Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Grisefesten

Når det er fest på gården, er selv dyrene invitert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOMMEREN GÅR uvegerlig mot slutten, og det er ikke lenge til Den store sommerfesten. Den skal markere overgangen til høstens harde realiteter. Kveldene er så myke og søte som de bare kan være i august, duften av den siste kaprifoliumen henger i lufta, og på tallerkenen ligger osten nesten urørt, mens alle ferskenene fra eget drivhus er spist opp. Når det er mange-og-tjue grader i vannet, og nattemperaturen ennå ikke har begynt å få septemberluft under vingene, er den noe nesten uvirkelig over både dager og netter.

Men så kommer virkelighetens krav og plikter og melder seg. For før Den store sommerfesten kommer Den store slaktedagen. Det er ikke en dag jeg har sett fram til, for jeg har begynt å se på grisene Egg og Bacon som en naturlig del av livet på landet. Jeg vet jeg kommer til å savne deres solbrente tilstedeværelse på Framfeda, de pussige spisevanene og utrettelige graving etter underjordiske skatter. Men nå har de vært her akkurat så lenge som avtalt, og nå er det slutt. Slik er kontrakten mellom dyr og mennesker. Leieforholdet oppheves brått og voldsomt.

DET ER IKKE ALLE som har mage eller lyst til å sitte bak rattet når livets hjul gjør en av sine brå svinger, så det er arrangert bil- og badetur til Lista for dem som heller vil det. Vi som er igjen sitter nervøst på trappa og planlegger så godt vi kan - ingen av oss har gjort det før. Så kommer bonden Osmund, og dermed er det hele i gang.

Egg og Bacon kom skrikende til gårds. Etter det har de hatt fine liv med kakespising og spennende oppdagelsesferder, både innenfor og utenfor gjerdet jeg har satt opp til dem. Det tok ikke lang tid før de begynte å se Framfeda som sitt hjem og meg som den greie mannen med maten. Når jeg kom med ftr, løp de mot meg og skitnet til buksene mine med forventningsfulle tryner, og de tolket det som et forsøk på å leke at jeg skjøv dem unna.

«Mennesket er det eneste dyret som er i stand til å være venner med sine ofre inntil de bestemmer seg for å spise dem», skrev den engelske forfatteren Samuel Butler. Nå er matfar tilbake i innhegninga. Med seg har han to medhjelpere, og intensjonene er ikke de beste, det blir klart straks jeg tar tak i beinet til Egg og holder henne fast. Egg er den mest engstelige av grisene, mindre frampå enn storesøster Bacon. Men hun er sterk - med mer muskler enn fett. Det er bare så vidt vi klarer å holde henne fast. Det er godt å merke seg at den skingrende gryntingen virker minst like sint som redd.

-  Slipp meg! Litt kake gir deg ikke rett til slik tull!

Å fange Bacon er ikke lett. I motsetning til en sau eller en hund, har ikke grisen noe du kan holde fast i, og så snart vi har klart å få henne inn i et hjørne, stikker hun av mellom beina på oss. Jeg kaster meg etter noen ganger, men hun glipper unna mellom fingrene mine, og jeg ligger langstrakt igjen på bakken. Til slutt må Osmund på jobben. Han kaster seg etter Bacon med et skikkelig actionfilmbyks. Vi har dem begge.

TO SKUDD, og dermed er det gjort. Litt sparking. Blod som synker ned i den svarte jorda. Så er det stille på gården, og Egg og Bacon er ikke lenger to små griser.

-  Det var sterkt, sukker jeg oppskaket når vi lemper skrottene over i trillebåra.

-  Ja, det er det, svarer Osmund alvorlig.

Heller ikke han er noe glad i denne typen jobber.

-  Den som bærer en morder i magen bør være med på dette en gang. Da ser man at når det først har smelt, er alt forandret. Det er ingen vei tilbake, sier han.

Jeg er rystet og opprørt, utmattet, ikke av springingen, men av det voldsomme i selve skuddene. Og ennå er ikke jobben gjort. I flere timer etterpå er vi opptatt med å skålde og skrape, slakte og gjøre opp innmaten. Og langsomt, gjennom det møysommelige arbeidet vi gjør, blir Egg og Bacon forvandlet fra hva de var, to levende vesener, til noe annet, til kjøtt. Det er et av de sterkeste og eldste av de menneskelige dramaene. Og hvis du ikke blir vegetarianer av opplevelsen, kan du gå til bordet med en mer realistisk forestilling om hva middagen kostet. Ikke uten en viss andakt og et snev av sørgmodighet bærer jeg kjøttet inn i kjelleren, der det skal henge og modne i noen dager før festen.

