Store gutter gråter også:

Gråt

En gang i tiden var tårer et sikkert tegn på maskulinitet. Hva skjedde?

-Mange menn synes det er vanskelig å gråte. For en del er denne følelsen helt blokkert, av skam, frykt eller en forestilling om at å gråte er å være svak eller mislykket, sier den svenske idéhistorikeren og psykoterapeuten Claes Ekenstam:

- For de fleste menn som går i terapi er det ofte en befrielse når de får tilgang til gråten.

Ekenstam har studert menns gråt i et idéhistorisk perspektiv. I boka «Gråtens historie» tar han oss med fra antikkens machohelt Akilles, som gråt over en venns død til stranden var gjennomvåt, via opplysningsfilosofene Rousseaus og Diderots tårevåte brev til hverandre og til revolusjonslederen Louis de Saint-Justs foraktfulle prat om de kongeliges forsøk på å vekke folkets medfølelse ved å gråte. Middelalderen og renessansen formelig fløt i tårer. Menn stortutet offentlig og helt åpenlyst, av medfølelse, glede eller bunnløs sorg. Når en mann gråt offentlig i disse epokene, viste han seg som et edelt menneske med både medfølelse, sjelelig styrke og høy moral. Hvordan kan det da ha seg at gråten sitter så mye lenger inne for dagens moderne mann?

Idéhistorikeren peker på den store industrialiseringen, med urbaniseringen og framveksten av borgerskapet, som årsaken til at vi både fikk et tydeligere skille mellom det offentlige og det private, og mellom akseptert mannlig og kvinnelig oppførsel.

Carl I. Hagen

"Det kan være tøft når du egentlig er skikkelig lei deg og helst vil gråte"

Petter Baarlie

"Når jeg har spilt masse gigger og får den tomhetsfølelsen, da hender det jeg stigriner."

– Det vokste fram en idé om at selvkontroll var mandig, og at menn som gråt var svake. Menn skulle beherske seg. Det var en dyd som skulle forankres og internaliseres, ikke være en maske man tok på seg. Å gråte offentlig for en mann ble ansett som ydmykende. Gråten ble med det feminisert, og kvinnen utpekt som mannens motsats, hun som hulket og følte på alt og ikke helt var til å stole på, sier han til Magasinet.

På slutten av 1800-tallet var oppfatningen om at menn ikke skulle gråte integrert i den jevne borger. Menn kunne til nød gråte i begravelser. Det finnes sågar eksempler på at menn som gråt i kontakt med sosiale myndigheter, ble sett på som gale. Ved inngangen til 1900-tallet var den offentlige gråten sykeliggjort. Om en mann skulle unngå å tape ansikt, gjorde han lurt i å gråte bak nedrullede gardiner – eller unnvike situasjoner som kunne vekke sterke følelser.

Trond Henriksen

– "Jeg gråt mange ganger på cella, men kvalte gråten i puta, så ikke naboen skulle høre det."

Selv om Sigmund Freud og andre psykoanalytikere utfordret denne oppfatningen, og 90-tallet ble utropt til følelsenes tiår, mener Ekenstam at holdningen til menns gråt langt på vei er uendret. Han tror ikke vår tids dyrking av «sosial kompetanse», med stor vekt på følsomhet og evne til å lese andre, nødvendigvis representerer et framskritt

-I dag kan mange snakke lenge om følelser, men de er ute av stand til å uttrykke dem. All snakkingen i seg selv kan også være en måte å unnvike følelsene på. I verste fall kan den ødelegge et forhold.

I boka «Redd at falla» går Ekenstam så langt som til å si at «Den som ikke kan gråte, har på en måte stengt av kontakten med andre mennesker». Det er det mange menn som har latt seg provosere av:

Bjarne Brøndbo

"Jeg kan ikke huske sist jeg felte tårer for meg selv."

Jan Kjærstad

"Vondt inni meg har jeg ofte, men det er ikke så ofte jeg feller tårer."

- Det er selvsagt forskjell på å felle noen tårer, og dyp gråt som setter seg i hele kroppen. Det siste har jeg selv jobbet med i mange år for å klare å gjøre. Jeg mener ikke at gråt løser alt, absolutt ikke. Men for å være bevisst hva som former ens personlighet og relasjon til andre mennesker, er det viktig å være i kontakt med både kroppen, sinnet og følelsene, sier Ekenstam.

-Emosjonene er en sentral del av vår mentale utrustning. De står i direkte kontakt med tanker, minner og persepsjon. Mennesker med sterk, indre kontakt har lettere for å kommunisere med og forstå hverandre. Vi har også mye forskning som viser at overdreven kontroll av følelser skaper indre stress og bidrar til dårligere fysisk og psykisk helse. Det gjelder alle følelser, også aggresjon, irritasjon, frustrasjon, redsel og seksualitet.

Bjarte Hjelmeland

"I løpet av de siste to årene har jeg vært gjennom en skilsmisse. I den forbindelse har jeg grått - kanskje fordi jeg syntes synd på meg selv?"

Undertrykkelsen av følelsene kan føre til kynisme, ironi og destruktivitet, mener Ekenstam, og viser til at vi fortsatt går inn for å holde tårene tilbake i mange sammenhenger, selv når det er helt legitimt å gråte:

- Ubevisst lærer vi fortsatt barna våre ikke å gråte, men det er uklart hvor grensene går før vi bryter dem. Det store antallet mennesker som går i terapi sier vel noe om hvilket behov mange har for å lette på trykket. Vi trenger følelsene for å gi uttrykk for hvordan vi opplever ting – men også til å veilede oss når vi skal ta ulike valg. Livet blir rikere om man har nær og integrert tilgang til egne følelser. Det er jo dem som gir livet farge!

Ifølge Ekenstam er «beherskelsesidealet» gjennom årene også blitt forsterket av offentlige personer som ikke gir uttrykk for følelser i vanskelige situasjoner. Som eksempler nevner han president Ronald Reagan og skuespilleren John Wayne. I vår del av verden har den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt sågar sagt at han ikke er en mann som ønsker å gråte offentlig.

Thorvald Stoltenberg

"Jeg kan plutselig bli veldig lei meg midt i en samtale eller i et selskap."

Hans-Erik Dyvik

"Å finne seg en stille krok og la tårene renne tror jeg alle har behov for."

Helt mørkt mener Ekenstam likevel ikke at det er:

– Kjente personer er rollemodeller, spesielt for de unge og formbare. I dag ser vi ofte menn gråte i filmer, og det skjedde sjelden for bare ti år siden. Det er også betydningsfullt når offentlige personer som Jens Stoltenberg eller kong Harald gråter etter terroren på Utøya. Med det viser de at det både er lov og naturlig for en mann å føle seg sårbar og svak.

Menn ruser seg mer, er mer voldelige og tar oftere livet sitt enn kvinner – men søker sjeldnere hjelp. I serien «Store gutter gråter også» snakker Magasinet med kjente menn om følelser og med noen av våre fremste eksperter på psykisk helse. All forskning viser at det er god folkehelse i å være åpen om vanskelige følelser. Rådet for psykisk helse (psykiskhelse.no) støtter opp om prosjektet.

les alle sakene her