Grensesprengeren

Ville Norge vært et bedre land uten «Big Brother»-produsent og sjubarnsfar Lasse Hallberg?

DET VAR DAGEN før Lasse Hallberg (49) skulle få sitt sjuende barn. Kjølig regn plasket tungt i Sandakerveien der stygge industribygg står som om de var kastet rundt i raseri. I Bygg C3 satt Lasse Hallberg bak et rotete skrivebord med armene i kors. Underarmene var skrapet til blods. Dagen i forveien hadde han «planterat nå\'t skit i hagen», som han sa. Han var kortklipt og grå i håret. En porsjon snus var trykket opp under overleppa.

-  Kaffe? spurte han og var forbausende mild i stemmen, ja, han virket nesten litt sjenert der han åndsfraværende begynte å flytte papirer. Han har jo et rykte som en machomann med stor mage, stor kjeft og stort ego. En bredskuldret, brumlende bajas med et voldsomt temperament. Skamløs og skruppelløs sender han hva som helst på TV. «Tilgi meg», «Komplottet», «Fangene på fortet», «Mandagsklubben», «Singel 24-7», ja, og slik fortsetter det i årevis til «Ekstrem oppussing» og «Konebytte». Men der forsvant han ut døra. Han skulle hente kaffe. Han vagget som en vektløfter. Ja, og så er det selvsagt «Big Brother».

ÅRET VAR 2001, og Norge fikk en ny bukett kjendiser å forholde seg til. Det var apekatten Ramsy som skrattet og brølte «øi», det var den stille Anne Mona som stekte hamburgere på ei veikro i Flekkefjord, det var den yndige apotekerlærlingen Annette og den blide, joviale Rodney med gitaren. I hundre dager kunne vi se dem tasse rundt i dynene i en bunkers på Fornebu. Natt som dag. Vi kunne kikke på dem når de spiste, kranglet, dusjet, drakk og pulte, og de fleste av oss kunne prise oss lykkelig over at vi ikke var i familie med noen av dem.

«Det nedrigaste av alt det nedrige som gjennom alle tider er blitt produsert for å visast på fjernsyn», skrev Bergens Tidende. «Hvordan er det mulig å kaste bort 42 millioner kroner på noe så fullstendig uvesentlig?», skrev Dagbladet. «Jeg frykter at det kan stimulere til holdninger som vi godt kunne vært foruten i vårt samfunn i dag», sa kulturminister Ellen Horn i Stortinget. Usselt, fordummende, menneskefornedrende, tanketomt tøv, ble det skreket og skrevet. Norge var en nasjon på stupet til moralsk forfall, og alt sammen var Lasse Hallbergs skyld.

-  VI BRØT EN intimsfære. Vi kom inn i vanlige folks liv. Det var virkelige mennesker, det som skjedde var virkelig, og det var ingen som regisserte dem til å si eller gjøre noe, sier Lasse Hallberg. Han var produsent for de tre første rundene med «Big Brother». Det første året levde han i en mediestorm. Fire år etter har stormen løyet. Norske TV-seere har gått gjennom en mental revolusjon.

-  I dag er det ikke lenger noen som bryr seg om noe. Jeg savner diskusjonen om hva det er som skjer med mennesker når TV forandres på den måten som det gjorde med «Big Brother» i 2001, sier Hallberg. Han ville ikke produsere årets «Big Brother».

-  Hva synes du om «Big Brother» anno 2005?

-  Jeg synes det ble for mye fokus på sex og porno. Og så vil noen innvende: «Det handlet jo bare om sex og fyll da jeg laget det også». Men det gjorde ikke det. Det var mye snakk om det, men alt vi viste av sex de tre omgangene jeg produserte «Big Brother», var sytten sekunder.

-  Sytten sekunder? Var det alt!?

-  Ja. Sytten sekunder under dyna. Det var det første året, og det er det eneste året det har vært noe sex å snakke om i «Big Brother». Det er skrevet to hovedoppgaver fra det året, og i en av dem står det at hver gang det ble sex i huset, gikk alle til lunsj. Det skjedde jo opptil flere ganger per dag. Men ingen var interessert i det.

-  Det skjønner jeg godt.

