Grensesprengeren

Spion, pornostjerne og topp-politiker. Da Cicciolina (55) skulle skrive selvbiografi, hadde hun mye å ta av.

- HAR DU IKKE EN lengre linse? Ansiktet blir så sammenklemt ellers. Jeg vil ikke være vanskelig, men hvis dårlige bilder blir lagt ut på nettet, ender folk opp med å tro at jeg er stygg. Det er jeg ikke, akkurat, sier Illona Staller (55), alias Cicciolina, og smiler sitt nesten skremmende brede smil.

Staller står ute i hagen sin et stykke utenfor Roma, rett ved det tomme svømmebassenget som er omgitt av noe som minner om antikke skulpturer. Hun poserer ivrig, og har forberedt seg godt: Antrekket er lyseblått, en slangeskinnsbadedrakt og en slags pyjamasbukse. Rundt det blekblonde håret har hun blomsterkransen som var et av hennes varemerker da hun fikk sitt gjennombrudd i italiensk radio for 35 år siden, med programmet «Voulez vous coucher avec moi?», der hun fikk tilnavnet «Cicciolina».

I åra etter ble Cicciolina den første som viste puppene på italiensk tv. Så ble hun en av verdens best betalte pornostjerner, med filmer som «Cicciolina number one – horsepower», og deretter ble hun, som første hardpornoskuespiller i verden, valgt inn i Italias parlament. 

DEN NYE SELVBIOGRAFIENE hennes handler om alt dette. Men den begynner med kapitlet «Fotomodell eller Mata Hari?», der Cicciolina forteller om sin første jobb: Spion for regimet i sitt opprinnelige hjemland Ungarn. Bevæpnet med seg selv og et mikrokamera, forførte hun viktige gjester fra Vesten, og fravristet dem hemmeligheter. Det var én måte å forbedre nokså beskjedne livsvilkår på – men ingen fristende framtid likevel.

Svaret på kapitteloverskriften blir dermed: Fotomodell. Illona Staller giftet seg med en italiener, og dro til Italia for å prøve lykken. Den fant hun ved å flytte grensene lenger enn de fleste andre hadde gjort.

– Det var litt tilfeldig, jeg visste ikke noe særlig om hva det ville si å være pornostjerne. Jeg fikk et tilbud og sa: «Vel, hvorfor ikke? Jeg kan jo alltids prøve.», sier Staller. Hun har satt seg i sofaen i vinterhagen sin, viser bilder av seg selv i gamle dager, og forteller.

I 1983 spilte Cicciolina hovedrollen i historiens første italienske hardpornofilm, «Il telefono rosso» («Den røde telefonen»). Det ble begynnelsen på en godt betalt karriere.

– De kastet penger etter meg, minnes Staller.

Livet som pornostjerne var, i tillegg til å være innbringende, ifølge Cicciolina selv «et morsomt liv, som er bra for huden». Det høres tilforlatelig ut.

– Ja! Slik er det, sier Illona Staller, og setter seg bedre til rette i den hammock-liknende sofaen i hagen.

– Jeg ville overskride grenser, jeg ville fjerne skyldfølelsen fra seksualiteten. Jeg har alltid vært subjekt, ikke objekt, i leken. Jeg lot meg aldri undertrykke av menn. Hvis det var noe jeg ikke ville gjøre, sa jeg alltid fra.

– Men det må jo ha vært en mørkere side av jobben enn det?

– Vel, man må ta det på riktig vis. Jeg tok det ikke så høytidelig, det var interessant, morsomt, og ganske behagelig, til og med. I dag vet jeg ikke om jeg ville gjort det samme. Og jeg har vært med på farlige ting. Mine siste filmer spilte jeg sammen med den amerikanske pornolegenden John Holmes, som jo døde av aids. Heldigvis er jeg frisk som en fisk.

– «Jeg var seksualitetens Jeanne d’Arc, som kjempet mot puritanismen,» skriver du i boka di. Er det en kamp du har vunnet?

– Jeg har vunnet, ved at jeg i Italia har flyttet vanlige folks grenser for skam og skyldfølelse. 

DET ER INGEN TVIL om at Cicciolina representerte noe markant annerledes da hun dukket opp i den italienske offentligheten med sin variant av et budskap om seksuell frigjøring. Enkelte mener man ser resultatet daglig på italiensk tv, i form av lettkledde kvinner som opptrer på gameshows i beste sendetid.

– Likevel – de dansende jentene på italiensk tv i dag ser ut til å mangle din vilje til å forandre ting? Til å bryte grenser?