MEN DET ER INGENTING sentimentalt over dyra som er igjen. Saftis, som ennå ikke har født, og som derfor fortsatt ser på seg selv som min trofaste datter, blir litt skremt av de høye smellene. Men hun er gjerne med på resten av slaktingen, sånn for selskapets skyld. Hønsene kakler litt skremt et par minutter, men det kan godt være over noe helt annet. Endene fortsetter sin middagslur under epletreet som om ingenting var skjedd. På den ene siden er de livredde for alt og ett, som om de er jaget av demoner. På den annen side tar de ingen notis av faktiske hendelser, selv de som er av ganske dramatisk art og faktisk angår dem selv. Det er ikke bare fordi de ikke har noe forhold til grisene at de ikke reagerer. Når haltingen til en av andrikene, Dr. Torkildsen, virker såpass plagsom at jeg beslutter meg for å ta ham en tur bak låven, følger Dr. Svendsen, Dr. Karlsen og Dr. Johansen meg vaktsomt med øynene. Men når dåden er utført og Dr. Torkildsen hengt opp på snora, vil de resterende doktorandene gjerne ha brødskive. «Forskerne vet ikke hvor vanlig det er med livslange ekteskap hos endene,» står det å lese i husdyrboka mi. Forskerne bør muligens se på den ubekymrede atferden til enkene for å finne det ut: Så snart Dr. Torkildsen er ute av bildet, har den andre andriken, Dr. Johansen, tatt på seg hovedansvar for både sjefing og den pussige andekosen, uten at det virker som om verken Dr. Svendsen eller Dr. Karlsen har det minste imot den nye ordningen.

GJESTENE STRØMMER til gårds, og livet på landet blir dramatisk annerledes. Alle måltider spises ved langbord, og selv frokosten får et aldri så lite festpreg. Og når folk skal ned i kjelleren for å hente vin, er det veldig greit å minne dem på hva de vil finne hengende der. Dessuten må vi, for første gang denne sommeren, kjøpe egg i butikken, og det føles ikke riktig.

Langbord, duk, bestikk, stoler, servise - kan vi bruke de fine koppene med gullmønster? Må huske å få tak i is fra fiskemottaket til å kjøle hvitvinen og sjampanjen. Da har vi vel det meste.

-  Hvordan har du tenkt til å grille grisen?

-  Vel, altså. Jeg tenkte vi kunne tenke på det nå.

Jeg er foreløpig siste ledd i en familie som synes å ha hatt enorm tiltro til at alle slags ting, selv de mest unnselige eller ramponerte, en gang i framtida vil kunne bli nyttig til noe. Det er som om en av mine stamfedre har tatt Kants ord om at alle mennesker er mål i seg selv, ikke bare middel, og så byttet ut ordet «mennesker» med «ting». I alle bygningene på bruket er det gamle ting som ellers ville bli stedt til hvile: Ødelagte hummerteiner, mårspiste kofferter, rustne møkkagreip og defekte maskiner.

Jeg har nok ikke sluppet helt unna selv, er jeg redd. Til og med når jeg prøver å rydde opp på gården, og kaster hundrevis av kilo med tobeinte stoler og kasser uten bunn og nesten runde ting som ingen vet hva har vært, kan jeg ikke slippe unna den nagende følelsen av at jeg kanskje kvitter meg med en uvurderlig skatt. Fortsatt er det dører på bruket som nesten ikke lar seg åpne. Det er for mye skrap på andre sida.

MEN DETTE ER DAGEN som kroner generasjoner av kastefobi med suksess. Det som har vært skrap i årtier, kommer endelig til sin rett - i byggingen av grillen som skal forvandle Egg til festmat. Ungdoms-Jon og Kaffe-Robert får carte blanche i alt rotet, og ved hjelp av en vinkelsliper, drill, noe skrapmetall, to bukker, ei oljetønne som blir delt i to, en eldre herresykkel og en hel del pågangsmot, bygger de den fineste rotisseri -grillen verden har sett - en ekte velotisserie.

I ni lange timer snurrer Egg rundt på velotisserien ved enden av Framfeda, og er en fest for øyet. Bacon henger i røykeskapet og blir til - hva ellers? - bacon. Samtidig bidrar folk så godt de kan, noen prøver å overtale makrellen til å bite, andre høster artisjokk til risottoen, og noen kaster seg inn i buskaset oppi Breilia for å få tak i de beste bærene.

Så er det fest til de bitte små timer, med voksne mengder vin og grisemat, og barnslige mengder gelédessert med villbringebær.

Så er det slutt. Gjestene har dratt, velotisserien er demontert og den siste husvasken i gang. Dr. Johansen, Dr. Svendsen og Dr. Karlsen har tatt sin siste tur rundt på tunet. Nå ligger de klare for en plass i fryseren i byen, ved siden av Bacon. Det lukter oppbrudd og grønnsåpe. Trappa der jeg sitter og drikker kaffe er solvarm og deilig. Og mest som jeg sitter der og tenker på hvor tomt det virker, kommer geita Saftis for å holde meg med selskap. Det tar litt tid før jeg oppdager at det er noe rart. Først gnir hun seg inntil meg som vanlig, så begynner hun å stange meg.

-  Ja da, Saftis, det går bra, sier jeg beroligende.

-  Det er ikke så lenge til det er sommer igjen. Og da kommer vi tilbake.

