Gud for Bye

Erik Bye (76) snakker ikke lenger om redningsskøyter og sjømannskor. Nå snakker han helst om Afghanistan, Bondevik og bin Laden.

ADVARSEL: I dette portrettintervjuet snakker ikke Erik Bye om «Hildringstimen», «Så lenge skuta kan gå», «Vi går om bord», «Søndagsposten», Mr. Tullball fra 1960, underholdningsavdelingen i NRK rent generelt, andre verdenskrig, en 36 fots makrellskøyte med 22 HK ensylindret Volda-motor, redningsskøyter eller andre skøyter, Alf Prøysen, Leif Juster, Einar Gerhardsen, kong Olav, havet eller ulike sjømannskor. Han skal ikke nevne disse tingene med ett ord.Bare så det er sagt.OG NÅ SITTER VI HER, i Erik Byes romslige, overmøblerte villa i Asker, huset han kjøpte fordi han kunne slå lens i hagen uten å sjenere naboene. Og kona Tove er ikke hjemme, «hun hadde ærender, flere ærender», og Erik har klasket oss i ryggen med isbjørnlabben sin, og han har allerede fått tre telefoner og fortalt lenge og vel om et Schiedmayer-piano fra Stuttgart og et maleri fra Lofoten. Bye er kledd i Ulvang-genser og har bakoversveis, og han hoster slik bare menn som har inhalert 200000 sigaretter kan hoste. Endelig hviler han sin enorme korpus i en lenestol fra åttitallet. Roen senker seg. Men så: {ndash}Jeg sliter med å bevare min tro på menneskeheten, sier Erik Bye, og tenner en Prince Mild.{ndash}Er det lenge til dette intervjuet skal trykkes, forresten?{ndash}Ja, det er noen uker til. Bye er forskrekket. Han er forferdet.{ndash}Er det sant? Noen uker? Da kan det bryte ut krig i Irak i mellomtida. Du vet det, ikke sant?{ndash}Jo da.{ndash}Kanskje arten vår, mennesket, vil forsvinne før intervjuet kommer på trykk. I dag har vi jo dumskap overalt. Akkurat nå er det terrorisme vi snakker om. «Vi må kjempe mot terror», sier Bondevik. Han snakker om terrorisme som om det er et geografisk sted. Men dette er jo et nettverk av mennesker! Kampen mot terrorisme er skyggeboksing av en annen verden. Jo flere tiltak vi setter inn, jo større blir rekrutteringen.{ndash}Du er sint?{ndash}Forenklingen av terrorismen gjør meg forbannet. Det har jo vært mye snakk om Osama bin Laden. For alt vi vet har bin Laden åpnet grønnsakforretning i Oslo sentrum. Vi har jo virkelig ikke snøring på hvor han her. Ha-ha-ho-ho-ha!Erik Bye ler høylytt, han ler av sin egen formulering. Latteren buldrer og braker som et tordenvær. {ndash}Vi er jo i krig i Afghanistan, for faen. Og vi kan havne i enda en krig hvis vi ikke passer oss. Det er slike ting jeg vil gjøre ungdommen oppmerksom på.DET ER ALTSÅ EN 76 år gammel mann som snakker. 76 år gamle menn sitter oftest rolig og ser på Dagsrevyen, de rideranker med barnebarna sine, de diskuterer prisene på timeshareleiligheter på Gran Canaria, de vasker bilen annenhver dag, gjerne en Toyota Corolla. Men ikke Erik Bye. Erik Bye har sitt eget show på Scene West i Oslo flere ganger i uka, han planlegger en reise til Beijing, han er stadig vekk på tv og i aviser. Og han sitter overhodet ikke rolig mens han ser Dagsrevyen.{ndash}Blir du aldri gammel?{ndash}Jeg er jo gammel. Jeg ser veldig dårlig, hele huset er fullt av Blindeforbundets dingsebomser: telefoner med store taster, datamaskiner, hjelpemidler i øst og vest. Jeg blir eldre og eldre, og jeg sitter her og venter på omsorgen, men nå må politikerne sende den snart, for jeg blir snart 77 år. Ha-ha-ho-ho-ha!{ndash}Tenker du på døden?