Genial bråkmaker

I Norge er Mikael Persbrandt (41) best kjent som kjæresten til Maria Bonnevie. I nabolandet er han berømt for innsatsen på film og scene - og beryktet for skandalene utenfor.

MIKAEL PERSBRANDT er igjen hot stuff i svensk presse. Men heller ikke denne gangen handler det om en ny film eller et nytt teaterstykke. Nå handler det om fyll og bilkjøring. Etter en fuktig natt på byen ble han stanset i en promillekontroll. Ikke lenge etter kimet tipstelefonene i landets mange redaksjoner. Ifølge Kurt Selling fra agentbyrået FMG står journalister og fotografer fremdeles utenfor sceneinngangen på teateret, en måned etter at han ble tatt. Hva med et holdningsskapende intervju om alkoholens farer? Eller en liten kommentar om hvor lei seg han er? I det minste et bilde av en mann med et skamfullt blikk? Er det en ting pressen elsker enda høyere enn en lykkelig vinner, så er det en angrende synder. Persbrandt har konsekvent holdt kjeft til svensk presse. Uten at det hindrer dem fra å lage store oppslag om skuespilleren. Så seint som sist helg var han igjen på førstesida av storavisa Expressen. I et tosiders oppslag ble det fortalt at han er redd for å gå utendørs, at han skulle tilbake på antabus og at han er rede til å ta en eventuell straff.

- HVA SLAGS RYKTE har du egentlig?

Mikael Persbrandt har tatt plass på Wärdshuset Ulla Winblad på Djurgården i Stockholm. Agent Kurt Selling, en bestemt mann på Persbrandts alder, sitter ringside, klar til å bryte inn hvis intervjuet går i feil retning. Lunsjrushet er over, og det er ennå noen timer til middagsgjestene kommer. Et par godt voksne fruer har hengt fra seg minken i garderoben og nyter varm sjokolade i de fornemme omgivelsene. Foruten dem og serveringspersonalet er vi alene i lokalet.

- Hva slags rykte jeg har?

Persbrandt tenker seg om.

- Spør serveringsdama, sier han.

- Hva slags rykte har Mikael Persbrandt her i Sverige?

Serveringsdama, en litt stram kvinne et sted i femtiåra, setter et glass melk og en tallerken med kroppkakor, en svensk avart av våre raspeballer, foran Persbrandt.

- Jeg? Eh, jo ... det tror jeg er bra. Faktisk, sier hun og nikker energisk.

- Takk, elskling! sier Persbrandt og sender henne et slengkyss.

Så lener han seg over bordet og sier lavt:

- Hun får alltid 500 kroner etterpå. Ha ha ha.

Latteren er som stemmen. Dyp og grov. De isblå øynene, de som kan skremme vannet av de tøffeste kjeltringene i suksesserien «Beck», er nå kantet av smilerynker. På denne bitende kalde vinterdagen ser han mest ut som en diger bamse, i en igjenknappet fiskebeinsjakke som godt kunne vært et nummer større rundt magen. Det harmonerer dårlig med «rampeguttimaget» pressen har skapt av ham.

- Ord som «machomann» og «slåsskjempe» går igjen når det skrives om deg ...

- Pressen sliter med merkelapper de sjøl har skapt for lenge siden. Og det er åpenbart ingen ting som provoserer mer enn at jeg vil bryte ut av båsen de har puttet meg i. «Men du spiller jo så mange bråkmakere,» sier de. Da svarer jeg at jeg også har spilt sårbare og søkende unge menn på scenen. «Men vi går ikke på teateret,» sier de da.

Persbrandt slår oppgitt ut med armene.

- Det handler om forenklinger. En del av pressen vil til enhver tid gjøre verden enklere og grunnere enn den er. Man vil ha sin rikshomse, sin riksbråkmaker. Slik er det bare, sier han.

Det toppet seg da han i 2003 bekreftet spekulasjonene som hadde pågått en stund: Ja, han hadde alkoholproblemer. Men han kunne fortelle at det var et tilbakelagt stadium. Nå hadde han fått operert inn antabus. En tur på byen, og han ble nøye overvåket av pressen. En ny slåsskamp? En ny fyllehistorie? En ny skandale å slå opp i morgen?

