Grådig enkel

Jan Reinås (63) hevder å være en vanlig arbeider. Med ei årslønn på tre millioner.

Kona har sagt det lenge: Nå trekker du deg, for når Jan Bøhler og kompani trakasserer og sjikanerer arbeidsfolk, så får du gå av. Du får ikke verre betalt enn at du kan la det være.

– Og arbeidsfolk, det er deg?

– Ja.

– Er ikke det litt pussig?

– Nei, jeg betrakter meg fullt ut som en arbeider på lik linje med alle andre.

– Bare med millionlønn og litt større privilegier?

– Jeg har litt større lønn. Motsatsen er at jeg ikke har tid til å ligge og nyte livet.

DENNE SJELDENT varme formiddagen i august trasker Jan Reinås over en velstelt plen to meter fra Lysakers strandlinje, sosiale sjumilssteg fra Jan Bøhlers Groruddalen. Selv om Oslo Ap’s leder og resten av venstresida lett ville kalle det kaksete, er ikke det hvite huset med utsikt til Hydros hovedkvarter det største i nabolaget. I dette strøket skal det vanskelig gjøres. Oppe i veien ligger det som ser ut som anleggsplassen for et mellomstort kontorbygg. Det er milliardær Jens Ulltveit-Moes kommende modernistiske praktbygning.

Han setter seg, trønderen fra en småbrukerslekt som i forrige uke forsvarte at Eivind Reiten og resten av lederne i halvstatlige Hydro skulle få 210 millioner kroner for å avslutte opsjonsprogrammet, en Reinås som er født av gode Ap-folk, oppvokst i skogens slit på frosne beksømstøvler, livnært på brødskiver med hard margarin og sukker og en tro på et ordentlig liv, et enkelt liv, i ærlighet – rakt gjennom.

Denne stabben av det rotnorske har altså klart å bli sparket for første gang i sitt liv – av dem som i dag forvalter tankegodset han selv er hogd i. Skjedde det fordi han sviktet idealene eller var det Stoltenberg-regjeringen som panikkskjøt en av sine egne?

Først en oppklaring og unnskyldning: Det er umulig å yte Jan Reinås retorisk rettferdighet på bokmål. Sitatene hans, levert på et inntrøndersk unnfanget i ei bygd kalt Elvran mellom Hell og Selbu, skulle vært transkribert til lydskrift for å gi ham den rette schwungen. La oss bare slå fast at ingen andre i norsk næringsliv har et muntlig verktøy som kan få milliondryss til å høres ut som ei moderat dagslønn.

– Det er ikke noe tilgjort eller bevisst image. Dialekten har jeg beholdt kanskje fordi det bare er familien og kona jeg er sammen med når jeg har fri. Jeg pleier ytterst lite omgang med andre næringslivsledere utenom jobben.

FORRIGE FREDAG ble han kalt inn på kontoret av regjeringens tømmerhogger, næringsminister Dag Terje Andersen (Ap). Der fikk den tidligere sjefen i Norske Skog beskjed om at det beste ville være om han gikk av som styreleder i Hydro. Da hadde kritikken i løpet av uka steget til det uutholdelige for en rødgrønn regjering som i fjor gikk til kamp mot lukrative opsjoner. Reinås sto fast på at avtalene med Reiten & co. måtte holdes. Regjeringen ville granske alle sider av styrets handlemåte. Advokatfirmaet Selmer frikjente Hydro. BA-HR kritiserte. Detaljene, argumentene og agendaen, skjulte og åpne, har florert den siste uka, men den foreløpige slutten på dramaet mellom statlig aksjonærmakt og Norges nest største selskap var at Reiten måtte gi fra seg noen millioner.

Det viktige for Jan Reinås nå er det han oppfatter som sviket, feigheten og usannhetene fra regjeringen. Men under hele intervjuet er han like kontrollert i stemmen, blid og imøtekommende. I to timer rører han knapt de røde bærene som kona har satt fram. Hendene han langsomt tvinner i hverandre ligger der støtt. En som har opplevd ham på nært hold som leder, sier at Reinås er en mann som kan snakke om det mest banale og det mest alvorlige med samme uttrykk.

