Hver regnværsstund du har i sommerferien, belønnes skal med kantarell. Det klinger ikke like godt som Bjørnstjerne Bjørnsons formulering om at «Hver gledesstund du har på jord, betales skal med sorg». Men der den gamle protestantiske logikken truet folk til å være sure og tverre og ikke gjøre som man ville, i frykt for straff og påvente av belønning i etterlivet, er det i det minste et mer positivt budskap. For mens vi kommer bleke tilbake fra en fuktig sommer, er det en belønning i vente - den beste soppen som vokser i norske skoger.

Plutselig er de overalt: Ved parkeringsplasser, i strandkanten, og på de gode stedene er de så mange at det er de gylne bjørkebladene - som er så irriterende like - som er i mindretall. Jeg har et sted der jeg nesten alltid finner litt, noen ganger nok til en middag, noen få ganger mer. I år så jeg innom uten kurv, og endte opp med å fylle lommene. Når de ble fulle, var det fortsatt masse igjen. Så jeg tok av meg jakka og brukte den som en sekk. Når den var full, begynte det å regne og jeg gikk hjem, kald og søkkvåt og helt fornøyd med tilværelsen og de upålitelige - men på sitt vis sjenerøse - værgudene.