Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

- Da jeg våknet var jeg skuffa.

Og veldig redd.

Samtidig skjønte jeg at jeg trengte hjelp.

Google-søk reddet livet hans

For Fredrik (25) ble et nettkurs løsningen.

Som barn var Fredrik (25) den sjenerte og stille gutten.

- Helt siden tidlig på barneskolen var det et tema i utviklingssamtalene at jeg måtte rekke opp hånda mer, snakke mer, ta ordet mer…

For Fredrik selv, var ikke sjenansen noe problem. Han trivdes i bakgrunnen. Han gikk i korps, hadde venner og var fornøyd så lenge han fikk sitte i fred og tegne, uten at noen maste om at han burde stikke seg fram.

I 10-11 årsalderen skjønte Fredrik at han var homofil. Han erkjente det overfor seg selv, men bestemte seg samtidig for aldri å fortelle noen om det: Når tida kom, skulle han sørge for å få seg dame og barn som alle andre.

Som voksen skulle han komme til å tenke litt annerledes, men verken legningen eller sjenansen ble noe problem før i 14-årsalderen.

Da ble forventningene til sosial deltagelse større.

På skolen krevde pensum stadig oftere en presentasjon.

Stille seg opp foran hele klassen. Alles blikk rettet mot seg.

Trussel om stryk hvis han ikke gjennomførte.

Hver eneste presentasjon var et mareritt: Han fikk ikke sove, orket ikke å spise, hjertet banket, alt gikk i stå.

I løpet av ungdomsskolen ble det vanskelig for ham å forholde seg til flere mennesker samtidig. Etter hvert klarte han bare å snakke med én person av gangen. Til slutt ble det vanskelig å komme seg ut av senga om morgenen.

I tillegg til redselen for sosiale situasjoner, ble han deprimert. Likevel jobbet han beinhardt hver eneste dag med å overvinne angsten og gjøre som de andre i klassen.

Så skjedde det et mirakel:

- En morgen da jeg våknet var både angsten og depresjonen borte!

Jeg følte meg åpen, snakkesalig, full av energi og tiltakslyst.

«Oj», tenkte jeg, «jeg må ha funnet den riktige metoden for å håndtere dette.»

- Jeg kunne ikke vente med å dele det med alle rundt meg.

Jeg var overbevist om at de ville bli så glade på mine vegne.

Men før han rakk å dele de gode nyhetene med hele verden, skjedde det flere ting:

- Først ringte mamma og sa at jeg ikke måtte gå på skolen, men holde meg hjemme. Så dukket pappa opp. Han kjørte meg til sykehuset. Der ble jeg innlagt med tvang.

Fredrik var psykotisk, og ble innlagt på lukket avdeling i en måned. Da han kom ut hadde han fått diagnosen bipolar. Både depresjonen og følelsen av uovervinnelighet var medisinert bort. Den sosiale angsten, derimot, var der fortsatt.

Høsten etter sykehusoppholdet begynte han på videregående for tredje gang. For å utfordre seg selv og den sosiale angsten, søkte han seg inn på medier og kommunikasjon.

- Fra første stund heiv jeg meg på alle presentasjoner jeg kunne. Det var helt jævlig hver gang.

Det positive denne høsten, var at han endelig kom over et selvhjelpsverktøy som virket:

I et heldig Google-søk fant han en serie programmer laget av en amerikaner som selv hadde lidd av sosial angst og siden hadde tatt en doktorgrad i emnet.

Mannen hadde utviklet et nettprogram som man skulle lytte til i 30 minutter hver dag, i tillegg til å trene på å endre fastlåste handlingsmønstre.

Ved hjelp av enkle teknikker, som for eksempel å gå en tur, synge eller lese noe sakte, skulle man avlede angsten og lære å snu innøvde negative tankemønstre.

Fredrik kjøpte boka i tillegg og fulgte programmet slavisk i seks måneder.

Det virket.

Han gikk ut av videregående med 12 seksere på vitnemålet.

Når han skal forklare hvorfor akkurat dette programmet hadde effekt, trekker Fredrik fram to ting:

At forfatteren selv hadde kjent hvordan sosial angst fungerer, og følelsen av tett oppfølging.