- Man blir lei seg, sier Persbrandt.

Agent Kurt stryker seg betenkt over de glisne skjeggstubbene.

- Det plager meg enormt. Herregud! utbryter skuespilleren oppgitt.

NÅ KASTER agent Kurt seg inn i ringen.

- Nei. Vi prater ikke om det. Dette er privat, sier han kontant.

- Han er streng, sier Persbrandt og smiler.

Han fortsetter litt unnskyldende:

- Det er fordi det har vært så mye her den siste tida ... Men det er klart, det er ikke moro. Det handler bare om å selge aviser eller blader, om det som skrives har rot i virkeligheten eller ei. Og så sprer det seg. Jeg har vært på pressekonferanser for filmer, der alle journalistene bare er interessert i en eller annen sladderhistorie om meg. Da undrer jeg meg over hvordan journalister ser på sitt eget yrke. Å være kjendis er noe dritt. Det er hyggelig når folk snakker til meg, de fleste har bare godt å si. Men det er ikke hyggelig å bli overvåket av sladderpressen hele tida. Jeg får si som Sean Penn: Man må lære seg å leve med dritten.

Persbrandt smiler til agent Kurt.

- Nå har jeg vel ikke sagt for mye, hva?

Agent Kurt rister på hodet.

- Han blir så nervøs, han Kurt. Men, jeg fikk nylig Bergman-prisen! sier Persbrandt oppglødd.

Det var under utdelingen av Guldbaggarna, Sveriges Amanda-show, at Persbrandt fikk den høythengende utmerkelsen.

- Å få denne prisen av en av tidenes største filmregissører, er veldig spesielt. Jeg ble rørt, glad og sjenert på en gang.

- Kanskje du kan lokke Bergman tilbake til filmen igjen?

- Jeg snakket lenge med ham i telefonen dagen etter. Jeg ba ham: «Vær så snill, kan du ikke lage en siste film med meg?» «Nei, ikke frist meg,» sa han. Så man kan jo alltid håpe.

- DETTE ER NOE av det jeg har gjort som jeg er mest fornøyd med! sier Persbrandt og legger en porsjonssnus under overleppen.

Han snakker om den kinoaktuelle genistreken «Dag og natt». Den handler om en fyr som har bestemt seg for å begå selvmord og kjører rundt og tar farvel med alle sine nærmeste. Alt foregår i eller like utenfor bilen hans, og filmen er tatt opp med to faste kamerainnstillinger. Filmen kunne godt fått undertittelen: «En studie i skuespiller Mikael Persbrandt.»

- De siste åra er jeg blitt mer og mer opptatt av å minimalisere spillet. Da jeg så vidt flyttet blikket en gang, kom regissøren farende og lurte på hva faen jeg drev med. Jo, dette er nok noe av det beste jeg har gjort noen gang, sier han skråsikkert.

- Er denne sikkerheten noe som har kommet med erfaring?

Persbrandt rister på hodet.

- Hver eneste gang tenker jeg at dette, dette er det siste jeg kommer til å gjøre. Nå kommer de til å avsløre meg. At jeg bare er en bløff som ikke kan noen ting. Men akkurat i dette tilfellet visste jeg at det var en god film og at jeg gjorde en god jobb.

Den danske regissøren Simon Staho skrev manuset spesielt for Persbrandt. I pressematerialet skrev Staho at det var en ren hevn, fordi skuespilleren hadde oppført seg så dårlig forrige gang de jobbet sammen. «Under innspillingen av min kortfilm {lsquo}Nu\' oppførte Mikael Persbrandt seg som en kloning mellom Frankenstein og Miss Piggy på speed,» skrev Staho.

Persbrandt rister på hodet og sier det hele var et PR-stunt for å få oppmerksomhet omkring en liten, smal film. Som om Persbrandt trengte det i hjemlandet.

