Guilloutinen

Jan Guillou (63) ser ikke bort fra at han gjør som Hemingway og retter våpenet mot seg selv.

En sint mann? Nei, det tror jeg ikke, men det er klart jeg kan bli forbanna…

Vi befinner oss i Svensk Filmindustris lokaler i Stockholm. Vi har sett klipp fra «Arn – tempelridderen», den snart premiereklarere filmen som er basert på Jan Guillous bøker. Og vi har håndhilst på journalisten og forfatteren. Et fast håndtrykk. Jan Guillou liker å vise muskler.

Nå sitter han foran oss i en rødsetet kinosal. Han er kledd i blå jeans, en grå pikétrøye og minner om en aldrende bryter. En selvsikker ringrev. Blikket hans er vurderende. Han smatter på det. Legger inn en snus.

– Det er en sunn menneskelig egenskap, syns jeg.

Jan Guillou er mannen som snakker i overskrifter. I hvert fall snakker han seg inn i overskrifter. Via sin spalte i Aftonbladet langer han ut mot høyre og venstre. Han har blant annet rettet tunge skyts mot feminister – «de utelukker fullstendig menn fra debatten». Han har oppmuntret englevennen Märtha Louise å søke legehjelp – egentlig bare fordi han påpekte en feil i hennes uttalelser om heksebrenning, men «alle som mener de kan snakke med hester bør søke legehjelp». Og han har truet sikkerhetspersonalet på Gardermoen med juling – «hvis de klår meg i skrittet en gang til, kommer jeg til å bli fengslet for annen gang». I tillegg har han mang en gang gått sterkt ut mot svenske regjeringsmedlemmer og vestlig politikk.

– Du er ikke redd for å få fiender?

– Nei, det har jeg mange nok av. En til eller fra gjør ingen forskjell.

– Du mener det?

– Ja, det gjør ingen forskjell. Jeg snakker der andre mennesker av taktiske grunner holder kjeft.

Jan Guillou humrer. Og forteller om sin gode venn, som for ei tid tilbake skrev et avisinnlegg hvor han klaget over at svenske skattemyndigheter gjorde det for dyrt for ham å ansette vaskehjelp.

– Og da ble det et motinnlegg. Min gode venn har ingen problemer med dyr vaskehjelp, siden han har ansatt vaskehjelp svart de siste 15 åra, skrev jeg. Da ble han sint. Siden har vi ikke truffet hverandre. Faen, jeg kunne ikke bare sitte rolig å se på at han løy. Venn eller ikke.

– Journalister skal helst dø venneløse?

– Det er en ganske sunn innstilling. Da har man i hvert fall ikke løyet og smigret seg fram i livet.

– Det er ditt motto?

– Ja, og det er et ganske bra motto.

Serien om Arn handler om korsfareren Arn Magnusson som vokser opp blant svenske munker i Västra Götaland, og som reiser for å kjempe kristendommens sak i Jerusalem. Filmatiseringen er en av de største satsningene i skandinavisk filmhistorie. Den første av tre filmer får premiere 2. juledag. Ifølge Guillou er det «en riktig bra film».

– Dette er ingen «Hamilton»-film, og den kommer nok til å få fire og fem over hele linja.

Guillou har tidligere kritisert filmatiseringene av sine bøker om agenten Hamilton.

– Det er ikke så rart. Alle «Hamilton»-filmene har blitt ødelagt på et eller annet vis.

– Harald Zwarts versjon også?

– Ja, ja, de lager barnefilm av det. I tillegg blir barnefilmen forbudt for barn. De tar bort all politikk og legger til biljakter. I Arns tilfelle har jeg voktet på manuset daglig, og fjernet alle dumhetene jeg har funnet. Som dukker opp igjen, som jeg tar bort igjen. Det har vært en hard kamp. Samtidig er dette er et viktig prosjekt. Og da har jeg vært mer involvert.

– Hvorfor viktig?

– Ah, filmen handler om tidas viktigste spørsmål. Om hellig krig. Dette dreier seg ikke bare om underholdning. Å, nei du.

– Hvordan ble historien til?

– Jo, nå skal du høre…

Så begynner han. Jan Guillou er full av anekdoter. Lange anekdoter. Og forteller gledelig, med innlevelse, stemmeforandring og dramatisering om den gang han ble stoppet for å kjøre for fort i USA, spilte politimann og fikk kjøre videre. Fra den gang i Frankrike, der det samme skjedde. Eller fra den gang han ble forfulgt av norsk etterretningstjeneste i Oslo, og lekte med agentene en hel dag før han tok flyet hjem til Stockholm. «Ha-ha, de trodde jeg var ute etter en delegasjon fra Israel. Fy fan!».

