Grip klagen

Gjesteredaktør Anne-Kat. Hærland (36) har ikke så mye å klage over. Bortsett fra alle idiotene som aldri slutter å klage.

Jeg lever i et fantastisk land. Blir jeg syk kommer jeg på sykehus, får jeg barn har de rett til utdanning og dersom jeg har lyst til å videreutdanne meg, får jeg studielån. Skulle jeg miste jobben, får jeg dagpenger. Jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet, fem uker lønnet ferie og butikken på hjørnet er åpen til klokka 22. For å bruke en klisjé, så har jeg det rett og slett som plommen i egget. Og skulle jeg få lyst til å oppholde meg noen uker i et annet egg, så hiver flyselskapene billige turer etter meg.

Ja vel, så er det en mulighet for at man blir korridorpasient og for at barna får en ufaglært lærervikar i noen timer. Studielånet skal betales tilbake, og går man på dagpenger har man ikke råd til å gjøre unna helgeinnkjøpet på 7-Eleven. Det er ikke noe å sutre over. Jeg får behandling selv om jeg ligger i korridoren. Barna får undervisning selv om den faste læreren ligger hjemme med en eller annen akademisk kjønnssykdom. Og jeg slipper heldigvis å tigge på gata. Flyreisene er like billige. Alle mine grunnleggende behov er dekket.

Jeg befinner meg varm og velfødd på toppen av Maslows behovspyramide og lurer på om jeg skal kjøpe meg en ny mobiltelefon. Jeg trenger ikke å gjøre ubehagelige ting for å overleve. Sikkerhetsnettet vaier i vinden under meg. Det er finmasket og nyvasket og merket med AS Norge i rødt og hvitt og blått. Jeg har aldri opplevd krig, sult, forfølgelse og elendighet, og forleden meldte VG gledesstrålende at «Kjøpefesten fortsetter i tre år til». Jeg jobber, men har likevel mye fritid - og den utnytter jeg til fulle. La skrullingene beinfly på langrennsski over Nordpolen og kjempe seg opp på Everest. La filatelistene sitte der med frimerkesamlingene sine og la vestkantpikene dra på shopping. Jeg har bedre ting å bruke fritida mi på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg klager.

Og jeg er ikke alene. Vi bruker for lite av oljepengene, vi bruker for mye av oljepengene. Skatten er for lav, skatten er for høy, og sjefen er en kødd. Avisene er fordummende, nettdebattene er idiotiske, lottogevinstene er for lave og det er for vanskelig å vinne. Det er for varmt, det er for kaldt, bussen er forsinket, sunn mat er vondt og Thailand har blitt mye dyrere i det siste.

Avisene er veldig flinke til å forklare oss at vi bør klage. Masse: «Du får ikke den lønna du fortjener», «Derfor er din nye bil en dødsfelle», «Dine barn er dummest i Europa», «Slik lurer strømselskapene deg», og «Trygdede boltrer seg i Syden på dine skattepenger». Kort forklart: Alle er ute etter å ta deg. Frykt og misnøye selger absolutt alt mulig. Jo mer misfornøyde vi er, jo mer konsumerer vi.På denne tida er det forresten tre år siden «alle du kjenner kommer til å dø av fugleinfluensa». Det var derfor du kjøpte den støvete pakken med Tamiflu, som nå ligger bakerst i medisinskapet.

Da jeg ble spurt av Dagbladet om å være gjesteredaktør for Magasinet, ble jeg stolt og veldig glad. Det vil si etter at jeg først hadde brukt noen timer på å sutre over at de sikkert bare spurte meg fordi alle fra Jonas Gahr Støre til Farmen-Gunda hadde takket nei. Etterpå spiste jeg middag og en ganske stor sjokolade,og så klagde jeg litt på at jeg veide akkurat det samme som dagen før. Jeg skrudde på tv-en, men det var ingen ting å se på. Og ute regnet det.

