Giganten

Selv etter alle disse åra, er det angsten for ikke å strekke til som driver skuespiller Espen Skjønberg (84) framover.

Enkelte ganger opplever man storhet. Det kjennes nesten som varmen fra en stråleovn. Den lille kroppen til Espen Skjønberg ruver i sofaen. Han er blitt oppringt på ønske fra vår gjesteredaktør fordi han er, helt nøkternt sett, kanskje er landets største skuespiller.

- Hvordan klarer du å levere høy kvalitet gjennom så mange år?

- Jeg vet ikke.

- Jeg har lest at du nærmer deg roller på en intuitiv måte?

- Det er nok sant. Det er slik jeg er. Men det er umulig å sette ord på dette.

- Redaktøren sa du ville svare slik. Hun ba meg presse deg videre.

Det er som å få audiens hos Dalai Lama eller Yoda i «Star Wars», for så å oppdage at man stiller alle de gale spørsmålene. Skjønberg tar pauser før han svarer. Så lange at man har rikelig tid til å drikke Farris og kjæle med følelsen av egen utilstrekkelighet.

- Men, sier han ettertenksomt.

Foto: SCANPIX
Foto: SCANPIX Vis mer

- Jeg higer etter å nå publikum. Etter å meddele dem at nå har jeg oppdaget noe med livet, gjennom det å leve, gjennom å spille en rolle. Jeg blir veldig ivrig for å fortelle publikum akkurat det.

- Hvordan merker du at du har oppnådd den kontakten? For utenom applausen …

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det merker enhver skuespiller. Du kjenner om de er i ferd med å duppe av. Alt handler om energi. Selv det å være tilsynelatende uengasjert på scenen, krever energi.

- Det må være en forferdelig følelse å miste publikum?

- Da gjelder det å vinne dem tilbake. Publikum må hele tiden være underholdt. Men jeg har opplevd det motsatte mange ganger selv. Noen ganger klarer man å rette det opp til neste kveld. Andre ganger når man aldri fram.

Skjønberg er en eminent karakterskuespiller. Men der mange mestrer noen roller, har han briljert med dem alle. Richard III, Hamlet, Peer Gynt, Osvald. Det er ingen vits i å ramse dem opp. De er der alle sammen. Han er slått til kommandør av St. Olavs Orden, har fått Norsk Råds- og Amandas ærespris. Kritikerne hyller det de kaller hans «ekstreme tilstedeværelse» og anmelder Martin Nordvik sier at det er god nok grunn å se filmatiseringen av «Berlinerpoplene» bare for å oppleve Skjønbergs hosteanfall.

- Flere trekker fram din tilstedeværelse?

- Ja?

- Kan man virkelig lære å bare skru det på?

- Man kan selvfølgelig lage det til en vane, men jeg kan ikke kalle det rutine. Det har jeg voktet meg for. Jeg har stadig vært på jakt i meg selv for å unngå gjentakelser.

- Hva hvis det er motspillerne dine som ikke leverer?

- Du kan aldri hjelpe en kollega.

- Hver mann for seg selv?

- Det er alltid vondt å se at folk ikke strekker til, slik jeg selv ofte ikke strekker til. Men du kan aldri få hjelp hvis du ikke klarer din del av jobben. Det er brutalt, men det er et brutalt yrke.

- Jeg har hørt du ei tid ble kalt Nord- Europas slemmeste skuespiller?

- Nehei! På hvilken måte da?

- Hvis du følte folk ikke leverte i prøvetiden, så psyket du dem ut?

Og det er her tida åpner seg som en avgrunn. Skjønbergs øyne fylles av vann. Ansiktet brister i en sorg så … naken og uforvarende.

- Jeg blir veldig lei meg …

- Jeg beklager, det var ikke meningen …

Det er for seint. Han legger hodet i hånda og gråter, mens han vifter med den andre for å signalisere at han trenger tid.