- Det høres kanskje rart ut, men selv om jeg hadde gått regelmessig til behandling hos flere ulike psykologer og aldri traff Thomas A. Richards ansikt til ansikt, var det da jeg fulgte hans program at jeg for første gang følte meg skikkelig ivaretatt.

Endelig gikk det bra for Fredrik. Faktisk så bra at han bestemte seg for å fortsette mediestudiene og søkte film og tv-studiet på høyskolen Westerdals.

Så bra at han begynte å lure på hva han skulle med medisinene. Et liv uten medisiner måtte jo være mye bedre for kroppen?

- Sånn jeg husker det, ringte jeg fastlegen og spurte om jeg kunne slutte. I ettertid har jeg tenkt at det var litt rart at det var mulig å gjøre det sånn uten videre, over telefonen. I journalen min finner jeg ikke igjen samtalen. Bare et notat om at jeg har snakket med en annen ansatt på legekontoret som anbefaler meg å ta kontakt med legen for å få godkjent nedtrapping.

Den sommeren hadde Fredrik en følelse av at livet hans var i fritt fall.

Det liksom dalte, nedover og nedover.

Uten at han klarte å sette fingeren på årsaken.

Da han begynte på Westerdals om høsten, var livet vanskelig. Det ble ikke lettere av at forelesningssalen rommet 80 studenter.

- Hjertet dunket voldsomt, jeg klarte ikke å fokusere på det foreleseren sa. I gruppetimene maktet jeg ikke å bidra, jeg var helt låst. Alle teknikkene jeg hadde lært for å håndtere nettopp sånne situasjoner var borte. Det var som å bli satt tilbake til da jeg var 16, bortsett fra én ting: For første gang fikk jeg selvmordstanker.

To uker inn i skoleåret fikk førsteårsstudentene på Westerdals i oppgave å lage en liten film. Fredrik husker ikke lenger hva den skulle handle om. Han husker bare hvordan oppgaven påvirket ham:

- Det ble kaos i hodet mitt. Jeg klarte ikke å sortere tankene. Visste ikke hvor jeg skulle begynne eller hva jeg skulle gjøre. Og jeg ble så lei meg, for jeg var vant til å klare disse tingene og ville så gjerne vise hva jeg hadde å by på.

Samme ettermiddag satt han sammen med kollokviegruppa og skulle bestille skolebøker, da en følelse av panikk og redsel veltet inn over ham.

- Jeg bare reiste meg og sa at jeg måtte hjem. Da jeg kom ut fra skolen, tenkte jeg at «nå kaster jeg meg foran bussen ». Så tenkte jeg heldigvis på bussjåføren. Jeg ville jo påføre ham varige mén hvis jeg gjorde det.

I stedet dro han hjem. Der ble han gående hvileløst rundt.

- Det var som å ha en pulserende igle sittende på skulderen som sa at jeg måtte avslutte nå.

Fredrik aner ikke hvor lenge han hadde sovet, da han våknet og forsto at han fortsatt var i live.

- Jeg turte ikke å være helt ærlig overfor ham om hva som hadde skjedd akkurat da, men sa at jeg hadde surra med medisinene mine.

På sykehuset fikk han et skjema i hånda. Der krysset han av i «ja»-feltet på alle spørsmålene som handlet om depresjon og selvmordstanker og ble lagt inn.

Det var ikke sånn at livslysten plutselig vendte tilbake. Denne gangen ble Fredrik på sykehuset i halvannen måned. I løpet av oppholdet skjedde det noe som styrte tankene hans inn på et nytt spor.

- For første gang var det som om jeg så hvordan det jeg gjorde påvirket andre. Inntil da hadde jeg tenkte at hvis jeg tok livet mitt, så ville jeg ikke være til bry for folk lenger. Nå tenkte jeg på de to yngre søstrene mine. Skulle de vokse opp med en mor som ikke klarte å være til stede for dem, fordi jeg hadde påført henne så mye vondt ved å ta livet mitt?