Fra sin journalistiske debut som tjueåring har det likevel vært det samme målet som har drevet ham. Kampen mot urettferdighet. Kampen for demokratiet, ytringsfriheten og rettssikkerhet. På 70-tallet ble Jan Guillou dømt til 10 måneders fengsel for å ha avslørt at det svenske militæret hadde en illegal etterretningstjeneste, som kartla svenske kommunister og overvåket dem. Brudd på rettssikkerhet, kaller han det.

– Du har kjempet denne kampen hele livet?

– Ja, absolutt. Men jeg kan ikke si at tilværelsen er blitt bedre.

Han sukker.

– Ingenting er viktigere akkurat nå enn det man kaller krigen mot terrorisme. Jeg vil alltid være opptatt av det. Men akkurat nå – etter å ha skrevet bøkene om Arn Magnusson, bøker som tematiserer striden mellom muslimer og kristne. Og etter å ha skrevet «Fienden innom oss», ei bok om såkalte svenske terrorister – føler jeg meg ganske ferdig. For første gang er jeg usikker på hva jeg skal ta meg til.

– Kan du ikke bare flytte på landet og jakte, du har jo råd til det?

– Jo jo, men det har jeg ikke tålmodighet til. I tillegg er det min plikt å fortsette kampen. Ikke mange journalister vet hvordan det føles å bli forhørt i seks måneder av sikkerhetspolitiet. Men jeg vet. Vi befinner oss i en situasjon der økonomene har tatt makta. Medieeiernes tese for økt lønnsomhet er at færre journalister bedriver mer journalistikk på kortere tid. Det fører til at borgerne blir feilinformerte. Ikke fordi vi journalister er dårlige arbeidere, men fordi vi aldri rekker å sjekke fakta. Vi tar i for stor grad det myndighetene sier for god fisk. Og vi er dermed en del av hele denne kampanjen med trusler, som er bakgrunnen for disse nye terrorlovene som begrenser individets rettssikkerhet.

Jan Guillou harker, retter seg i stolen og snakker om Sovjetunionen på 80-tallet. Den kalde krigen. Nato. «Hva faen skal vi med Nato!». Islam. Et falskt fiendebilde. Trident-ubåter. Fem etasjer høye ubåter. Svære som fotballbaner. 11. september. CNN. Flaggbrenning. Irak-krigen. Olje. Forfølgelse, propaganda, vanvidd. Og unntaksforbrytelser.

– Hør på følgende resonnement og plassere det i rett århundre, sier han og retter på brillene.

Jan Guillou minner mer om en forhørsleder, enn en forfatter.

– Dette er en unntaksforbrytelse:

Han gjør om på stemmen. Spiller politiker.

– Disse forbryterne er så hensynsløse og så farlige at vi ikke kan bekjempe dem med våre normale rettslige instrument. Vi må gjeninnføre tortur. Vi må også akseptere at mennesker som dette skal kunne fengsles uten bevis. Vi må godta anonyme angivelser som bevis, for disse menneskene er så hensynsløse og vil ødelegge vårt samfunn, de vil ikke la seg stoppe av noe, og skal vi kunne forsvare oss må vi bruke disse unntaksreglene.

– Nå, hvilket århundre?

– Eh, vårt århundre?

Han smiler. Tilfreds.

– Ha! Dette er hele resonnementet bak hekseforfølgelsene på 1600-tallet. Den gang man brente uskyldige på bål. Men det høres jo veldig kjent ut, gjør det ikke? Det er eksakt samme sak som i dag. Det er amerikanernes Patriots Act, som du sier. Og nå holder vi på med å innføre den ene idiotloven etter den andre også hos oss i Skandinavia.

– Hvor tror du vi er på vei?

– Vi vil nok ikke se en slutt på dette i min livstid. Og sett ut ifra menneskehetens historie, er det mest sannsynlig at vi er på vei mot katastrofe og folkemord. Samtidig har fremdeles fornuften en sjanse. Det er jo ikke bare jeg som skriver og tenker.

Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou ble født 17. januar 1944 i Södertälje, i en velhavende familie. Klassekameratene syklet til skolen, Jan Guillou hadde sjåfør. Hans biologiske far var fransk diplomat, mens moren er norsk. Moren og faren skilte seg tidlig og Guillous mor giftet seg på nytt. Noe som ble en ubehagelig opplevelse for Guillou. Hans forhold til sin voldelige stefar og hans møte med det svenske kostskolesystemet ble omsider til hans selvbiografiske roman «Ondskan», en fortelling om familievold og undertrykkelse.