- Nei, ikke bry deg om meg. Jeg griner for et godt ord. Det er godt å grine.

Kan man forsvinne eterisk hvis man ikke beveger en eneste muskel? Får man sparken hvis man bøller med Norges grand old man? Har jeg en pensjonsplan? Etter tretti milelange sekunder er Skjønberg plutselig tilbake. Smilende. Vi går videre.

- Det må være feil. Jeg har aldri gjort det bevisst. Nei, jeg er ikke den slemmeste. Men jeg skjønner hva det er: Jeg har aldri vært redd for å dumme meg ut. Hvis det er ting jeg ikke skjønner, har jeg ofte blitt sint. Jeg har sagt ifra til instruktører. Det har bare vært en sunn reaksjon hos meg. Sikkert noen som har misforstått og tatt det for sinne og slemhet.

- Din kone sa du alltid var lykkeligst når du fikk jobbe mye?

- Ja, puh …

Tårene veller fram igjen. Det er … hjerteskjærende.

- Jo, det er jo riktig. Jeg er lykkeligst da. Huff, jeg blir helt flau jeg.

Stryk over og gå videre. Det har vært Skjønbergs livsmotto. Muligens ligger hans evne til å stadig fornye seg her. Aldri henge seg opp i slagget.

- Fordi det gjelder å ikke bli værende i det gamle. Hvorfor i all verden belemre seg med de tingene som har vært? Vi gjør jo ofte det. Vi angrer og hater og har så vanskelig for å glemme. Hvis du ikke ser framover, så er det stopp.

Han har fått en matt hinne over øynene som eldre mennesker ofte får. Likevel er han intens i blikket. Levende.

- Et annet motto fikk jeg fra Agnes Mowinkel i sin tid: Vær ikke redd for strid. Man kvier seg ofte for å ta opp ubehagelige ting. Men det er dumt. Man skal ikke være redd for strid. Det kan det komme mye godt ut av.

- Hvem har vært dine forbilder?

- Den store Gösta Ekmann. Han døde av narkotika, var det vel. Jeg så et stykke som het «Kanske en diktare». Ekmann spilte en garderobevakt som påtar seg et mord for kvinnen han elsker. Jeg glemmer aldri de replikkene. Han bare sto og gjentok: Det var jag som sköt. Det var jag som sköt. Jeg kan glemme stykkene, men slike episoder, slike øyeblikk står igjen.

Det er som å lytte til en lydbok. Skjønberg maner historiene fram over den hvite duken på Theatercaféen.

- Ekmann kunne ikke synge, men han elsket operetter. Når han ikke kunne synge mer, gikk han over til å plystre. Og publikum var like henfalne. Han var elsket. Men han brant sitt lys i begge ender.

- Hvorfor er så mange kunstnere destruktive?

- Noe som driver meg, er rett og slett angst. Angst for ikke å strekke til.

- Hvorfor utsetter du deg da for bedømmelse hver eneste kveld?

- For meg har det vært en stor glede. Derfor må jeg klare det, til tross for angsten. Men er det ikke slik for alle?

- Føler du angst for ikke å strekke til, Graff?

- Ja, jøss. Jeg tenker på det hele tiden. Gjør ikke du også det? Nei, du er fra Bergen.

- Men du har aldri levd destruktivt, Skjønberg?

- Mona og jeg har skjermet oss selv. Vi har skydd kaféliv og store selskaper. Det er slitsomt. Vi har levd for oss selv, isolert. Ofte har vi sagt til hverandre at den som dør sist, får det ikke så moro. Vi har nesten ingen. Men dette har vi gjort med åpne øyne. Jeg går aldri i kantina i lunsjpausen, for der svirrer ryktene. Skuespillere er jo opptatt av hva som skjer, om de får noe å gjøre. Jeg synes det er forvirrende å høre alle ryktene. Jeg vil ikke utsettes for det. Da er det bedre å ikke vite.