– Jeg ble sparket, men det var et urent spark fordi det var uten begrunnelse og utenfor alle spilleregler: En aksjonær kalte inn en styreleder og kom med et ultimatum, vel vitende om at de formelt ikke kan gjøre det. Men med statsrådens utsagn hadde jeg ikke noe valg. En aksjonær skal ikke gjøre det. Han skal jobbe mot generalforsamlingen, sier Reinås og trekker Jens Stoltenberg inn i historien.

REINÅS FORTELLER at han lørdag for to uker siden fikk to telefoner fra næringsministerens statssekretær Rikke Lind.

– I den første orienterte hun om undersøkelsene som de satte i gang med regjeringsadvokaten og Selmer. Hun visste at jeg var imot at de skulle kringkaste det. Da sier hun at styret har full tillit og at det ikke er noen grunn til å tro at vi ikke har gjort jobben vår riktig. Seinere fikk jeg en ny telefon fra henne, denne gangen med hilsen fra statsministeren, og med beskjed om at de måtte liksom sette i gang undersøkelsene, men hun gjentok forsikringen om at jeg hadde regjeringens full tillit. Så går det ei uke hvor det ikke har kommet fram noe annet enn de to motstridende advokatrapportene. Da får jeg plutselig ei kule i ryggen.

– Du mener statsministeren har svakelig gitt etter for presset fra venstresida?

– Jeg må bare konstatere at Stoltenberg sendte meg en melding om full tillit via statssekretæren ei uke før avskjeden. Deretter har han latt dem som utnyttet situasjonen politisk, vinne fram.

– Du har ikke gjort noe galt?

– Det jeg har gjort galt, er å ha tjent for mye penger for Hydro og dessuten vært så fordømt lojal mot statens egne retningslinjer. Det var det vi var så opptatt av i styret. Statsråd Andersen sa overhodet ikke noe om hvilke feil jeg hadde gjort i saken. Det var irritasjon over store beløp og blablabla. Det var det eneste. Men det fantes ingen saklig årsak annet enn at de ikke likte meg. Det begynte da vi solgte Hydro Polymers og Bøhler-fløyen drev og maste. De fortsatte med navneskiftet der jeg sto knallhardt på for å beholde Hydro-bokstavene.

HAN HAR bestemt seg. Sammen med sønnen Odd Egil (28) satser han på å bli leverandør av bioenergi til boliger og næringsbygg. Aldri mer verv i statseide selskaper.

– Er det fordi vanlige folks oppfatninger om rett og galt, formulert av politikere, bare blir en plage?

– Nei, det er greit. Det jeg ikke finner meg i, og som jeg i utgangspunktet var skeptisk til da jeg tok på meg jobben og nå har fått erfare, er at det i politikken ikke finnes noen sammenheng mellom risen og rosen du får og hvilke oppgaver du løser. Du kan få en fot i ræva uten å vite hvorfor, etter å ha brukt enormt med tid og engasjement for å gjøre det beste for aksjonærer, ansatte og samfunnet. Det står i sterk kontrast til etikk, moral og menneskelig framgangsmåte i næringslivet.

– Hva er det som gjør næringslivets moral bedre enn politikkens?

– Vi sparker ikke folk uten at det har vært ordentlige medarbeidersamtaler over tid der hensikten er å hjelpe en person som er i trøbbel. Så finner vi ut hva som kan forbedres, om vi er kommet dit vi var enige om eller om forutsetningene ikke er til stede.

– Forventet du virkelig det?

– Nei, ikke som styreleder på mitt nivå, men i næringslivet skal du behandle folk ordentlig. Det har i hvert fall ikke skjedd her. Mitt tilfelle er et eksempel på hvordan de opererer. Det var også en stygg affære med Johan Fr. Odfjell i fjor da han var påtenkt som styreleder i Statoil. Da hersa de rundt med ham i uker før han var ferdig.

