Grensebrytersken

Først da moren døde, kunne Tone Maria Hansen (48) slutte å leve fysisk som mann. Nå fronter hun de transkjønnetes sak.

I 42 ÅR BAR Tone Maria Hansen på hemmeligheten. Helt siden puberteten hadde hun visst at kroppen hennes var feil kjønn. I skjul prøvde hun dameklær. I hverdagen følte hun seg fanget.

-  Jeg kunne ikke si det til min mor. Hun døde i 1996. Først da kunne jeg fullføre prosessen med å bli også fysisk kvinne. En del transkjønnete gjør som meg, og tenker mer på andre enn seg selv. Skammen blir for stor. De venter til de nærmeste er borte. Det er ikke riktig, sier Hansen.

Hun tok morens navn. Maria.

-  Jeg ville hedre henne.

HUN SITTER YTTERST på stolen med armer og bein i kors. Men hun smiler med øynene. Det tok mange år før hun fikk se ut som hun følte seg. Stemmen er fremdeles mørk. Ellers er det lite som avslører at hun var født i en mannekropp. Hun savner ingenting fra det gamle livet.

-  Det var forferdelig. Vemmelig, for å si det rett ut.

Tone Maria beskriver hvordan det var å sitte i guttegarderoben på ungdomsskolen, med klassekamerater som snakket om pupper og sex.

-  Jeg kjente meg ikke igjen. Jeg mislikte måten de pratet om jenter på. Så sexfiksert. For noen år siden møtte jeg igjen en av guttene fra skolen. Han sa at han endelig forsto hvorfor jeg var som jeg var.

I begynnelsen forsto hun ikke hva som var feil. Så kom erkjennelsen. Skammen. For hva skal man si?

-  Før fantes det ikke informasjon. Noen trodde kanskje jeg var homofil, men ingen spurte om jeg var transkjønnet.

I 1988 oppsøkte hun psykiater Berthold Grünfeldt. Elleve år seinere, utallige netter over psykologibøker, samt mange og lange hormonbehandlinger, fikk endelig Tone Maria en kvinnekropp i 1999. Da var hun 42 år gammel. Hun var en av få som slapp gjennom nåløyet. Året etter ble hele behandlingstilbudet nedlagt.

Mange som var midt i prosessen med å skifte kjønn, fikk den nyheten gjennom Lørdagsrevyen en februarkveld i 2000. Tone Maria skjønte at hvis hun ikke frontet kampen, ville andre måtte leve med feil kjønn et helt liv.

-  Det var ikke lett. Jeg hadde skammet meg i så mange år. Det siste jeg ønsket var å vise meg fram.

Men hun gjorde det. Få eller ingen andre kunne gjøre det. Da hun sto fram på Lørdagsrevyen, var det første gang hun sto offentlig fram som kvinne.

-  Det var et mareritt. Det var første gang jeg hørte den grove stemmen, og så meg selv som kvinne på TV. Helt forferdelig.

Telefonene begynte å ringe umiddelbart. Hun ble frontfiguren for dem som ikke kunne snakke selv.

De transkjønnete hadde alltid vært ei utsatt gruppe. En ting var at behandlingstilbudet nå var lagt ned. Det tilbudet som hadde eksistert var dessuten alt for dårlig. På 90-tallet ble operasjonstiden kuttet ned med mange timer. Resultatet ble dårligere.

-  En av legene i teamet sa det rett ut, at sånne som meg ikke hadde menneskeverd som andre.

I juni feirer Landsforeningen for transkjønnete fem- års jubileum. På disse årene har mye skjedd. Behandlingstilbudet er gjenopptatt, og er i verdensklasse. Innslaget på Lørdagsrevyen ble starten på arbeidet. Tone Maria ser på det som en personlig seier.

-  Vi startet opp med seks personer og kontor hjemme hos meg. Det har kostet oss mye. Men i dag har vi hundre medlemmer og får støtte til å drive opplysningsarbeid. Vi har jevnlig dialog med behandlingsteamet på Rikshospitalet. De gjør en flott og viktig jobb.

LYKKELIG MENNESKE i riktig kropp. Nå er depresjonene hun lenge slet med, bare gamle arr.

-  Jeg har vært så langt nede at jeg måtte ta en beslutning: skal jeg leve eller ikke? Det var et fengsel, og det oppslukte meg totalt. Jeg sto på kanten av stupet, men så snudde jeg 180 grader. Og da tenkte jeg: Når jeg først har valgt å leve, da skal jeg leve 100 prosent.

Når livet har stått på vent i 42 år, er det ingen grunn til å spare på konfekten. Tone Maria var i gang med å sprenge grenser, både de indre og de ytre. Å fly var noe hun aldri hadde turt før. Sin første sommer som kvinne fløy hun på kryss og tvers over hele USA.

-  Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg klamret meg til flysetet. Jeg bestemte meg for å tørre alt. Berg- og dalbaner også.

Med hendene over hodet, opp-ned, med hvinende skrik.

-  Når du har vært innestengt så lenge, har du ikke lenger noe å tape. Det rare er at nå elsker jeg å fly.

VEIEN HAR VÆRT så lang. Som 24-åring flyktet hun fra hjembyen Fredrikstad og trodde friheten var å finne i Oslo.

-  Jeg skjønte ikke da at friheten lå i meg selv. I dag er jeg fri. Min identitet er som kvinne. Jeg er mye mer en transkjønnet. Det er faktisk en veldig liten del av meg. Men i mange år fylte det meg helt.

Informasjonsarbeidet fungerer. Flere står fram. Tone Maria er likevel ikke tilfreds.

-  Vi må sikre at også de under 16 år blir tatt på alvor. Å nekte noen å komme inn i en kjønnsbekreftende behandling fram til de er 18 eller 20 år, er ikke alltid riktig. I noen tilfeller kan det være nødvendig med pubertetsutsettende behandling.

KONTROVERSIELL. PÅSTÅELIG. Voksne som skifter kjønn er vanskelig å svelge for mange. Hun får mange reaksjoner. Særlig mange menn har problemer med å akseptere transkjønnete. Men å la tenåringer skifte kjønn?

-  Hvis problemer rundt kjønnsidentiteten ikke har gitt seg ved 12-års alderen, da er det lite sannsynlig at problemene forsvinner av seg selv. Dette har vi klare forskningsresultater på. Det må være et mål å få leve som seg selv, så tidlig som mulig. Bare slik kan vi motarbeide selvmord og depresjoner blant en gruppe som bærer på nok skam fra før.