– De virker fastlåste, ikke sant? Jeg vet jo ikke hva de vil oppnå. De er en slags middelvei, skreddersydd for den respektable middelklassens ønsker og behov. Perfekt tilpasset massemediene. Men hvis de er fornøyde med det, er ikke det noe jeg vil legge meg opp i.

I en mye omtalt artikkel i den britiske avisa Financial Times i sommer ble de lettkledde damene som danser for de eldre mannlige programlederne sett som et symptom på at Italia er «landet feminismen glemte». Det tror ikke Cicciolina noe på.

– Nei da. Italienske kvinner er intelligente, de forsvarer seg bra. Jeg tror på feminismen som kraft. Og jeg mener vi kvinner har kommet langt i Italia – se på det italienske parlamentet, der er det mange kvinner, selv på ministernivå, sier hun. Også der har Cicciolina vært en foregangskvinne.

– Jeg var politisk engasjert allerede i starten av karrieren min i Italia, når jeg hadde show på klubber og diskoteker. Jeg snakket ofte om politikk fra scenen. Om fattige barn i Afrika, om seksuell frihet. En dag bestemte jeg meg for å skrive under som kandidat på valglista til det radikale partiet – og stilte til valgkamp.

Cicciolina endte opp som kandidat nummer to, på plassen etter partiets grunnlegger Marco Pannella. For enkelte ble det et slags symbol på italiensk politikks useriøsitet. Men Staller mente alvor med sitt politiske budskap om fred, frihet, kjærlighet og opprør mot konvensjoner. Hun fikk mange tilhengere, og en del innbitte motstandere.

– Vel, jeg er en søt, sympatisk person, som er meget ubehagelig for noen.

De sterke religiøse kreftene i Italia, for eksempel, har ikke vært begeistret for Cicciolinas forsøk på å virke som en seksualitetens Jeanne d’Arc.

– Kirken burde konsentrere seg om dem som går i kirken, og gi dem det de trenger. Men den burde ikke blande seg inn i politikken.

Selv ber jeg hjemme iblant. Det får meg til å slappe av. Men jeg er i ferd med å bevege meg mot buddhismen nå. Det er en formidabel religion. Svært vis. Svært vakker. Og jeg er ikke blant disse som tiltrekkes av buddhismen fordi den er moderne.

I 1990 FIKK CICCIOLINA et nytt gjennombrudd. Denne gangen foran et smalere publikum, kan man kanskje si. Et av kunstverdenens viktigste evenementer, Venezia-biennalen, var en blandet affære dette året, mente New York Times’ kunstanmelder. Blant bidragene han ikke fant særlig imponerende, var en mykpornografisk skulptur, og en rekke bilder som alle viste kunstneren, amerikaneren Jeff Koons, i ublyg omgang med den italienske pornostjernen Cicciolina. Koons var naken, Cicciolina var iført hvite nettingstrømper, og en blomsterkrans rundt hodet. Publikum gapte. «Dette er en Biennale der den som roper høyest, får mest oppmerksomhet,» sukket Times-anmelderen.

Koons, som allerede var en kjent størrelse i amerikansk samtidskunst, hadde sett bilder av Cicciolina i europeiske blader. Han var tiltrukket av hennes naivistiske, naturbarnaktige måte å være pornostjerne på, har han forklart seinere. De to møttes, de arbeidet med det som skulle bli Venezia-bidraget «Made in Heaven» – og ble forelsket. Samtalene foregikk riktignok via Koons’ oversetter, men de fikk sagt nok til hverandre til at Koons fridde i Venezia samme år. Koons og Cicciolina fikk vesle Ludwig sammen – og ganske raskt begynte det som skulle bli en av nittitallets mest omtalte skilsmissesaker, en sak som i praksis pågår fortsatt. Tvisten om foreldreretten til Ludwig har kostet begge parter flere millioner dollar. Amerikansk rett har gitt Koons foreldreretten, i Italia vant Cicciolina. Og det er i Italia Ludwig er, etter at Cicciolina smuglet sønnen ut av USA mens rettsforhandlingene pågikk. Ludwig er blitt 14 år.

– Han betyr alt for meg. Han er like gammel som rettssaken mot hans far. Saken tømte oss for penger, og nå i slutten av juli krevde Koons ytterligere seks millioner euro for at jeg skal ha kidnappet barnet hans fra Amerika!

Staller tar av seg solbrillene, og reiser seg fra sofaen. Hun hever stemmen idet hun slår om til å snakke til eksmannen i du-form:

– Vær så snill, Koons. Skjønner du ikke at du rammer din egen sønn?

