Såret ble ikke sydd, bare leget med varm sesamfrøolje, og Zeenath lå til sengs i førti dager etterpå.Nå rusler hun og Meenakshi hjem med tre små poser grønnsaker. Sola er på vei ned bak den disige horisonten av bølgeblikktak. Det er middagstid i Mumbai. Og vi følger etter. Vi er invitert med.ZEENATH OG MEENAKSHI var kjølig avmålte da vi krysset gata og tok kontakt. De skulle hjem. De er vant til hån. Først da vi tok fram ei bok om hirjaene som fenomen, ble vi bedt om å bli med.Hundre meter lenger borte i gata sitter fire{ndash}fem hirjaer på ei trapp. På ti meters avstand er det umulig å se at de har vært menn. Zeenath stopper, slår ut med en arm, det rasler i armbåndene.{ndash}Her er familien min. Vi lever sammen, vi har et slags samfunn her, sier hun. {ndash}Hvor mange er dere?{ndash}Hm. Kanskje hundre?{ndash}I dette huset?{ndash}Nei, vi bor i flere leiligheter i gata her. Men disse er min familie. Dette er mine døtre, mine søstre, mine mødre. Vi følger henne videre, inn en trang korridor, inn til et ørlite grønnmalt rom med to senger og et lysstoffrør. Zeenath setter seg på den ene senga. Klapper innbydende med flat hånd på madrassen ved siden av seg. Rommet fylles av gutter i kvinneklær. De yngste ser ut til å være sist i tenåra. De eldste først i trettiåra. De smiler varmt og nysgjerrig, noen blunker sjenert. Lakkerte tånegler, ringer på tærne og oppsatt hår.Et lite fotoalbum hentes fram, en Bollywood-stjerne med dåreblikk pryder omslaget. {ndash}Her er alle sammen i finkjolene sine.Zeenath snakker dårlig engelsk. Bildene forteller mer. Hun blar gjennom fargebilder av pyntede hirjaer i sin beste stas. De andre i rommet kommenterer etter hvert som kjolene dukker opp.{ndash}Hun der giftet seg i den kjolen, peker Zeenath.{ndash}Giftet seg?{ndash}Med en mann. Det hender at noen av oss gifter seg. Og her danser en av oss i et bryllup.I DEN HINDUISTISKE FOLKETROEN har en hirja guddommelig makt til å forbanne eller velsigne både potens og fruktbarhet. De har ofret sine egne evner, i bytte fra gudene får de magiske krefter. Det er derfor bare de færreste våger å si nei når hirjaene tigger penger på gata. Gjennom generasjoner er hirjaene kjent for å dukke opp i brylluper og hjemme hos nyfødte barn for å synge og danse sine velsignelser. Som oftest får de betalt. Nektes de penger, forbanner de ekteparet eller den nyfødte.Dette er den eneste makten hirjaene har. Dette er noe av grunnen til at titusener av hirjaer hvert år samles sør i India for å dyrke Bahuchara Mata, fruktbarhetsgudinnen.Dette er også grunnen til at mange fattige, heteroseksuelle menn sminker seg, tar på seg sari og tigger penger under falskt flagg.NESTE ETTERMIDDAG er vi tilbake. Vi har med oss tolk. Den 17 år gamle collegestudenten Saili er født og oppvokst i en velstående akademikerfamilie i Mumbai. Flere medstudenter ville nekte henne å bli med til hirjaene. Det var for farlig. De truet med å kontakte rektor. Da vi satte oss i drosjen og sa hvor vi skulle, kastet sjåføren oss ut av bilen. Aldri i livet om han ville kjøre dit. NEELAM VAR EN AV de kjolepyntede i fotoalbumet i går. Nå står han foran speilet på rommet sitt. Grer håret med en børste, det er tykt og svart. Han skakker på hodet og holder et fast grep om manken med høyre hånd. Skuldrene er brede, armene muskuløse. Han er midt i tjueåra. Snakker lavmælt mens han pynter seg.{ndash}Jeg går på diskotek, akkurat som andre jenter. Men jeg liker ikke å gå i gatene her med korte skjørt.{ndash}Hvorfor ikke?{ndash}Mennene er så uhøflige, innpåslitne. De roper og plager meg hvis jeg går dristig kledd.{ndash}Men du har jo en manns muskler? Hvis du ville, kunne du sikkert gitt de fleste av dem juling?{ndash}Jo, men menn er så fæle. De kan ha kniv, hvem vet hva som ville skje dersom jeg dro til dem?{ndash}Hvordan ble du en hirja?