{ndash}Jeg vet jo at jeg skal dø, og at det nærmer seg. Og jeg er såpass egoistisk at jeg ønsker at det skal skje på en mest mulig smertefri måte. Men når jeg tenker på ordet «døden», så tenker jeg mer på alle uskyldige liv som går tapt. I disse dager sender man raketter fra 30000 fot over Afghanistan fordi man tror at bin Laden befinner seg i en landsby, men det er ikke sikkert at han befinner seg i akkurat den landsbyen, det kan være at det er et bryllup der i stedet, og så tar rakettene livet av alle bryllupsgjestene, mens bin Laden går fri. Og hva gjør vi? Jo, vi sier «I\'m sorry, vi bommet, bedre lykke neste gang». Slik tenker jeg når jeg hører o rdet «døden». {ndash}Er du religiøs?{ndash}Ja, men det kommer helt an på hvordan man tolker ordet. Jeg er kristent oppdratt, men jeg vet ikke om jeg er kristen. Hva er kristenhet i dag? Vi har jo til og med kristelige politiske partier. Det er nesten ikke til å tro. Politikk og religion går nemlig ikke godt sammen. Bondevik må oppføre seg ukristelig hver dag hvis han skal være en effektiv politiker. {ndash}Tror du på en gud?{ndash}Nei, fy. Nå begynner dette å høres ut som et av disse religiøse programmene i NRK. Om jeg har en gud? Det blir nesten for stort til å snakke om. Gud eller ikke gud {ndash} jeg ser i hvert fall det guddommelige i tingene rundt meg. Og jeg setter pris på Jesus. Han var en revolusjonær. Til tross for sin mildhet var han en farlig mann. Det jeg misliker sterkt, er at vi kaster bomber i Jesu navn. Det tåler jeg ikke. Det burde mediene skrevet mer om.ERIK BYES EGEN MEDIEKARRIERE startet i Nebraska i USA i 1947. Han var 21 år gammel da han kom til den lille byen Fremont for å studere engelsk og journalistikk, og det tok ikke lang tid før han fikk et vikariat i lokalavisa The Pathfinder Press. Den første saken han ble satt til å dekke, handlet om de nye vinduene i byens metodistkirke.{ndash}Men jeg skrev altfor blomstrende. Språket mitt truet med å ta opp for mye spalteplass, og redaktøren plukket adjektiver av meg til jeg ble stående igjen som et ribbet juletre. «Hvem tror du at du er?» spurte redaktøren. «Shakespeare?»{ndash}Gjorde du noen andre blemmer?{ndash}Å ja. Blant annet fikk jeg en mann drept. Han var 90 år, men jeg fikk ham drept da han var 25. {ndash}Hva mener du?{ndash}Jo, nå skal du høre... Bye tenner sin fjerde sigarett. Bak ham står ei redningsskøyte på et skatoll. Selvfølgelig står ei redningsskøyte på et skatoll hjemme hos Erik Bye. Det skulle bare mangle. Og nå hoster Erik Bye, og skøyta rister, den er ute i hardt vær, og Bye tar et magadrag av sigaretten og hoster kraftig en gang til.{ndash}Jo, jeg intervjuet en gammel mann om byens historie. Frank Hammond, het han. Han fortalte om Fremont den gangen det var horehus og barer på hvert gatehjørne. Og han fortalte om en gunfight hvor en mann var blitt skutt. I min norske virkelighetsforståelse tok jeg det for gitt at mannen som ble skutt, også ble drept. Og så skrev jeg det i avisa. Jeg skrev at mannen ble drept. Men så går det noen dager, og så ringer liket og sier «til helvete med denne Frank Hammond som sitter der og forteller historier bare på dævelskap. Jeg ble ikke drept, jeg fikk bare et skudd i armen. Ser jeg Frank Hammond, så skal jeg faen meg ta ham!» Ha-ha-ho-ho-ha!Erik Bye ler veldig mye. Og denne gangen holder han en tent sigarett mellom fingrene, og veiver med armene, og sigaretten kommer faretruende nær bordduken, og pass opp!, det er like før duken tar fyr!, men det går bra. {ndash}Du fikk ikke jobb da du kom hjem til Norge?{ndash}Nei.