Fem år etter selvmordsforsøket og sykehusinnleggelsen, ser livet til Fredrik annerledes ut.

Året etter selvmordsforsøket jobbet han med filmproduksjon. Seinere har han jobbet med kundestøtte på mobil og internett. Han har verken fått seg dame eller barn, men for to år siden traff han Thomas. Da Thomas kom inn på musikkstudiet i Kristiansand i fjor, fikk Fredrik seg jobb i byen og de flyttet sammen i en leilighet med hageflekk og utsikt mot havet.

Den viktigste boka Fredrik noensinne har eid, står i bokhylla i stua. Han kan innholdet, men det er godt å vite at boka står der, selv om den sosiale angsten er borte.

Fritida bruker han til trening, matlaging eller på konserter i byen med Thomas og venner.

Bare noen uker etter at de flyttet inn deltok Fredrik og kjæresten i Venneslas første Pride-festival.

- En psykolog jeg gikk til i 17-18 årsalderen mente at problemene mine kunne ha sammenheng med at jeg undertrykte legningen min, og at det kunne hjelpe å komme ut av skapet. Det er mulig hun hadde litt rett.

En del av ham hadde trodd at «alle» egentlig hadde sett på ham at han var homofil. Det hadde de ikke.

Til Fredriks forbauselse ble mange tvert i mot overrasket da han fortalte at han ble forelsket i gutter. Inkludert hans egen mor, men både hun og alle andre forsikret at de var like glad i ham som før. Fredrik kan bare komme på én reaksjon som muligens kunne tolkes negativt, og den har han valgt å ignorere.

Fredrik anser seg som frisk nå. Han går på antidepressiva og medisiner mot bipolaritet, og vet at han må være påpasselig med å ta riktig dose til riktig tidspunkt, at han må sørge for å få nok søvn og regelmessig mat og trening.

Men kanskje er den viktigste årsaken til at han lever et helt annet liv enn for bare noen år siden, at han forholder seg annerledes, både til seg selv og omgivelsene.

Da Fredrik hadde det vanskelig i tenåra, synes han det var fryktelig vanskelig å snakke med noen om hvordan han hadde det.

- Jeg hadde en stolthet som gjorde meg redd for å åpne meg når jeg var syk. Jeg var redd for at folk skulle ta det som noe smått når det faktisk var noe stort. At de skulle si noe sånt som «bare tenk positivt, det går bra.» Det har jeg dessverre opplevd mange ganger, men jeg føler at det er mer åpenhet rundt psykiske problemer nå enn for noen år siden.

- Jeg merker det blant annet på vennene mine, de passer veldig godt på meg.

Spør hvordan jeg har det og om jeg har tatt medisinene mine, sånne ting.

Fredrik tror at vi alle, profesjonelle helsearbeidere som vanlige medmennesker, må ta psykiske lidelser og selvmordstanker mer seriøst, hvis vi skal klare å forhindre selvmordsforsøk og selvmord.

- Det er vanskelig, for det føles så sterkt og sårt innvendig, men verken angst, depresjon eller selvmordstanker er synlig på annen måte enn at personen kanskje trekker seg unna og ikke deltar på ting. Jeg synes selv det er vanskelig å se det på andre, men nettopp derfor må vi tørre å spørre hverandre.

En annen ting som må gjøres noe med, er ifølge Fredrik de lange ventelistene for å få time hos psykolog.

- Og når man først kommer dit… Jeg følte i hvert fall ikke at jeg ble tatt seriøst.

- Hvordan ble du møtt?

- Jeg har gått hos tre-fire ulike psykologer, men jeg følte at metoden deres var den samme: «Ok, vi har en time i uka, har du en negativ tanke? Hvor sannsynlig er det at den er sann?» Så går de gjennom alle tingene du er redd for og «løser» problemene på samme måte.

- Det føles som svada. Litt som om du har en fysisk skade og så er du innom en gang i uka...

Sånn at de kan blåse litt på den eller bytte plaster.

- Nettprogrammet som hjalp meg, var helt annerledes: Tettpakket, intensivt og krevende, men jeg følte meg ivaretatt og det virket.