– Du får det til å høres ut som om toppledere i næringslivet er en gjeng sosionomer som holder rundt hverandre?

– Vi er ikke snille lam, men oppgjørene og kampene om posisjoner som er en del av den konkurranseverdenen vi lever i, tas med blanke våpen.

Det er de ansatte som skaper resultatene. Hvis du som toppsjef ikke har gode normer, greier du ikke å holde i hop en organisasjon. Det er vesentlig og fundamentalt å ha moral og etikk.

– Ser du ikke at det kan framstilles på en annen og enklere måte: Dere laget en avtale som ga toppledere mange millioner kroner og som det norske folket ikke aksepterte. Da du nektet å reforhandle størrelsen, ble du uspiselig for den største aksjonæren som i dette tilfellet er en regjering som har profilert seg mot feite lederlønninger?

– Jo, det ser jeg. Det kan være en forklaring. Men de visste at vi gjorde det. Det er ikke noe nytt for noen av dem.

REINÅS ER fortsatt sint på sitt rolige vis. Men for en som aldri tok ut en eneste sykemeldingsdag da lymfekreften rammet i 1999, skal det mer til enn karrierens første påtvungne oppsigelse for å slå ham ut. Den gangen gikk han på jobb dagen etter at han fikk cellegift. Nå er han friskmeldt. Men sykdommen gjorde noe med ham.

– Jordiske ting som jeg tidligere strevde hardt for, brydde jeg meg ikke lenger like nøye med. Livet ble på en måte enklere. Det eneste som kan sette meg ut nå, er hvis noe skulle hende familien, sier han.

– Var du mer opptatt av penger før?

– Nei, ikke akkurat penger, men før sykdommen tok jeg på meg oppgaver i og utenfor arbeidet uten å prioritere skikkelig. Stressfaktoren ble for høy. Den plukket jeg bort da kreften kom.

Inntil han fikk en kneskade, løp den tidligere skihopperen langt og ofte.

– Nå har jeg ei fast løype opp til Steinshøgda der borte, men jeg må innrømme at farta nå er en mellomting mellom jogging og rask gange. Effekten er fortsatt der: Tankene klarner og jeg blir konsentrert og avslappet.

Hvordan familien er skrudd sammen gjennom åra, kan også forklare hvorfor Reinås takler motgang. Kona har alltid tatt seg av alt på hjemmebane. «Slik jeg ser det, har vi en rasjonell arbeidsdeling. Når jeg er hjemme, kommer jeg til dekket bord. Jeg får anledning til å lese avisene, og jeg har med meg mye arbeid hjem,» forklarte Reinås til Aftenposten i 1993. Nesten ti år seinere, etter noen flere likestillingsdebatter, gjentok han beskrivelsen overfor Dagbladet: «Jeg har det greit. Jeg kan bare stikke innom og være en hyggelig gjest.»

– Det er en god beskrivelse. Kona ordner alt hjemme på en så flott måte. Vi har funnet en arbeidsform som gjør at vi i fellesskap greier å skape forutsetninger for et godt liv. Hvis jeg skulle fortsette med kjøret da ungene kom på rad og rekke, innså vi at vi måtte gjøre det slik for å holde familien sammen. Det har vi klart.

– Hva tenker du om å være så fullstendig ute av takt med tida?

– Jeg har aldri oppfattet det slik. Jeg er 63 år og har vært pensjonist i tre år. Debatten i sommer om hjemmeværende fruer har vi registrert, men ikke engasjert oss i. Hvordan man innretter seg, er en privatsak som forandrer seg med tida. Det var blant annet enklere før å leve på én inntekt.