Det var ikke til å unngå å lage et temanummer om klaging. Jeg fant ut at jeg hadde lyst til å lese om hva slags samfunn kjente klagere ser for seg - om de fikk bestemme. Jeg lurte på hvordan klagene våre har forandret karakter i løpet av de siste åra. Når det gjelder ferieturer for eksempel, virker det som om terskelen for å skrike og bære seg har blitt betraktelig lavere. Før var det bare de dristigste som våget å klage over at hotellet hadde brent ned og at de måtte bo under en busk i tre uker. I dag klager folk på at det bare var delvis skyet oppholdsvær og at havet ikke var fullt så asurblått som på bildet i katalogen.

Herske-Hærland: Vanligvis er det utgavesjef Asbjørn Halvorsen (f.v.), Magasinets redaktør Lillian Vambheim, art director Sigmund Nordal og kultur- og magasinredaktør Jane Throndsen som bestemmer i Magasinet. Da Anne-Kat. inntok sjefsstolen måtte de selv finne seg i å bli herset med. Foto: AGNETE BRUN
Herske-Hærland: Vanligvis er det utgavesjef Asbjørn Halvorsen (f.v.), Magasinets redaktør Lillian Vambheim, art director Sigmund Nordal og kultur- og magasinredaktør Jane Throndsen som bestemmer i Magasinet. Da Anne-Kat. inntok sjefsstolen måtte de selv finne seg i å bli herset med. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

Jeg lurte også på hvorfor så mange rikinger syter og bærer seg over skattenivået når de likevel står oppført med 0 i inntekt, 0 i formue og 0 i skatt.

Til slutt lurte jeg på hva som skal til for at vi alle sammen holder kjeft? Jeg kom til at det måtte være døden. Da blir det stille. Men hvor er jeg fra den dagen jeg dør til den dagen jeg begraves? Hva skjer med liket mitt? Får jeg enerom, eller ligger jeg på gangen? Er det ubehagelig å ligge i en kiste? Siden det er den veien det går med oss alle, syntes jeg det var en grei ting å finne ut av - i folkeopplysningens navn. Og sist, men ikke minst, vil jeg vite hvilken religion som har den beste «livet etter døden»-pakka.

Men ettersom ingen har spurt meg om hvordan mitt drømmesamfunn skulle sett ut, avslutter jeg med å komme med noen ønsker:

I mitt drømmesamfunn skulle det ikke vært lov til å bli kjent bare ved å kle av seg. Man måtte oppnå noe først. Jaså, du har løst fattigdomsproblemet? Og nå vil du gjerne vise puppene? Sett i gang, det har du fortjent.

I mitt drømmesamfunn skulle Vendela Kirsebom blitt rammet av uhelbredelig akne og Jan Thomas skulle fått ølvom og måne.

I mitt drømmesamfunn hadde man legalisert kriminaliteten, men skattlagt den så voldsomt at det ikke lengre lønte seg.

I mitt drømmesamfunn skulle Se og Hør blitt tvunget til å komme ut med i hvert fall én utgave i året som ikke hadde Gaute Grøtta Grav på coveret.

Og siden jeg nylig har blitt tante, skulle jeg ønske at det var en sammenheng mellom mengden babyer spiser kontra mengden som kommer ut i den andre enden. Det er litt som når klovner kommer ut av en folkevogn. Det vil ingen ende ta. Fordelen er at man blir like god til å holde pusten som sånne japanske perledykkere.

Sjefsanklager: Hva skal til for at nordmenn slutter å klage? Magasinets gjesteredaktør Anne-Kat. Hærland mener vi kommer til å sutre til døden tar oss. Derfor handler Magasinet om klaging. Og litt om døden. Foto: AGNETE BRUN
Sjefsanklager: Hva skal til for at nordmenn slutter å klage? Magasinets gjesteredaktør Anne-Kat. Hærland mener vi kommer til å sutre til døden tar oss. Derfor handler Magasinet om klaging. Og litt om døden. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

Var dette overflatiske og flåsete ønsker? Burde jeg ønsket meg fred på jorden, et miljø i balanse og mat til alle? Det er det ingen av oss som gjør.

Vi er på toppen av behovspyramiden. Vi bryr oss ikke om hva som skjer på bunnen. Det er for langt ned.

magasinet@dagbladet.no

<B>- MÅ DET HETE MAGASINET:</B> Et av spørsmålene Anne Kat. stilte da hun tiltrådte som gjesteredaktør for Magasinet.