– Etter syttenårsalder er det ingen som har undertrykt meg. Jeg er ferdig med den saken.

– Du tok oppgjøret i «Ondskan»?

– Jo, jeg skrev den boka 1981 og et av motivene var å kvitte seg med historien. Låse inn hele caset i kjelleren, oppgaven løst, sier han.

Noe som fungerte bra for Guillou. Helt til forlaget solgte filmrettighetene. Filmen ble kassasuksess og Oscar-nominert i 2003. Med det fulgte også debatt. Gamle klassekamerater nektet for deler av innholdet. Til og med moren til Guillou gikk ut i media og dementerte påstandene fra sønnen. Noe som førte til at et anstrengt familieforhold ble enda vanskeligere.

– Min gamle forvirrede mor ble smørt ut i Expressen og skulle ha synspunkter på det hele. Det var ikke noe gøy.

– Men når du skriver en selvbiografisk roman, så må du vel tåle at du blir utsatt for debatt i offentligheten?

– Jo, men så blir alt idealisert på film. I filmen framstår hovedpersonen som en good guy. Og sånn er det ikke i boka.

Han sukker. Tar av seg brillene og tørker seg i panna.

– Jeg syns boka var viktig å skrive. Men jeg hadde ingen anelser om at den skulle bli en av Sveriges mest leste bøker gjennom historien. Boka fikk forresten forferdelige anmeldelser. Det var skandale å hogge ned trær for noe sånt, skrev de.

– Bryr du deg om kritikk?

– Nei. Eller da gjorde jeg det. De første fem tusen anmeldelsene du får fester seg kanskje, men siden blir det lettere. Man slutter å bry seg.

I dag bor Guillou i Stockholm sammen med sin kone og sin redaktør Ann-Marie Skarp. I 2000 grunnla de og Liza Marklund Piratforlaget. For, som han sier, de var lei av at forfattere ikke fikk pengene de fortjente. Og at de mestselgende forfatternes penger ble delt ut til «de sosialdemokratiske forfatterne».

– Astrid Lindgren betalte vel 103 prosent skatt, sier han.

– Hva betaler du?

– Jeg betaler 75. Men jeg kan velge mellom null og nittifem. 75 er riktig. 95 er for mye.

– Velge?

– Alle som har store lønninger kan bestemme hvor mye skatt de vil betale. Det er bare dem som har lav lønn som ikke kan bestemme sin egen skatt. For forfattere er det ekstra enkelt. Man skatteskriver seg bare i Irland.

Og det gjør ikke Guillou fordi han er sosialist. Men likevel ønsker han at myndighetene skal holde seg langt unna bokbransjen.

– Norske politikere er opptatt av at nordmenn skal lese såkalt god litteratur, og ikke underholdningslitteratur. Og derfor forbyr de rabatt.– Du stammer fra en generasjon der det nærmest har vært en plikt å slåss for rettigheter. Hva syns du om dagens generasjon?

– Dagens unge er mer opptatt av seg og sitt. Sine følelser, sin sex og sitt privatliv. Denne blogginga som alle driver med, er en slags narsisme som er veldig ukjent for en 68-er som meg.

Han antar at folk ser på ham som en gubbjævel. Og han syns det er greit. Det betyr at han er en som aldri gir seg. En som aldri slutter å krangle. At han har utseendet til en rottweiler hjelper nok på denne antakelsen. Samtidig er han ingen underdog lengre. Jan Guillou blir sett på som en av de fremste intellektuelle i Sverige. Han snakker russisk, tysk og spansk, og har 100 prosent norsk språkforståelse – så lenge de ikke kommer fra Sør-Trøndelag. Selv anser han seg som innflytelsesrik. Mest fordi han er aktiv i debatten.

– Tenker du på at du blir eldre?

– Nei. Men jeg frykter det alle frykter. Å bli en grønnsak. Heldigvis har forfattende jegere en løsning på det problemet. Når Hemingway følte at alt var over, så skjøt han seg. Og det har jeg all forståelse for. Heller det enn fem år i ei seng, med en slange i nesa.

– Er Hemingway et forbilde?

– Nja, bare når det kommer til hans tekster om jakt. Han er den eneste forfatteren jeg har møtt som ikke ljuger om egen jakt. Men hans øvrige litteratur forstår jeg meg ikke på. Jeg syns han er overvurdert.