{ndash}Da jeg var liten gutt, lånte jeg klærne til søsteren mi. Jeg danset og lekte at jeg var jente. Da jeg var femten, kontaktet jeg hirjaene. Nå er jeg en av dem.KOLLEKTIVET GÅR LEI av mennene som hele tida samler seg i kveldsmørket utenfor og plystrer og hånflirer. Vi tiltrekker oss oppmerksomhet, og det hjelper ikke at Zeenath klapper i hendene, tramper i bakken og spør om de ikke har sett folk før.Vi blir enige om å ta en tur til strandpromenaden. Men drosjene nekter å stoppe. Straks trafikken stanser opp, river en hirja opp døra på en bil. Sjåføren roper at han vil ha dobbel takst, men blir skjelt ut. To andre drosjer blir også praiet, en flokk av festkjoler duver inn i små, skitne drosjer.I forsetet snur Seetara seg bakover mot meg med et kort, beskjedent smil. Smykkene glitrer i gatelyset. Hun er en av de eldre i kollektivet. For noen år siden ble hun kastet ut av foreldrene.{ndash}Faren min døde for noen uker siden. Nå sier mor at hun ikke er sint lenger. At jeg må komme hjem til henne og ta vare på henne. Jeg er enebarn, den eneste hun har. Men jeg vet ikke om jeg klarer å reise hjem igjen.ZEENATH SITTER VED STRANDA i en vid, rosaskimrende festkjole. De markerte ansiktstrekkene røper henne, men hun er vakker. Blikket hun sender meg er en kvinnes blikk. Hun har nettopp hvisket oss fortellingen om «operasjonen», natta da hun ble en ekte hirja. {ndash}De andre hirjaene stelte for meg, bare det beste av mat og drikke ble servert i de førti dagene etterpå, forteller hun.{ndash}Når forsto du at du ville være en kvinne?{ndash}I femte klasse, da søsteren min giftet seg. Alle de flotte kjolene i bryllupet fikk meg til å erkjenne det: Jeg drømte om å gå i slike kjoler. Etter hvert begynte jeg å lete i de gamle sariene til søsteren min, og kle meg i dem. Mor ble rasende. Hun sluttet å gi meg mat, hun slo meg. Hun brente klærne jeg gikk med.{ndash}Hvorfor ga du ikke opp?{ndash}Fordi jeg visste at det var jente jeg skulle være. Det var en metodistprest som løste saken, han så at det måtte bli slik: «Han er likevel Guds barn, han er Guds datter,» sa presten om meg. {ndash}Snakket han med familien din?{ndash}Ja. Og min bestemor sa til min mor: «Du ser at ingen ting nytter med gutten. Det må være Guds vilje at han blir kvinne, så la ham gjøre det.» HUN FIKLER SJENERT med noen grønne strå mens hun forteller. Zeenath rømte med en gutt hun var forelsket i. De kom tilbake, og ble truet med steining av lokale muslimer på grunn av forholdet. Men de rømte videre og giftet seg hos sorenskriveren i Mumbai. Nå står hun oppført som kvinne i folkeregisteret, og som mann i passet. Selv føler hun at hun ikke er noen av delene.Hun er en hirja. Nå bor mannen utenlands, og Zeenath forsørger en fire år gammel jente. Et gatebarn, forteller hun.Men det hun ønsker seg mest av alt i livet, vil hun aldri få.Et eget barn. Og et liv som ekte kvinne. Kilder: Serena Nanda: «Neither Man Nor Woman: The Hirjas of India», Zia Jaffrey: «The Invisibles: A Tale of the Eunuchs of India», Meena Balaji og Ruth Lor Malloy: «Hirjas: Who We Are» geir.anders.orslien@dagbladet.no

<HLF>På gangen:</HLF> De eldste i kollektivet tar de fleste avgjørelsene. Zeenath, Seetara, Neelam og Urmila rådslår på gangen.
<HLF>Danser:</HLF> Banno (t.v.), Urmila og Saleem i hirjaenes karakteristiske dans, som til ære for fruktbarhetsgudinnen skal velsigne nyfødte og nygifte med fruktbarhet.
<HLF>Glede:</HLF> Samholdet i hirjakollektivet er sterkt, og humøret likeså. Neelam og Simran tøyser rundt på gata, med mer feminine fakter enn de fleste kvinner.
<HLF>Gategutter:</HLF> De er verken kvinner eller menn. De er blant de anslagsvis femti tusen kastrerte indiske menn som går i kvinneklær og lever helt nederst på den sosiale rangstigen.
<HLF>Lavt på rangstigen:</HLF> For noen hundre år siden var evnukkene betrodde tjenere hos de rike. Nå må ta til takke med et enkelt krypinn et steinkast unna horestrøket i Mumbai.
<HLF>Klare for byen:</HLF> De fleste hirjaer sparer ikke på sminke og smykker, alle har sin lille verktøyboks full av sminkesaker. Neelam (foran) og Urmila har trukket seg tilbake til rommet for å gjøre seg klare for kvelden.
<HLF>Omsorg:</HLF> Hirjaene tiltrekkes av menn, men i det daglige finner de mest støtte hos hverandre. Salma og Masoom lever på et ørlite rom i denne korridoren.
<HLF>Finstasen:</HLF> Zeenath (t.v.) og Meenakshi bor i et av Mumbais farligste strøk og er vant til hånlige blikk fra naboene, der de skrider gatelangs i sine flotteste kjoler.