Gledens druer

Katharina Mowinckel (33) kan takke en hest for at hun i dag driver egen vingård i Frankrike.

DET ER TIDLIG formiddag i vindistriktet Bergerac, øst for Bordeaux. Høstsola har ennå ikke sluppet til over de gylne vinstokkene som sprer seg utover fra steinhuset på høyden utenfor den knøttlille landsbyen Saussignac. I hagen dormer tre katter i ei sliten vintønne. I en liten inngjerding gresser hesten Etoile og ponnien Caligulla uforstyrret. Gårdens siste beboer, Katharina Mowinckel, er for lengst ute på jordene. Alene, selvfølgelig.

-  Ting går best når jeg gjør alt selv og jobber 24 timer i døgnet.

Hun stopper. I noen sekunder må ei stor, blå drueklase tåle vinbondens kritiske blikk. Så blir et døende lite blad nappet ut av glansbildet.

-  Og for en som liker best å gjøre ting selv, har jeg funnet ut at seks hektar gir plass til akkurat passe mange druer.

-  AV OG TIL synes jeg det er greit ikke å vite hva man begir seg ut på.

Katharina smiler. Hun har nettopp fortalt at det er gått tre år siden hun overtok vinmarkene, kjøpte en liten rød traktor og erklærte seg som vinbonde. Siden har hun forsøkt å finne ut hva som gjør en vin virkelig god.

-  Jeg vet fortsatt ikke sikkert, men jeg er i hvert fall litt nærmere svaret. Målet mitt er uansett langsiktig, og det er deilig å drømme også. Om vin til 2000 kroner flaska som får folk til å begynne å grine når de smaker.

Hun ler mens hun trasker nedover mellom de sirlige radene, slik hun gjør nesten hver eneste dag.

-  Antakelig må jeg ha minst ti års erfaring på baken før jeg har den kunnskapen som skal til. Etter min mening har kvaliteten på druene alt å si for hvordan en vin smaker. Du må ha gode kunnskaper om sammenhengen mellom jordsmonn, klima og drueplanten for å få den så bra som mulig. Men alle kan klare det altså, sier hun.

-   Alle ?

-  Ja, du må jo selvfølgelig se litt bak den romantiske forestillingen om en vingård i Frankrike. Men alle som er glad i å være ute og jobbe mye, fikser dette. Alle kan jo dyrke poteter.

-  Er dyrking av vindruer som å dyrke poteter?

-  Ja, jeg tror i hvert fall det. Jeg har aldri dyrket poteter, men hvorfor skulle dette være vanskeligere? Ok, det er kanskje litt mer komplisert, men alt blir hva du gjør det til. Det finnes ingen standardoppskrift på en god vin. Det finnes en grunnoppskrift, men deretter må du lese, lære og prøve deg fram. Det som funker for naboen, funker ikke nødvendigvis for deg.

Selv synes Katharina det er fint å gjøre en positiv forskjell for kloden når hun kan. Hun driver økologisk, og mener god jord gir god vinsmak. Noe som gjør hverdagen litt tyngre, men avgjørelsen virker allerede klok: Da det første partiet med rødvin kom i 2003, vant hun en sølvmedalje i Concours General de Paris, en nasjonal landbrukskonkurranse. Og i høst ble Katharina årets kvinne i lokalavisa i regionen hvor så godt som alle innbyggerne lever av vin, på en eller annen måte. «Den gode vin fra Norge» er tittelen på artikkelen, som konkluderer med at bergenseren Katharina er verdens eneste kvinnelige norske vinbonde.

-  Eneste i den forstand at jeg gjør alt selv. Det er en del andre nordmenn som driver med vin, presiserer Katharina.

-  SÅ DEG I AVISA. Dårlig bilde, men bra artikkel!

Kelneren og vinansvarlig på Katharinas lokale lunsjrestaurant - som selvfølgelig befinner seg på et gammelt slott - svinger bortom for å fortelle at de har fått med seg ukas presseoppslag. Katharina rødmer aldri så lite.

-  Uff, jeg synes nesten det er litt fælt. Her driver alle med vin og har gjort det i generasjoner, uten at noen skriver om dem. Så kommer jeg, havner tilfeldigvis borti bransjen og får masse oppmerksomhet med en gang.

-  Visste du virkelig ingenting om hvordan man lager vin da du kom hit?

-  Nei. Altså, jeg var jo glad i vin. Foreldrene mine har alltid drukket vin til maten, men utover det - nei. Alt begynte egentlig med at mamma var så interessert i hester, sier Katharina og begynner på historien om foreldrene som ble pensjonister og ønsket seg feriehus i Frankrike - med beitemark for hester.

Da de endelig fant et hus med plass til hest, fulgte det 60 mål utleide vinmarker med på kjøpet. Mors hesteinteresse har selvfølgelig gått i arv til datteren. Siden hun var ti år har hest vært det eneste som sto i hodet på Katharina.