Guillou har i det hele tatt ingen forbilder. De politiske forfatterne som driver med det samme som ham, har ingenting å lære han. Og litteratur som kunstform interesserer ham ikke. Han driter i at det regner i Le Carrés bøker, som han sier. Så lenge han får spise god mat, drikke god vin, drive med journalistikk og gå på jakt er Jan Guillou meget fornøyd.

– Du framstår som den stereotype mann?

– Jo jo. Jakt og klatring og sånt. Kjøre fort med bil. Jo da. Det er meg. Men du vet, det er ikke noe galt i være mann.

– Hva mener du nå?

– Det fins sunne mannlige egenskaper. Det er faktisk ikke noe feil i å forsvare de svake, i å åpne døra for damer, i å reise seg om det kommer ei dame inn i rommet. I å ikke la en mishandel finne sted foran øynene på en. I å aldri akseptere at noen i ens nærhet legger ei hånd på ei kvinne. Dette er sunne mannlige egenskaper. Og det står jeg for. Og hvis noen spør, er du macho? Ja, på disse områdene kan du gi deg faen på at jeg er macho, sier han, ler og smiler tilfreds.

– Har vi gått for langt i likestillingsdebatten?

– Nei, men man stiller spørsmål ved mannligheten i altfor stor grad. Jeg spiller ingen rolle, jeg er mann!

Han er ivrig nå også.

– Man stiller faen meg så mange spørsmål ved mannlighet i dagens samfunn, at menn begynner å spørre seg: er det noe galt med meg, burde jeg være mer kvinnelig? Folk får mentale problemer av dette. For å si det sånn, jeg trenger ikke berøre noen kvinnelige sider ved min personlighet. Jeg er mann. Og jeg er sterk.

Han bøyer seg mot Magasinets fotograf.

– Hva har denne mannen som yrke.

Han peker på seg selv med begge tomlene.

– Intellektuell skrivebordsarbeider? Nei. Forfatter? Nei, nei. Polis. Jeg ser ut som en polis.

Polisen Jan Guillou har fem gevær hjemme. Han har jaktet siden han var 30 og anser det som en del av det å leve, som en menneskerett og noe han gjør for å frigjøre seg fra sitt intellektuelle arbeide og fra sin egen person. Vi er konstruert for å jakte, mener han, og sier at han skulle kunne fått alle og enhver hektet på det. I tillegg bruker han det samme geværet på hare og isbjørn. I hvert fall påstår han det.

– Er jeg på den afrikanske savannen, eller på den sibirske teigen, så er jeg ingen jævla kjent forfatter. Jeg er bare jeger.

– Er det en trang, det dyret der er mitt neste offer, liksom?

– Ja, men det er snarere individer jeg jakter. Ikke dyrearter.

– På det menneskelige plan også?

– Ja, men av ulike grunner. Den siste hjorten jeg skjøt, er et veldig heldig eksempel. Den var gammel, den var smart og den fantes i et område der den var vanskelig å få has på. Så gjorde jeg research.

Han tegner i lufta.

– Der er det kuer, der kommer den ikke til å være i august. Her er det for nære veien. . Her er en kløvereng. Der kommer jeg å finne den. Problemet er at kløverenga var på den slemme naboens tomt. Og han skal faen ikke få skyte en så fin hjort.

Jan Guillou pauser. Ser på meg. Ser på fotografen. Publikum lytter.

– Planen stemmer, bukken står der den skal stå, og jeg skyter den, med et langt, vanskelig, men perfekt skudd. Og den er en medaljehjort. Det er den største som er skutt der på lenge. Og, sier han. – Det var den onde naboens hjort. Nå falt mange puslebiter på plass på en gang, gjorde det ikke.

– Ja?

– Ja, man kan snakke i flere lag til tross for at man skriver underholdningsbøker.

Det er blitt i overkant 30 til sammen. Jan Guillou er Sveriges mestselgende forfatter gjennom tidene. Det sies at han er god for vel 100 millioner kroner.

– Er du redd for å framstå som arrogant?

– Nei, det er jeg ikke redd for. Jeg er arrogant.

vla@dagbladet.no

Fadder: Jan Guillou med kona og piratforlagsredaktør Ann-Marie Skarp og fadderbarnet Iohanne Holt Kjær, Anne Holt og Tine Kjærs datter.
<B>På druen:</B> En av Jan Guillous favorittsysler er å drikke vin. God vin. Her i egen vinkjeller.
STOLT ALFAHANN: Jan Guillou har jaktet aktivt siden han var 30. Her på en av sine turer i Afrika.
<B>Fremdeles uskyldig:</B> Lille Jan er to år og klar for skitur.
Filmklar: Jan Guillous bøker om korsfareren Arn er blitt til en serie på tre filmer.