Men hun er ikke opptatt av avskjeden. Etter en sommer full av sprenggravid forventning, er det endelig hennes tid. Etter ei uke med død blir det en ny vår og nytt liv. Velkommen til verden til killingen Festis!

FESTIS

Akkurat nå når sommeren er på hell, er det tid for bjørnebær. De er egentlig best for seg selv, men sammen med iskrem og konjakk eller brun rom klarer de å beholde mye av sin opprinnelige smak.

Dette er en real jukseis, for her bruker jeg kjøpeis. Det hadde naturligvis vært bra å lage sin egen iskrem, men jeg synes det er helt greit at det ikke er noe spesielt med selve isen - det gir mer plass til rom og bær. Jeg blander rom og bær i isen, og har noen varme, gjerne brennende bær oppå også. Det er også godt med solbær servert på samme måte.

1 liter vaniljeis

1 dl mørk rom eller billig konjakk

3-4 dl bjørnebær

Eventuelt sukker

La isen stå og bli myk. Bland inn halvparten av brennevinet og to tredeler av bærene. Sett i fryseren igjen i minst en halvtime.

Like før du skal servere, varm opp bærene i ei gryte, eventuelt med litt sukker. Ikke la dem bli så varme at de kollapser helt. Ha over isen. Varm resten av brennevinet i en annen gryte, tenn på og hell over isen. Dette kan med fordel gjøres ved bordet.

RISOTTO MED ARTISJOKK OG SALVIE

Jeg har mine egne, temmelig små artisjokker, men denne retten fungerer også fint med kjøpeartisjokker. Det er lurt å dele store artisjokker i to eller fire og fjerne den harde busta. Du kan også bruke bokseartisjokker, men da bør du ha artisjokker på olje, og sørg for at det er noe du liker. Nok til 4:

4 dl risottoriskris (arborio)

2 løk, finhakket

Olje

1 laurbærblad

5 pepperkorn

1 ss hvitvinseddik

8 små eller 4 store artisjokker, delt i to/fire

1 l kyllingkraft eller buljong, helst kokende

1 ss salvie

2-4 ss smør

1 dl revet parmesan

Varm olje i ei vid gryte eller dyp panne. Stek løk i 2-3 minutter. Ha i ris og stek i ett minutt. Ha i eddik, laurbærblad, pepper og halvparten av salvien. Spe på med litt og litt kraft, rør hele tida rundt, så risottoen ikke fester seg. Fortsett til risen er kokt. Er det ikke nok kraft, spe med vann.

Del artisjokkene imens, skjær ut den harde busta. Er artisjokkene små, ha dem rett i risottoen fra du begynner å spe med kraft. Hvis ikke, kok i lettsaltet vann i et kvarter. Ha i risottoen de siste 5 minuttene.

Like før du skal servere, skru av varmen, rør inn smør og parmesan og resten av salvien.

TOLAGSGELÉ MED BRINGEBÆR

Det er ikke ofte jeg lager gelé, men når jeg en gang iblant gjør det, bruker jeg gelatinpulver som utgangspunkt, ikke gelépulver. Det er ikke noe særlig mer tungvint, og det gir meg anledning til å få akkurat den smaken jeg vil ha. Her lager jeg geleen i to lag: Ett rosa lag med bringebær og bringebærsaft, og ett hvitgult med hvitvin. Hvitvinslaget er helt uten sukker, så det er deilig og syrlig. Jeg har en gang lagd gelé med sitronbrus, og det var ganske kult, for noe av kullsyren ble fanget i geleen, og det er et ok alkoholfritt alternativ. Nok til 10 som ikke spiser enormt mye:

700 gram bringebær

100-150 gram sukker

2 ss gelatinpulver, eller mer

3 dl hvitvin

Strø et enkelt lag bringebær i bunnen av en paiform eller annen form. Kok opp resten av bærene sammen med sukkeret i ei lita gryte. Du trenger ikke vann, for etter hvert som bærene blir varme, begynner de å svette ut væsken. Du kan eventuelt ha i en liten skvett vann eller vin. Da går det litt fortere.

Ha bærene i en metallsikt og sil ut saften. Du vil trolig få rundt 3-4 desiliter. Vil du ha en klarere gelé, sil denne saften gjennom et klede eller kaffefilter. Bland ut gelatin i litt kaldt vann, 1 teskje per desiliter. La svelle i 2-3 minutter. Bland geléblanding i den varme bringebærsaften. Hell denne blandingen over de hele bringebærene og sett til kjøling.

Når geleen har stivnet, lag laget med hvitvinsgelé. Bløt opp gelatinpulver. Kok opp 1 dl hvitvin og bland med gelatinen. La kjølne litt og bland med resten av hvitvinen. Dermed beholder du mer friskhet enn om du koker alt. Hell blandingen over bringebærgeleen, sett kjølig til geleen har stivnet. Før servering: Dypp formen i varmt vann i 30 sekunder og hvelv på et fat.