-  Fra da av visste jeg at jeg skulle bli profesjonell sprangrytter.

I ti år, fra 1992 til 2002 satset Katharina alt på å leve ut drømmen. Hun bodde og jobbet for kost og losji i ulike staller rundt omkring i Frankrike. I helgene konkurrerte hun.

-  Men jeg ble aldri aller best. Da jeg nærmet meg 30 innså jeg at jeg ikke kom til å bli det heller.

Avgjørelsen om å gi opp karrieren som profesjonell sprangrytter var tung.

-  Jeg ga jo ikke bare opp en jobb, det var min største lidenskap.

Å dra hjem til Bergen var uaktuelt. I stedet dro hun til foreldrene i sommerhuset.

-  Jeg ante ikke hva jeg skulle ta meg til. I begynnelsen gjorde jeg stort sett ingenting, men etter hvert meldte jeg meg på et datakurs og vurderte å prøve meg som oversetter eller drive litt med økonomi. I ettertid har jeg tenkt at naboen må ha sett at jeg var helt lost . Det var vel ikke så vanskelig, jeg var rimelig deprimert.

NABOEN SOM SÅ at nabojenta slet, var - som alle de andre naboene - vinbonde. I tillegg hadde han en hest som trengte trening. Katharina tilbød seg å trene hesten, men kunne ikke unngå å bli nysgjerrig på naboens vin også. Etter hvert tilbrakte hun mer tid i vinproduksjonen enn i stallen.

-  Da leiekontrakten på vinmarkene til foreldrene mine skulle fornyes, tenkte jeg «hvorfor ikke?» Faren min rynket nok litt på nesa, mens moren min mente at det ikke kunne skade å prøve. Heldigvis har naboen fortsatt å følge meg opp. Ellers kunne det gått galt flere ganger. For mange av avgjørelsene som må tas er det greit å ha litt erfaring og kunnskap for å kunne gjøre det rette valget. Hvordan kunne jeg vite hvilket arbeid jeg skulle gjøre der ute til hvilken tid? Eller ane at jeg trengte en spesielt smal traktor til å kjøre mellom vinrankene?

DE FLESTE NABOENE i Saussignac kjenner Katharina nå. Det er kanskje ikke til å unngå. Det er ikke hver dag det dukker opp ei egenrådig, sped og blond jente med hettegenser og hestehale som insisterer på å fikse alt hun egentlig ikke vet noe om.

-  Det er jo andre utlendinger her som prøver seg, men noen har fortalt meg at grunnen til at jeg er blitt så godt mottatt er at de ser at jeg graver i jorda, kjører traktor, plukker druer. Ja, ikke setter bort det som er tungt, men gjør alt selv.

Til tider har alt vinproduksjon krever utenom, vært atskillig tyngre enn timene på markene. Katharina debuterte i bransjen midt i en av de største krisene i fransk vinbransje noensinne. -  Samtidig som franskmenn drikker mindre vin, kjører staten på med antialkoholkampanjer. Nylig så jeg at konsumet hadde gått ned med nærmere 30 prosent. Men i skandinaviske land går konsumet opp, smiler Katharina optimistisk.

For hun skal ikke bare lage god vin. Hun skal selge vinen også. Foreløpig kan Katharinas viner kjøpes lokalt, gjennom Vinmonopolets bestillingslister og i Japan.

-  Jeg er nok blitt mer kommersiell nå. I motsetning til å kvitte seg med en hest, noe som gjør vondt hver gang, er det heldigvis bare godt å se vinflaskene reise. Litt sånn «Ha det! Kom aldri tilbake!» Hvis du ikke selger vinen din, er det jo ikke noen vits å lage den.

Akkurat det tenkte ikke Katharina på da hun begynte i 2002.

-  Jeg trodde oppriktig at vinen skulle selge seg selv. Det var tøft å oppdage at det ikke var sånn. Men nå synes jeg at det er greit at folk kommer innom for å smake og kjøpe. Særlig hvis de ringer på forhånd.

Slottstappet: Katharinas vin er ikke fra noe vin-slott, men hun synes Chateau K var et greit navn.
Drømmen: - Jeg hadde planer om bare å pløye jorda med hest, men planen viste seg å være litt ambisiøs. Jeg ble nødt til å kjøpe traktor i tillegg for å få gjort det jeg skulle, forteller Katharina.
Nøye: OM høsten måles sukkerinneholdet i Katarinas 11 hvitvinstønner hver eneste dag.
Vinbonden: - Til sjuende og sist er jeg jo bonde - som enhver saue- eller potetbonde. Den eneste forskjellen er at en vinbonde foredler produktet sitt, sier Katharina
Selvhjulpen: - Jeg er mer avhengig av å være alene enn av å ha folk rundt meg. Jeg er nok en einstøing, sier Katharina Mowinckel, som tror det er en av grunnene til at det passer henne så godt å drive gården helt på egen hånd.
Idyll: Før bodde Katharina i London. Men på vingården er det grønnere og roligere.