- Siden jeg nå en gang har det ryktet jeg har her i landet, trodde alle at det hadde vært en stor konflikt. At jeg hadde gått fullstendig berserk på settet. Jeg, som er den snilleste skuespilleren du kan ha på et filmsett. En regissør skriver ikke en rolle spesielt for en skuespiller hvis han ikke vil jobbe med ham. Men det trodde ikke pressen på.

MIKAEL PERSBRANDT vokste opp i Stockholms-forstaden Jakobsberg. I 14. etasje, sammen med sin mor.

- Hun malte mye. Hun var en kreativ, kjempende alenemor som lærte meg at ingen ting er umulig. Jeg begynte på kunstskole, noe som slett ikke var et naturlig valg for en gutt fra Jakobsberg.

- Var det et belastet område?

- Den gang var det mye knark og kriminalitet. Jeg hadde kamerater som havnet utpå. Noen begikk også selvmord.

- Tror du det er tilfeldig hvem som havner på kjøret?

Persbrandt svarer ikke. Han har festet blikket på de sjokoladedrikkende damene litt lenger inne i lokalet.

- De ble så jævla stille plutselig. De sitter sikkert og lytter, sier han lavt.

- Men tror du det er tilfeldig hvem det går ille med?

- Jeg tror det kan gå galt for hvem som helst. Det er en kombinasjon av arv og miljø, der miljøet nok spiller størst rolle.

- Men du klarte deg?

- Ja, takket være min mor.

- Fra et vulgærpsykologisk ståsted blir det hevdet at alle gutter som vokser opp uten fedre, hele livet søker etter farsskikkelser ...

- Jeg synes ikke det er så vulgært. En stor del av min kjærlighet til mitt yrke skyldes en søken etter mannlig identitet. Jeg har lett veldig mye etter forbilder. Det er jo mange farsfigurer i teateret. Å søke både bekreftelse og identitet står sentralt når man velger å bli skuespiller.

- SOM DET ER FOR mange unge i dag, var berømmelse en viktig drivkraft?

- Jeg hadde et uttrykksbehov. Jeg er egentlig veldig blyg, men jeg har lært meg en rolle. Jeg spiller en rolle nå, i dette intervjuet. For mennesker som er sjenerte av natur, er det skjønt å oppdage at man kan ta på seg en rolle, sier han og fisker ut snusen.

Den blir erstattet av en bit Extra tyggegummi.

- Jo, man kan si at jeg har et stort behov for bekreftelse, en stor lengsel etter å bli elsket uten forbehold. Av alle!

- Gjennom andres aksept er det lettere å akseptere seg sjøl?

- Jeg var ganske voksen før jeg skjønte at jeg måtte komme bedre overens med meg sjøl. Det er lett å flykte inn i jobben. Jeg jobbet ekstremt mye.

- Hvilken pris har du betalt for det?

- Jo, det koster. Men nå har jeg fått en klok agent som forsøker å bremse litt. Jeg har vanskelig for å si nei og blir ofte smigret over tilbud.

- Så nå framover blir det rolige dager for Mikael Persbrandt?

Agent Kurt ser ned, Persbrandt ler.

- Nei! Nå er jeg nettopp ferdig med «Bang, bang, orangutang», enda en film med Simen Staho som regissør. 16. mars er det premiere på stykket «Lik som män», og så skal jeg ut og drive PR for filmen «Som man bäddar». I mai begynner prøvene på «Frk. Julie», som har premiere i september ...

- Jeg synes du nevnte en agent som skulle bremse litt?

Persbrandt fortsetter:

- ... og dagen etter premieren begynner innspillingen av nok en film i «Beck»-serien. Høsten etter skal jeg spille «Macbeth» på kvelden, og «Beck» på dagen. Jeg må jo pugge tekst også, det blir nok på nettene. Og så? Ja, så skal jeg gjøre andre filmer i tillegg.

- Går det bra i lengden?

- Vi får se. Men jeg jobber med femårsplaner og har tenkt å holde på slik til våren 2007, sier Persbrandt og tømmer melkeglasset.