-  Ja, det er jo bare pinlig å se på. Det er bare i filmer at sex kan være vakkert. Porno er ikke vakkert, og virkeligheten er i hvert fall ikke vakker. Den gang handlet «Big Brother» mer om relasjoner mennesker imellom. TV-seerne tittet på dem, de kjente seg igjen og de kunne lære av det.

-  Det at du kritiserer «Big Brother» i 2005 - kan det skyldes at du er blitt for gammeldags?

-  Det er godt mulig at... Jeg...

Han snubler i ordene. Lasse Hallberg er en mann som nødig vil være gammeldags.

-  Jeg har fått stemplet at jeg sender hva som helst på TV. Det er helt feil! Men - «Big Brother» synes jeg er et ekstremt kult konsept. Hvis man utnytter det riktig. «Big Brother» er i dag blitt mer en modellkonkurranse.

-  Jeg leste at en av døtrene dine gjerne ville være med i «Big Brother»...

-  Å? Hvem av dem, da?

-  Det var du som sa det i et intervju. Men hun fikk ikke lov av deg?

-  Nei, der tror jeg at jeg er som andre. Ingen far vil se sin datter i et sånt program. Jeg vil ikke vite alt om mine barn. Det er greit at de gjør saker, men jeg vil ikke se det.

-  Man vil kanskje ikke se foreldrene sine der inne heller?

-  Nei. Absolutt ikke!

-  Du ville kanskje ikke sett deg selv der heller?

-  Jeg ville nok ikke hatt noen problemer med det, men jeg vil ikke utsatt mine barn for det.

DEN HALVSTUDERTE journalisten Lasse Hallberg arbeider altså i dette uoversiktlige landskapet av TV-selskaper og uavhengige produksjonsselskaper. Han har sittet på alle sider av bordet. Laget programmer, solgt programmer og sendt programmer. Ifølge visittkortet er han i dag Executive Producer Reality & Entertainment for Metronome Film & TV AB, skråstrek, Rubicon TV AS, skråstrek, Cosmo TV AS.

-  Hvilket program er det verste du har vært med på?

-  Det verste?

Han tenker seg om lenge, drar hendene over ansiktet.

-  Det har jo vært enkeltepisoder, men det verste. Jo!

Han lyser opp, humrer påtatt beskjemmet.

-  «Tutti Frutti». Et gameshow med halvnakne damer utkledd som frukter. Og så skulle man peke på, la oss si, bananpiken, og så viste hun brystet og der var det et spørsmål, sier Hallberg og bretter ned en tenkt bikinioverdel.

-  Det var et show som gikk på satellittkanaler i Tyskland og Italia på 80-tallet. Et utrolig dårlig program. Men det ville eieren Jan Hugo Stenbeck ha på TV3. Programlederen var hans gamle skolekamerat, Bruno Wintzell. Tidligere operasanger og kjent for å ha en pung på fire kilo. Vi spilte først inn tolv programmer som vi sendte. Deretter tolv nye som aldri ble sendt. Og de kommer aldri til å bli sendt. Aldri! De ligger i kjelleren i TV3 i London. Dette er kommersielt fjernsyn på sitt dårligste, det er absolutt lavmål.

-  Men Stenbeck likte det?

-  Han visste vel at det ville opprøre folk. Han var en superintelligent mann, han lå langt foran de fleste. Det er jo han som har brutt ned hele monopolet på TV og telefon i Norden. Og så var han litt sånn oppkjeftig. Og eier man en TV-kanal, så får man det som man vil. Som Stenbeck en gang sa til ei flott jente i New York: «Hey, I got a TV-station. Do you want to read the weather?»

HAN HAR RYKTE for å være en brautete mann. En som snakker høyt, ler høyt, drikker mye og slår menn hardt på skuldrene. Alt skal være stort med Hallberg. Han har stor båt, stor bil, stor vinkelsliper.

-  Skal jeg kjøpe en vinkelsliper, kjøper jeg den største! Skal jeg ha ny motorsag, kjøper jeg ikke en jævla hobbysaks på Maxbo! Jeg vil ha noe som funker. Jeg liker ikke det som er smått og for kleint. Jeg liker plass og rom. Jeg vil ha ordentlige saker. Det er derfor jeg liker amerikanske biler. Motorene er overdimensjonerte.

-  Du har stor båt også?

-  Jajamen. Jeg har en 46 fots trebåt. Nå har jeg skippereksamen og kan kjøre båter over 50 fot.