De to søkte til hverandre. Det er sånn han uttrykker det. Mona Hofland og han møttes på teateret. De har spilt mot hverandre mange ganger, og lovet hverandre å legge det bort når middagen står på bordet.

- Mona og jeg, vi har hatt et usedvanlig godt ekteskap i femti år. Du må ikke ta hensyn til at jeg griner … som sagt, jeg gjør det for et godt ord. Jeg er avhengig av henne. Av hennes råd og meninger. Ja, det har vært avgjørende i enkelte situasjoner. Jeg er veldig heldig jeg, skjønner du. Jeg har en sønn. Og det er veldig viktig å ha et godt forhold til sine barn når man er gammel. Han har to praktfulle barn selv, som heter Jeppe og Rikke.

- Begge dine foreldre var også skuespillere?

- Min mor og far var to slitere. Det var annerledes før. Skuespillere var uglesett. De hadde liten inntekt. Garderobene var fuktige og ventilrørene dunket nede i katakombene av kjellerrom på teateret. Der levde de - skuespillerne og teknikerne. Men min mor sa: La aldri penger bestemme livet ditt. Det synes jeg er ganske klokt.

- Hvilken grunnstemning var det i ditt barndomshjem?

- Disharmoni. De skulle aldri vært gift. Sloss hele livet. Men de var veldig glade i hverandre, og holdt ut med hverandre til døden skilte dem. Vi barna var omsluttet av stor kjærlighet, så det var ikke synd på oss. Men harmoni, det var det ikke.

- Dreide de deg mot yrket?

- Nei. Men jeg var godt preparert til hva jeg gikk til. På hva yrket vil gi av sorger og gleder og faenskap og vanskeligheter.

- Hva har det vært mest av?

- Jeg har alltid følt en veldig glede.

Det har vært perioder der skuespillerne balte med verre ting enn tabloidpresse og hangover. Under krigen, for eksempel, ble teateret sensurert av nazistene. Skjønberg startet Bærum studioscene sammen med noen kamerater. Det irriterte nazistene kraftig og de forbød dem å avertere. En los sto på Sandvika stasjon og viste vei for horder av mennesker som kom for å se Ibsen. - Motivasjonen er en litt annen for skuespillerne i dag?

- Ja, det er den. Men jeg skal være forsiktig med å være kategorisk.

- Det handler mer om å bli sett?

- Før …, sier han, og velger møysommelig sine ord.

- Før hadde vi først og fremst teateret. Nå er spekteret et helt annet. Vi har fått en betydelig filmproduksjon. Den opptar de unge veldig mye. Ofte på bekostning av teateret. Kanskje de er forvirret, jeg hadde vært veldig forvirret selv. Spesielt unge menn får mange tilbud. Nesten alle produksjoner krever «En Ung Mann». De er ettertraktet, og det gjør noe med dem. Men det kommer ei tid da karrieren som ung filmskuespiller er over. Jeg tror de kan få vanskeligheter når de skal tilbake til teateret.

- De trenger flere unge menn enn eldre menn?

- Jeg skulle gjerne sett at unge teaterinstruktører våget å benytte seg mer av de eldre skuespillerne. Det virker på meg som de er redde for ikke å få gjennomført det de ønsker. Men den forestillingen er veldig feil. For min del, holder jeg kontakten med unge folk. Jeg som er gammel trenger det. De er bedre orientert enn meg.

- Er det noen av de unge du vil holde fram?

- Flere.

- Jeg vil ha navn.

- Nei. Det blir feil å rose noen på bekostning av andre. I tillegg kan en skuespillers besøkelsestid variere veldig. Noen blomstrer i tjueårsalderen. Andre kan være gråere, og så står de plutselig der og lyser når de er femti.

- Er det enklere å velge film framfor teater?

