Grenseløs fantasikraft

En liten kjerne lesere i Norge har lenge elsket rumenske Mircea Cartarescus bøker. Nå er romanen «Orbitor» ute på norsk, og vår anmelder Jonny Halberg er begeistret.

Rumenske Mircea Cartarescu skrev lyrikk, essays og novellesamlinger fra tidlig åttitall. Han er en av Romanias mest leste og populære forfattere, noe som er et under, i hvert fall om man tenker på hvilken vrimmel av setninger som blir spunnet opp i hans nyoversatte roman «Orbitor». I Norge ville en slik roman blitt avfeid som tung og vanskelig av den jevne leser. Men rumenerne er ennå et boklesende folk som tydeligvis ikke skyr intellektuelle. En annen ting er at Cartarescus roman ikke faller inn under avartene av absurd realisme som ofte blir oversatt fra øst-europeiske land.

Mircea Cartarescu besøkte Norsk Litteraturfestival i vår, med «Orbitor» og essaysamlingen «Europa er formet som hjernen min», den siste på forlaget Gasspedal. Meldingene fra seansen var entusiastiske, og fortalte om en vennlig, opplyst og personlig mann. I Norge har man en liten kjerne - hvorav undertegnede inngår - som tidligere har lest «Nostalgien» og «Travesti», og har ventet utålmodig på at «Orbitor», med den glimrende Steinar Lone som medium, skulle bli fanget opp av et forlag. Nå er den her.

Romanen har som episentrum Bucuresti, hovedsakelig en blokk i gata Strada Stefan Cel Mare, hvor hovedpersonen Mircea bor med og tilber moren Maria, og deler bakgård med en bande med særlinger, sigøynere, biske matroner og prostituerte.

Man kan ikke si at boken handler om Mirceas oppvekst, siden Cartarescus skrivemåte overskrider realismen i den grad at romanen heller blir å likne med et intrikat sammensatt fabelvesen. Men Mirceas opplevelser i et Bucuresti som puster og gløder lik et nattedyr på jakt, tar i hvert fall utgangspunkt i en oppvekst. Han har for eksempel en gammel venninne som han besøker etter mange år, som forteller om sitt underlige tenåringsmøte med fylliken Herman (en gjennomgangsfigur). Herman har tatovert inn en fortelling som hele tiden er i forandring i hodebunnen hennes.

I intervjuer henviser Cartarescu stadig til at James Joyce hadde sitt Dublin, Borges sitt Buenos Aires og Lawrence Durrell Alexandria. Og hva fikk Cartarescu?

Bucuresti er eksotisk på sitt grelle vis, med tordnende bulevarder sløret av eksos, massive bygninger i en blanding av kommunistisk monumentalisme, art deco og klassisisme, og mennesker som fremdeles virker melankolsk preget av åra i Ceausescus overvåkede statsfengsel. Ut av dette gjenskaper Cartarescu oppvekstbyen sin på en måte som til slutt løfter den opp i en nærmest metafysisk tilstand.

Språklig flyter «Orbitor» av gårde med en eleganse og tetthet som kan minne om Marcel Prousts berømte verk om den forsvunne tid. Likheten stopper ikke med språket. Hukommelse og hukommelsens omvandlende kraft, eller sansenes betydning for minnets presisjon, er sentrale temaer i boka. I Romania brukes ordet dor for å beskrive nostalgi til, eller sterk lengsel etter, en tapt hjemstavn. Det ordet passer godt på deler av denne boken.

Så er det noen andre.

BUCURESTI: I intervjuer henviser Mircea Cartarescu til at  James Joyce hadde sitt Dublin og Borges sitt Buenos. Og hva fikk Cartarescu? Bucuresti er eksotisk på sitt grelle vis, med bulevarder sløret av eksos, massive bygninger og mennesker som fremdeles  virker preget av åra i Ceausescus overvåkede statsfengsel. Bildet viser Folkets Hus i Bucuresti. Foto: Barry Lewis/Corbis/Scanpix
BUCURESTI: I intervjuer henviser Mircea Cartarescu til at James Joyce hadde sitt Dublin og Borges sitt Buenos. Og hva fikk Cartarescu? Bucuresti er eksotisk på sitt grelle vis, med bulevarder sløret av eksos, massive bygninger og mennesker som fremdeles virker preget av åra i Ceausescus overvåkede statsfengsel. Bildet viser Folkets Hus i Bucuresti. Foto: Barry Lewis/Corbis/Scanpix Vis mer

Fra episentrum velter sjokkbølgene utover i alle retninger. Cartarescu skriver med poetisk villskap om alt fra kvantefysikk til nevrofysiologi. Han utlegger groteske fabler fra folkelig rumensk 1800-tall, med kamper mellom engler og demoner. Og hva med moren Marias tur ned i et mausoleum som utvides radikalt og blir en vakker, gotisk variant av Alice in wonderland. «Snart gikk Maria gjennom en gang som snodde seg stadig mer for enden av blikket. Veggene, som det rant en gul væske nedover, og der klissete vesener irret omkring, vibrerte uopphørlig og vevde fløyelsmyke lyder i den magiske lufta(…).»

Noe som mer enn antyder at Cartarescu heller er i slekt med barokken, symbolisme og nyromantikk enn leksikalsk, eller misantropisk, eller melankolsk modernisme. Han besverger, idealiserer og besynger tilværelsen, med en begeistring og fantasikraft som kan virke grenseløs, men som likevel er så fast at dette store prosjektet ikke flyter ut og blir uforståelig.

En viktig side av «Orbitor», som unngår kategoriseringer, er Cartarescus åpenbare hengivenhet for språket, syntaksen, klangen og rytmene. Det finnes setninger her som er så presise og vakre at hårene reiste seg på armene mine under lesningen. Cartarescu påstår at han skrev boka som i transe, og at han skrev den for hånd, og at det i notatbøkene ble gjort få rettelser etter endt skriving. Det stemmer sikkert. Det gode paradokset er at boka virker som om den har blitt nøye utmeislet over år.

Jeg kunne nevne flere eksempler fra «Orbitor» (som betyr blindende, og blendende), men det er nytteløst å basere seg på gjengivelser fra et så rikt romanverk. Men den smaker ferskere og friskere enn noe jeg har lest på lenge. For dem som vil gyve løs på denne mektige frukten, har jeg et råd: Legg merke til insektmetaforene, fra Bucuresti, himmelen og skyene, bilder som beveger seg innover i fortellingen, til stadig nye kontekster. Kjenn på fortellingens tvekjønnethet, og dens forkjærlighet for metamorfoser.

«Orbitor» er en whitmansk høy- og lavsang, hvor den stadige skapelsen er målet. Les boka langsomt, og nyt Steinar Lones oversettelse. Han må ha fått språkforrådet sitt betydelig utvidet under arbeidet, både det norske og rumenske.

Jonny Halberg er forfatter og litteraturkritiker. Denne artikkelen er skrevet for ideer-spalten i papirutgaven av Dagbladet.

Grenseløs fantasikraft
Forfatteren: Mircea Cartarescu.