-  Har du sånt Røkke-sertifikat?

-  Nei, jeg har faktisk gått hele kurset i Norge. På ordentlig måte. Det er nok tullinger på sjøen som ikke kan en dritt. Det er viktig at man lærer seg dette ordentlig. Jeg har kanskje jukset meg gjennom livet tidligere og forsøker kanskje å bygge under på mine gamle dager.

-  Journalister har alltid komplekser for dem som kan noe?

-  Vi journalister kan veldig lite om mye. Men vi er doers , vi gjennomfører, vi får ting unna. Men det slurves mye i journalistikken. Og her i Norge tar man det som blir sagt for god fisk. Kildekritikk eksisterer ikke. Da jeg var programsjef i TV3 og for eksempel Aftenposten ringte, da var det bare å dra en story og den kom på trykk.

-  Vi stoler på folk.

-  Det er det. Nordmenn stoler kanskje for mye på folk. Og det er jo positivt. Det er hyggelig her. Nordmenn er mye enklere å forholde seg til enn svensker. Det er derfor jeg er her. Men det største problemet til nordmenn, begynner Hallberg.

-  ...er at de har så stor respekt for autoriteter. De stiller for få krav til stat og spesielt til forvaltningen. Se på den norske skolen: Svensker ville aldri akseptert å sitte på en oljeformue og ha en slik skole. Det hadde aldri gått! Og det skal den jævla regjeringen her i landet være glade for. At nordmenn ikke stiller høyere krav til dem.

HAN BANNER som en svenske, altså ofte. Han forsterker alt med faen og jævla. Han er ellers beryktet for sitt temperament.

-  Har temperamentet skapt problemer for deg noen gang?

-  Nei, det tror jeg ikke. Hva tenker du på nå?

Han tenker seg om.

-  Jeg kan bli jævlig sint. Ikke så ofte, men blir jeg virkelig sint, er det ikke bra å være i nærheten. Og når jeg blir så sint at jeg slår...

-  Slår du?

-  Det har hendt. Men slår man, har man tapt. Men jeg kan bli jævlig sint. Jeg kan bli så sint at... at...

Han sier ikke mer. Begynner et annet sted.

-  Jeg er sta. Det er min største fordel og min største nackdel. Jeg gir meg aldri, da er det feil i leksikon. Og så er jeg langsint. Det er noen mennesker jeg ikke forholder meg til lenger. Av hensyn til meg selv. De gjør meg så jævla irritert. De er persona non grata.

-  Er det mange av dem?

-  Under ti. Det kan være familie eller folk jeg har jobbet med. Min mor sto på lista i åtte år. Jeg ble forbannet da hun ikke stilte opp på noe som jeg mener var av rent egoistiske hensyn. Men så tenkte jeg en dag: «Nå er hun blitt så gammel». Og så dro jeg ned og hilste på, hun bor nede ved Örebro. Etter åtte år dukket jeg opp og sa «hej». Men hun er så jævla overflatisk. Det var som om vi hadde snakket sammen dagen i forveien.

-  Hun hadde kanskje ikke merket at den bortkomne sønnen var borte?

-  Nei. Jo. Men det er sånn hun er. Vi har kontakt nå. Litt.

Lasse Hallberg ble født i 1956. Han vokste i drabantbyen Hökerängen i Stockholm. Mora Majvor jobbet i kolonialbutikken og ble kjent med den 25 år eldre ølkjøreren Gerhard. Ja, så ble det dem, de flyttet sammen, fikk bil, fjernsyn, og 56 år gammel ble Gerhard far. .

-  Med en såpass gammel far, var det en stor kløft. Han var 70 år da jeg var 14. Og så var han yngst av en søskenflokk på ti. Hans foreldre var født helt tilbake i 1850. På bare fire generasjoner er jeg tilbake i den franske revolusjonen. Jeg hadde nieser og fettere som alle var eldre enn mora mi. I hele barndommen måtte jeg forholde meg til en hel masse gamle mennesker. Jeg var alltid yngst.

-  Hva gjorde det med deg?

-  Jeg ville ikke at mine barn skulle ha en sånn gammel far. Tjue år gammel fikk jeg min første sønn. Men nå er jeg jo bare sju år yngre enn faren min var da jeg ble født.