Koons og sønnen har ikke hatt kontakt de siste åra. Ifølge Cicciolina snakker de av og til på telefon, men ikke ofte.

– Så vidt jeg skjønner, pleier Ludwig å skru av telefonen når han ringer. «Kan du ikke holde opp med alle disse saksøkningene?» spør han sin far. Men han vil ikke høre.

I selvbiografien antyder Staller at Koons’ frieri var ledd i en markedsføringsstrategi.

– Nettopp. Det kan jeg bekrefte. Før vi giftet oss, sa han det til meg rett ut, nærmest. «Vet du, Cicciolina,» sa han. «Jeg er berømt i USA, men i Europa har jeg ikke noe marked.» Klarere enn det kan man ikke si det. I boka forteller Cicciolina om hvordan Koons brukte hennes filmer som argumenter i rettssaken. Hvordan kunne en kvinne som har spilt inn pornofilmer med svært aktiv bruk av en svær pytonslange egne seg til å være mor? spurte Koons advokater, og viste filmklipp til juryen.

– Det var et slag under beltestedet. Jeg hadde ingen mulighet til å forsvare meg mot anklagene hans. «Hvordan kan dere gi foreldreretten til en kommunist som har ligget med en slange?» spurte Koons juryen. Vel. Da han giftet seg med meg, hadde han jo sett disse filmene. Den gangen gjorde det ham ingenting. 

ILLONA STALLER SETTER SEG ned i sofaen i vinterhagen, og tar på seg solbrillene igjen.

– Nå må vi ikke snakke mer om Koons, og gi ham enda mer oppmerksomhet. Jeg har allerede sørget for at han ble mer rik og berømt enn han fortjener.

Og for Ludwig på 14 og et halvt har ikke moras fortid vært problematisk, mener mor.

– Nei, han lever en rolig ungdomstid. Jeg har jo lagt inn noen sperrer på internettilgangen hans. Men jeg har ikke holdt noe skjult for ham. Og resten har klassekameratene fortalt, ting de har hørt av sine foreldre: «Vet du at mammaen til Ludwig har vært pornostjerne?», liksom. I dag bryr han seg ikke noe om det der. Han vet godt hva jeg har gjort. Og når kameratene hans spør om han skal være med på videokveld for å «se mora di i pornofilm», takker han nei. Det interesserer ham ikke.

Illona Staller ser på klokka, vinker på assistenten sin, som står ute blant de nesten-antikke skulpturene i hagen. Sola har gått ned, og hun skal snart møte Ludwig for å ta en pizza i sentrum. Hun må rekke å skifte til noe annet enn pytonbadedrakten, og fjerne blomsterkransen. Staller går helst rundt i byen som en forholdsvis alminnelig dame på femti. Så mye har landet hun kom til på syttitallet ikke forandret seg, tross alt.

– Hadde det vært lettere å finne opp en personlighet som Cicciolina i dag enn for 30 år siden?

– Mye vanskeligere. Da jeg begynte, var det ingen andre. Nå finnes det fantastisk vakre unge kvinner, med fabelaktige pupper og lange lår. Det er så voldsom konkurranse dem imellom at de aldri vil kunne få det samme gjennombruddet som jeg hadde. Jeg misunner dem ikke. Også fordi jeg har skjønt at medaljen har en bakside. Mange muligheter blokkeres. Borgerskapet stenger døra i ansiktet ditt. Og du får ingen sjanse til å åpne den igjen. Selv i dag møter jeg mye hykleri. Det er mange som ikke aksepterer meg – enkelte tv-kanaler i Italia, for eksempel. Denne holdningen, «Åh, herregud, huff, det er Cicciolina!», den finnes fortsatt. Som om jeg skulle vært en kannibal. Det er jeg altså ikke.

magasinet@dagbladet.no

HIMMELSK: I 1990 giftet Cicciolina seg med den amerikanske kunstneren Jeff Koons.
PÅ KANTEN: - Jeg har flyttet grensene for skam og skyldfølelse i Italia, sier Illona Staller alias Cicciolina. Vi besøkte henne i hennes hjem en drøy halvtimes kjøring fra Roma.
<B>AVKLEDD: i 1983 spilte Cicciolina hovedrollen i historiens første italienske hardpornofilm «Il telefono rosso» («Den røde telefonen»).
HAR DET I SEG: I dag har hun lagt pornokarrieren bak seg, men har fortsatt posøregenskapene intakt.
NORGESVISITT: 1 1988 besøkte Cicciolina Stortinget - og viste fram sitt varemerke på Løvebakken.
FOLKEVALGT: Cicciolina på plass i det italienske parlamentet, der hun ble valgt inn i 1987.