- Det er ikke spørsmålet. En skuespiller er avhengig av de jobbene som kommer. Folk spør meg om jeg sier nei til ting. Det er ikke sånn. Jeg tar de jobbene som faller i min vei. Sånn har det alltid vært. Andre har bestemt. Jeg foretrekker at andre bestemmer hva jeg skal spille. De ser meg bedre enn meg selv.

Som sagt, han har spilt alle de store rollene. Men han har også spilt i «Jul i Blåfjell». Han har vært stemmen til «Heldiggrisen Babe», og han var den første skuespilleren fra Nationaltheatret som sa ja til å spille i en tv-serie. Avgrunnen mellom de plattformene kan sammenliknes med avstanden Aftenpostens debattredaksjon føler til Se og Hør.

- Å være med i «Syv søstre», det var ikke helt stuerent?

- Nei, det var det ikke. Jeg var nettopp pensjonert, og …

- Hva? Har du pensjonert deg?

- Jeg måtte slutte på Nationaltheatret da jeg var 70.

- Men du er jo der fremdeles?

- De ber meg komme av og til. Men jeg er ikke ansatt der. Dessuten var «Syv søstre» ganske artig. De tok opp sentrale spørsmål som homofili. Mange fordommer hersker den dag i dag. Ta «Hotel Cæsar», jeg vet ikke hvor mange hundre tusen som ser på det. Men markedet er der. Da ser jeg ikke noe galt i å gjøre det.

- Sossen Krohg var litt bitter fordi hun har spilt teater i alle år, men det var først som Astrid i «Hotel Cæsar» hun ble kjent?

- Slik er det. Min mor var en betydelig skuespillerinne. Hun huskes fordi hun spilte Tante Pose i filmen som sendes hver jul.

To ganger i uka går han til helsestudioet over gata og løfter vekter. Han pugger tekst. Går tur hver dag.

- Jeg er takknemlig for min gode helse. Jeg forsøker, for å sitere Toralv Maurstad, å sinke forfallet så godt jeg kan.

- Du har gjort alt. Får du noen gang følelsen av at målet er nådd?

- Jeg får jo fremdeles nye oppgaver? Jeg var nettopp en måned i Trøndelag og filmet to nye episoder av «Berlinerpoplene». Moro det. Mona ville at jeg skulle slutte å jobbe for flere år siden. Nå vet jeg ikke om det kanskje hadde vært riktig. Men jeg tror livet hadde blitt vanskeligere da. I grunn en deilig følelse, å stå på til hjulene stopper av seg selv. Bedre å føle jeg bruker meg selv så lenge det går an.

- Har du en drøm om å dø på scenen?

- Nei, så teatralsk er jeg ikke.

Vi avslutter. Han samler sakene sine for å gå. Men Skjønberg sitter i, som et avtrykk, i mange timer etterpå.

- Du sa at Ekmann var elsket av publikum. Merker du at du også er det?

Han vifter med fingeren.

- Det er en farlig tanke, det der. Jeg vet det sies ting om meg. Men du kan ikke hvile på at de skrev pent om deg noen ganger. Uten den engstelsen for ikke å strekke til, blir det ikke bra. ■

iwt@dagbladet.no

Nytt familieportrett: Espen og Mona sammen med en ny god venn, hunden Petter, i 1974.
Familieidyll 1957: Espen, kona Mona og hunden Danilo, sistnevnte oppkalt etter stykket «Den glade enke».
Tidlig krøkes: Året er 1924 og Espen er hos fotograf for første gang, bare ett år gammel.
Kjekkas: Espen er 18 år - og gir et bilde i gave til sine foreldre.
Askeladden: Espen (1) er født inn i en eventyrfamilie, her sammen med storebrødrene Per (7) og Pål (4).
Kommandørkamerater: Både Skjønberg og Toralv Maurstad ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i fjor.
Blånissefar: Espen Skjønberg som Erke og Monna Tandberg som dronning Fjellrose under innspillingen av «Jul i Blåfjell» i 1999.