||| — Jeg leste dommen. Så kastet jeg opp, sier «Anne».

Hun sitter i en lenestol i stua, med bena krøllet opp foran seg. Foran henne ligger et album fylt av det som burde vært glade familieminner. Anne med sin førstefødte sønn, en tykk og blid baby. Stolte besteforeldre. Far og barn. Den nybakte pappaen er solbrun med bar overkopp, og løfter den lille hvitkledde babyen mens han smiler skjevt til kamera. Anne peker på et annet bilde av ei ung jente, en slektning, som holder babyen i fanget med begge hender beskyttende rundt ham.

— Hun var én av dem han forgrep seg på, sier Anne.

Hvert år etterforskes 750 nordmenn for overgrep mot barn. Du leser om det i avisa: «81-åringen dømt for seksuelle overgrep mot barnebarnet», «Barnevakter voldtok småbarn», «Flere overgrep i lommemannsaken» «Fire år for overgrep mot niese (5)». Kanskje sender du en tanke til ofrene, de som er utsatt for overgrepene. Men det finnes også en annen gruppe som er like uskyldige, men som sjelden får vekker vår sympati: Overgriperens familie. For dem står det ikke noe team i krisepsykiatri klart. De får sjelden et klapp på skuldra og spørsmål hvordan det går. Det er de som må leve videre med skammen. Med mistanken. «Hun må jo ha visst?»