Nå er det et voldsomt press på å være med på alt mulig, ha alt mulig. Det fører til at flere velger å arbeide ute for å finansiere alle aktivitetene. Vi har funnet en tone i familien som handler om enkelhet: Dra på hytta for å fiske, jakte, plukke bær og være sammen.

REINÅS HAR ingen andre rådgivere utenfor kontoret enn kona og ungene. Han innrømmer at det er mye han ikke vet om politikken.

– Hvorfor skjønner du ikke mer av norsk politikk etter en så lang karriere i selskaper som er så tett på det offentlige?

– Jo, jeg skjønner mye og har håndtert norsk politikk hele mitt liv. Men det politiske som har foregått nå, forstår jeg ikke. Jeg har vært veldig opptatt av å håndtere ulike interessegrupper i min karriere. Og i dette tilfellet mente vi at vi gjorde det siden vi informerte departementet så tidlig. Men at de ikke tåler trykket fra media og opinion og så snur og skyter meg, det skjønner jeg ikke.

– Tror du de du vokste opp sammen med i Elvran kan skjønne at du av alle forsvarer milliongaven til dem på toppen?

– Nei. Mine venner der vil nok mene det er en uforståelig høy sum siden de ikke sitter midt i det. Samtidig tror jeg at dem jeg har vokst opp med er så kloke at de ville anstrenge seg for å forstå bakgrunnen. Jeg vet hvordan avtalene er blitt til, og de må du stå ved og gjennomføre. Du kan mislike det eller ikke, men jeg er ingen værhane som springer etter en hel haug med kaukere i politikken. Det handler ikke om arroganse, men om å forholde seg til spilleregler i et system.

– Men hvordan kan du med din enkle bakgrunn og verdier forsvare et system som ga 28 millioner til én person?

Jan Reinås nøler for første gang og tar av seg solbrillene for å få blikk-kontakt.

– Det kan du si for det er ufattelig mye penger. Men jeg har jobbet i et internasjonalt miljø i mange, mange år. Over tid får du et helt annet perspektiv på dette enn jeg ville hatt hvis jeg hadde sittet med en fiskestang i Elvran, med en kaffekopp og heimsmurt brødskive, som er den beste tilværelsen du kan ha. Men jeg er en del av den andre verdenen og ser derfor hva som skal til for å trekke til deg og konkurrere om de beste hodene, som gjør så stor forskjell på resultatene. Da blir du fortrolig med slike avlønningsmetoder.

– Men det lar seg egentlig ikke forsvare?

– Nei. Opsjoner er noe svineri når bedriftene oppnår kjemperesultater. For da greier du ikke å forsvare det i det norske samfunnet som er så åpent. Derfor er det bra at regjeringen vil ha bort opsjonene.

– Det betyr altså at du ikke lenger mener at 210 millioner er «en liten smule», et nokså klart bevis på at du har fjernet deg grundig fra din enkle bakgrunn?

– Jeg er ikke perfekt til å bruke ord bestandig. Etter det sitatet i avisa sendte jeg umiddelbart en pressemelding til alle organer hvor jeg tok sterkt avstand fra meg selv. Jeg ber om forlatelse for at det kom fram slik. 210 millioner er et fryktelig stort beløp.

tgj@dagbladet.no

FRILUFTSMANN:</B> Jan Reinås har alltid vært en aktiv turgåer.
MIDT I LIVET:</B> Den gang Jan Reinås hadde en fyldigere manke.
FAMILIEN SAMLET:</B> Jan og kona Inger med de fem barna: Rune, Irene, Odd Egil, Grethe og Anita.
REINJAKT: Jan jakter også reinsdyr, her ikke langt fra hytta på Røros.
<B>BYTUR:</B> Da pappa tok med Jan til Trondheim første gang, var slips påkrevd.
FOLKEDANSER:</B> Jan Reinås tar en halling til Knut Buens fele.
KONA VIKTIGST: Jan (63) og Inger (62) ble tidlig enige om at hun skulle ta seg av privatøkonomi, hjem og barn for å holde familien samlet.