{ndash}Verken i Dagbladet, VG, Aftenposten, Morgenbladet, Morgenposten, Arbeiderbladet eller Nationen fikk du jobb.{ndash}Nei da. {ndash}Hvordan føltes det?{ndash}Ikke bra. Jeg hadde mange muligheter i Amerika, men reiste tilbake til Norge fordi faren min døde, fordi jeg ville passe på min mor og fordi jeg ville gifte meg med min barndomskjæreste. Og jeg ble meget overrasket over at ingen ville ansette meg. I et magasin fikk jeg vite at jeg var overkvalifisert. Flere andre steder ble jeg møtt med uttrykket «man blir ikke journalist for sine blå øynes skyld». Jeg forklarte høyt og tydelig at jeg ikke hadde blå øyne, men det hjalp ikke. Og etter hvert ble det like vanskelig å komme i kontakt med redaktørene som det er å søke audiens hos paven. {ndash}Ble du forbanna?{ndash}Ja, jeg ble det. Og til slutt fikk jeg nok. I ei avis, jeg nevner ikke hvilken, fikk jeg beskjed om å sitte på venterommet for å vente på redaktøren. Men da hadde jeg altså fått nok, jeg forklarte sekretære n at jeg ikke aktet å vente mer, og så knakket jeg hardt på døra og gikk rett inn på redaktørkontoret. Og vet du hva? Der satt redaktøren og leste Donald! Kan du tenke deg! Og så spurte jeg denne mannen: Kan jeg få prøve meg eller kan jeg ikke få prøve meg? Vet du hva han svarte? Han svarte: «Jeg ser på Deres ansikt at sjansene er små. Adjø.» Da ga jeg opp, og tok meg jobb i reklamebransjen.{ndash}Har selveste Erik Bye jobbet med reklame?{ndash}Ja da. En hyggelig mann i et reklamebyrå hadde slik tro på meg fordi jeg hadde vært i USA. Amerikanere kan reklame, tenkte han. Og så fikk jeg være med på to kampanjer. Den ene handlet om et vaskemiddel. Vi satt rundt et bord, de fleste var formelt kledd, og diskuterte dette vaskemiddelet som om det var verdenssituasjonen vi diskuterte. Der satt vi, voksne menn! Sitte slik og diskutere vaskemiddel! Det var uutholdelig! Men så kom den andre kampanjen, og den var enda verre: Vi skulle lansere en grønn tannpasta. Men det fantes jo ikke et menneske som ville ha dette grønne svineriet i kjeften sin. Så da jeg fikk i oppgave å skrive reklameteksten til denne grønne tannpastaen, sa jeg opp. Etter ei uke i jobben. Like etterpå gikk jeg til alters, arbeidsløs, med min avdøde fars konsertdress på meg. Den hadde vært riktig så fin en gang, min far var jo operasanger, men nå var dressen begynt å bli grønn av alderdom. Da folk ga meg klemmer under bryllupsmiddagen, eller slo meg på ryggen og gratulerte meg med min frue, så strømmet det møll ut av dressen. Der fløy de, bitte små møll, på vei mot maihimmelen.HVEM SKULLE TRO at mannen i den møllspiste dressen noen år seinere skulle bli nasjonens mest kjente ansikt? Et ansikt som flimret gjennom lufta, fra antenne til antenne, og brakte glede og lørdagskos til både Blommenholm og Karasjok. {ndash}Hvordan er det å være kjendis?{ndash}Jeg hater ordet «kjendis.» Jeg husker journalisten som brakte ordet til Norge. Hun het Veronica og jobbet i Aftenposten. Hun var så stolt. Hun tok det med seg fra Sverige, og da andre begynte å bruke ordet, så passet hun alltid på å nevne at det var hun som hadde gitt det til det norske språket. Akkurat som om det var et nytt evangelium hun hadde gitt oss! Ha-ha-ho-ho-ha! Men kjendis? Jeg blir gjenkjent på gata noen ganger. Folk liker det jeg har gjort i NRK.{ndash}Hjemme hos oss skrudde vi av tv-en når du kom på skjermen. Foreldrene mine liker ikke programledere som synger i egne programmer.