Gro Dahle

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Gro Dahle Bok: «Sinna mann» (Cappelen) Begynnelsen: Boj lytter. Det er noe i stua. Det er Pappa. Er Pappa stille? Er Pappa glad? Er Pappa rolig? Ja. Nå er Pappa rolig. Nå er Pappa glad! Se så glad Pappa er! Han er blid som epler på bordet og rosiner i en gul skål. Blid som en pose med drops og kransekake med flagg. Blid, blid som gaver med sløyfer og brus i glass med sugerør. Eplekakeblid.Mamma ler i den fineste kjolen.Pappan min, sier Boj og ser på Pappa. Store, store, blide Pappa. Pappas hender er så store. Pappas hender har røde knoker. Pappan min, tenker Boj og ser på Pappa. En gang blir jeg kanskje som Pappa, tenker Boj. Begrunnelsen: Mange barn er så følsomme for mor og far at de hele tida går og føler på hva som foregår, de er som sosiale radarer og fanger opp hvert minste signal. Tolkningen opptar all Bojs oppmerksomhet, og han ønsker hele tida å tolke tingene positivt. Mye av de konkrete tingene Boj sier og tenker, er reelle uttalelser fra barns egne fortellinger. Når han tenker «en gang blir jeg kanskje som pappa», handler det om et reelt psykologisk mønster som gjør at vold går igjen i familien, som en slags arvesynd. Men det var viktig at poengene ikke kom inn for overtydelig, det banaliserer, men at de ligger der med sin egen undertekst. Barn som leser dette, vil tenke at Boj er stolt av pappa, mens vi voksne vil se en mer skremmende mulighet.

    gor@dagbladet.no

Foto: Scanpix