- Det er viktig å passe seg, at man ikke fordyper seg for mye i jobben. At man ruller ut når man er 65 og tenker: «Nei, faen, jeg glemte jo å leve.» Det er fristende, fordi det andre - livet - er så mye vanskeligere. Det finnes ikke noe manus og ingen instruktør som forteller deg om du skal gå til høyre eller venstre. For ti år siden sa jeg at jeg bare var lykkelig når jeg sto på scenen eller foran kamera. Resten var bare venting. Men da var jeg ungkar.

TIL MANGE NORSKE gutters skuffelse ble det for nøyaktig sju år siden kjent at Maria Bonnevie hadde forlovet seg med sin ti år eldre svenske kollega.

«Man skal bruke øynene. Et direkte blikk med et glimt i, går hjem,» uttalte han til Aftonbladet i 1999 under overskriften «Slik forførte Persbrandt kvinnene». Han fortalte også at han etter at han flyttet sammen med Bonnevie ikke lenger så verdien i å tilbringe kveld etter kveld på byen. Det var mye hyggeligere hjemme.

- Du var forlovet i fem år..

- Var?

Persbrandt holder opp venstrehånda. Og der, på ringfingeren, skinner det i en glatt, bred gullring. Så da er altså likevel ikke forlovelsen mellom norske Maria Bonnevie og den svenske film- og tv-stjernen historie?

Persbrandt bare smiler og rister sakte på hodet. For han har bestemt seg for ikke å snakke noe om dette.

- Noen mener forlovelse er toppen av romantikk. Er du en romantisk type?

- Veldig romantisk. Når man blir eldre, ligger det en utfordring i å holde de romantiske sidene i seg i live. Det er en større oppgave enn mange av oss menn tror. Det er lett å tenke at hun fikk jo blomster i fjor, hun husker sikkert det ennå. Å holde et forhold i gang handler mye om å ha mot til å holde en diskusjon i gang. Å tørre å snakke med hverandre. Å se hverandre i øynene. Når man ikke lenger får det til, dør romantikken også.

- I flere intervjuer har du sagt at du gjerne skulle blitt far. Hva slags far tror du at du blir?

- Da jeg var yngre, hadde det neppe gått særlig bra. Jeg har vært fullstendig opptatt av min karriere. Og dette er et veldig egoistisk yrke. Nå tror jeg at jeg hadde blitt en god far. Men det har ingen hast.

- Hva gjør deg glad?

- En eldre og mye klokere kollega av meg, Erland Josephson, ble en gang spurt om hva som gjorde ham lykkelig. Han svarte at lykke var et veldig overvurdert ord. Et ord helt på grensen av ulykke. Men glad, det er et fint ord. Jeg er glad når jeg føler at jobben går bra. Av å ha harmoni i mitt privatliv. De små tingene er de jeg virkelig blir glad for. Å våkne om morgenen og se at det har snødd hele natta, og da huske gleden over vinterens første snøfall fra barndommen. Jeg er ikke alltid like flink til å ta vare på de små tingene, men jeg jobber med det hele tida.

- Frykter du at du snart kommer til å slite med en midtlivskrise?

- Nei. Hele ungdommen, helt opp til et sted i trettiåra, har jeg jobbet med å finne tilhørighet. Nå synes jeg bare livet blir bedre og bedre. Jeg har fått en sterkere identitet og er blitt mindre kategorisk. Mindre dømmende. Jeg tillater meg å feile og er ikke så streng mot meg sjøl lenger, sier han ettertrykkelig.

- Jeg er endelig blitt mann nok til å ta konsekvensene av mine handlinger.

INTERVJUET ER UNNAGJORT, fotograferingen likeså. Utenfor gjør nordavinden snøfillene om til små piskeslag. På føttene har Persbrandt joggesko. Persbrandt forklarer at han ikke går så mye ut for tida og trekker en sikspens i tweed godt nedover ørene. Det er i hvert fall et praktisk plagg for en sur dag som denne.

- Absolutt, sier han og smiler. - Og så innbiller jeg meg at den gjør meg mindre gjenkjennelig.