{ndash}Nei vel. Der kan du se. Til alt hell har jeg møtt mennesker som ikke liker meg. Hvis alt hadde vært positivt, hadde noe vært galt. Det er mange som tror at det bare har vært medvindsseilas i yrkeslivet mitt, men det har det ikke.{ndash}HAR FAMILIEN DIN måttet ofre noe? {ndash}De har sikkert ofret noe ved at jeg har vært så mye ute og reist. Og det er ikke alltid familien min synes det er så morsomt at det kommer folk bort til meg når vi er på butikken eller i restauranten. Men nå må vi slutte å snakke om meg og mitt liv. Vi må snakke om det som er viktig. EU. NATO. Politikk. Vi er jo i krig, for faen.{ndash}Du har allerede nevnt det.{ndash}Ja, og jeg klarer ikke å kvitte meg med tanken. Det er altfor lite journalistikk som handler om viktige ting. Det blir ofte bare små notiser, små spalter eller snurrepiperier hvor man blander viktige ting med underholdning. Det er vår tids ulykke. Blanding av underholdning og nyheter. Det er en fare for demokratiet!{ndash}Nå overdriver du.{ndash}Nei, jeg gjør ikke det. Folk settes på sidelinja fordi mediene ikke informerer godt nok om viktige saker. Folk vet ikke hva som foregår i politikken, de kjenner ikke konsekvensene av at vi deltar i krigen i Afghanistan, de ser ikke konsekvensene av en eventuell krig mot Irak, de diskuterer ikke NATOs nye strategier, det skapes ingen debatt. Nyheter og underholdning blandes. Det er livsfarlig.{ndash}Fredrik Skavlan truer demokratiet?{ndash}Skavlan er veldig flink, han. Men noen ganger tar han opp temaer jeg ikke interesserer meg for. {ndash}Ja vel?{ndash}Han synes for eksempel at noen som har solgt en million plater er et interessant menneske, og hvis vedkommende har solgt to millioner plater, er han et enda mer interessant menneske. Det er så jævlig mye snakk om penger hele tida! Penger, penger, penger. Det er til å bli gal av.{ndash}Er du blitt mer engasjert på dine eldre dager?{ndash}Noen ganger er det fristende å si at «nå gidder jeg ikke mer, dette får ungdommen ta seg av». Men hva er det ungdommen skal ta seg av, da? Det er ikke akkurat småtterier. Det er atombomber, terrorisme, krig og sult og elendighet. Så lenge man selv ikke er død, må man engasjere seg. Inntil noen sier til meg at jeg er patetisk, ønsker jeg å fortsette å bry meg. Men hvis kona mi sier at «nå Erik, nå må du fortøye båten», da fortøyer jeg båten. Da er det slutt.TO UKER ETTER AT vi var hjemme hos Erik Bye, ringer telefonen. Samtalen åpner med en voldsom hostekule, deretter presentasjonen «det er Erik Bye som ringer, du husker vel meg?» etterfulgt av buldrende latter. Og så: Rett på sak.{ndash}Det har ikke brutt ut noen krig i Irak ennå. Men det kan fort skje, for verden er full av idioter. USA trenger seg på i Midtøsten. Og hva er det vi diskuterer her hjemme? Jo, vi diskuterer rusbrus. USA snakker om atombomber og Bondevik snakker om sitronbrus med vodka oppi. Det er ikke til å holde ut! Men det jeg vil si, er at det blir vanskelig å forklare norske 18-åringer at de forsvarer Norge gjennom å delta i en operasjon i sanddynene i Langtvekkistan. Det blir meget vanskelig å kalle det for forsvar. Og jeg har selv et barnebarn som skal i militæret snart, og ingen skal forsøke å sende ham til disse sanddynene rundt omkring. Da blir jeg farlig. Jeg lover dere. Da blir jeg farlig. eivind.eidslott@dagbladet.no

Foto: Agnete Brun
Foto: Erling Hægeland
<HLF>Gjenforening:</HLF> Dalai Lama besøker Norge, og Erik Bye viser fram et bilde tatt av de to sammen for 35 år siden. Foto: Scanpix