DET VAR I juli 1998. Året i forveien hadde Hallberg skilt seg for andre gang. Nå skulle han på ferie med sine nye kjæreste, Julie. Alt var pakket og klart. Telefonen ringte. Det var hans ekskone. Datteren Frida hadde druknet. De hadde funnet henne i svømmebassenget. Hallberg satte seg i bilen og kjørte til Tønsberg Sykehus. Ti mil.

-  Det er de lengste ti milene jeg har kjørt. Da vi kom på sjukehuset fikk jeg beskjed om at de hadde klart å gjenopplive henne. At hun lå i en respirator. Og der lå den lille kroppen. Bare femten måneder. Sykepleiere, leger, alle gråt.

De neste døgnene levde de i håp og fortvilelse. De antok at hun hadde ligget under vann mellom ett kvarter og en halv time.

-  Og der gikk vi og ventet på resultater fra prøver. Det kunne ta slutt, det kunne gå bra, det kunne gå bra, men likevel ikke bra. Hvis vannet er kaldt, lukker hjernen seg før hjertet stanser. Da kan det gå bra. Men om hjertet stanser før hjernen lukker seg, og hjernen ikke får oksygen, så...

I dag er Frida åtte år.

-  Hun kjenner igjen stemmer og ansikter, men hun har ikke noe språk. Det er lyder. Hun utvikler seg, men det er små, små steg. Det er et sånt jævla mareritt. Man spør seg hvordan det kunne skje? Man klandrer. Det er sånt som man leser om i notiser og tenker «huff, så tragisk». Det er sånt som ikke hender en selv.

DET ER DAGEN ETTER at Lasse Hallberg fikk sitt sjuende barn. Sola skinner, og hvite skyer jager over blå himmel. Hele Bygdøy dufter av syrin. Hallberg svinger den store, svarte Chevroleten opp den lille bakken mellom de to store kastanjetrærne. Han parkerer foran dobbeltgarasjen.

-  Hvordan var fødselen?

-  Det gikk bra, det, mumler han og låser oss inn i den lyse villaen han kjøpte for 6,1 millioner. Det er ryddig som i et interiørmagasin der inne.

-  Det er Julie som rydder. Men jeg er flink til å kjøpe blomster.

-  Feiret du din nye sønn i natt?

-  Nei. Med det første barnet var det strippeklubb og Stockholm by night med gutta. Med det sjuende var det whisky her hjemme. Og et glass rødvin til svigermor.

Han slår opp dører, viser rundt i hagen. Den lille fontenen, buskene han plantet for to dager siden. Vinstokken i sørveggen.

-  Hvis du fikk lage hva du ville på TV - hva ville det blitt?

-  Det finnes så mange gode ideer, men hvis jeg skulle fulgt mine egne interesser, så ville jeg laget historiske dokumentarer eller noe gravende journalistikk.

-  Hvorfor gjør du ikke det?

-  Det er for dårlig betalt.

-  Du sa en gang at mennesker som innretter sitt liv etter TV, er tapere?

-  Men de er jo det. TV tar altfor stor plass i samfunnet. Det er jo bare en boks. Nei, da er det bedre å lese ei bok.

-  Tror du at Norge hadde vært et bedre sted å leve uten Lasse Hallberg?

-  Norge klarer seg helt fint uten meg. Om ikke jeg hadde produsert «Big Brother», hadde noen andre gjort det.

EN HISTORIE SOM går om Lasse Hallberg er da samboeren Julie skulle føde sitt første barn, Victor. Det var midt i en travel tid for Hallberg ,og siden barnet skulle tas ved keisersnitt, fikk han presset fødselen inn mellom to opptak.

-  Jeg er fornøyd med det. At jeg fikk sykehuset til å gjøre som jeg ville. Nordmenn må stille større krav til omgivelsene. Ikke bare finne seg i hva som helst.

Han gliser fornøyd.

-  Du er litt stolt av den historien?

-   Ja, för faen. Det er en god historie. Man skal ikke ødelegge en god historie.

-  For egentlig er du ikke...

Han gliser så det skinner i gulltanna som han fikk satt inn etter at han trynte i marmorgulvet i matkø på skolen i Hökarängen.

-  For egentlig er jeg vel ikke så tøff som det ryktet jeg forsøker å skape.