Gull i munn

Er ikke livet både søtt og sprøtt?

DET ER IKKE ALLTID så lett å være tenåring. Selv sleit jeg med de vanlige tingene: kviser, flakkende blikk når jeg snakket med jenter, rar gange som følge av de spisse skoene, som jeg håpet at sammen med de brede skulderputene ville få den spinkle, leptosome kroppen min til å se ut som om den tilhørte en skummel rocker. I tillegg var jeg utstyrt med uvanlig ukule foreldre og steforeldre - pratsomme, usportslige akademikere med rare klær - som ikke visste navnet på noen popartister. Og, som om det ikke var nok: Da min mor og stefar omsider gikk til anskaffelse av bil, den første splitter nye bilen som noen gang hadde kommet inn i familien, var det en Lada, en skinnende oransjerød stasjonsvogn, som lagde akkurat nok lyd til at folk snudde seg og stirret når vi kom kjørende nedover gata.Omstendighetene tatt i betraktning synes jeg at jeg taklet det ganske bra. Jeg hadde forsonet meg med mine venners fnising når de ble tilbudt urtete i stedet for brus, og deres undring når de oppdaget stedet i stua der videospilleren ikke sto. Slik var det bare. På gode dager kunne jeg til og med nyte den eksentriske annerledesheten. Først da min stefar begynte å slutte å røyke, kokte ting over for meg. Han hadde i et anfall av ortodoks freudianisme funnet ut at den stadige og pasjonsfylte Teddy-røykingen hans egentlig var en følge av et dypt og inderlig sug etter mors bryst. Frigjort som han var, tok han konsekvensen av denne innsikten, og neste gang han hentet meg med Ladaen, kunne mine venner se meg bli kjørt bort i en energisk sovjetisk jernhest av en stor og kraftig mann som - blid som en baby i mors favn - suttet på en rosa smokk. Jeg er ikke sikker på hvor mange som faktisk så det, men vissheten om min snarlige sosiale død fikk meg til å sette i gang et kraftig ungdomsopprør mot foresatte, Freud og smokk. «Hva dere voksne gjør hjemme får være én ting, men aldri mer smokk ute blant folk!» tordnet jeg. «Røyking er vel ikke så usunt?» FORSTÅELSESFULLE foresatte ønsker ikke å gjøre noe som kan skade de unge. Men liberale akademikere ønsker heller ikke å komme i skade for å kaste Freud ut med badevannet. Jakten på en løsning var kort og intens. Tommelen ble nevnt, men ettersom det ville vært like ille for meg, og dessuten trafikkfarlig, ble den raskt forkastet. Snus var ikke aktuelt, og nikotintyggis var ikke nok oralt stimulerende og dessuten ennå ikke oppfunnet. Løsningen, men ikke redningen, ble gulrøtter. I månedene som gikk før min stefars røyking ble gjenopptatt med full damp, gnasket han gulrøtter en masse, og den gustne innrøykte hudfargen ble sakte erstattet av et friskt A-vitaminmettet gulskjær. Tuppen av gulrøttene ble spist først, og når det var igjen omtrent så mye som en halvrøykt sigar, begynte han å sutte barnlig på gulrota, mens den grønne busken på enden - aldri revet helt av - danset fornøyd opp og ned. Når vi kjørte i Ladaen, så det ut som om jeg satt på med en diger mann med et alvorlig Snurre Sprett-kompleks. Sakte forsonet jeg meg med min skjebne. Jeg var ikke lenger spesielt flau når filmklubblokalets eller teatersalens andektige stillhet ble brutt av høy gulrotknasking med påfølgende smatting, eller når barn pekte og lo mot den gulrotelskende sjåføren min. Jeg lengtet ikke lenger etter en uoppnåelig normalitet, men satte meg tilbake i det uvanlig ukomfortable bilsetet og konstatere at livet, i hvert fall mitt, i likhet med gulrota, var både søtt og sprøtt, og at det i grunnen ikke var så verst. SMAKEN AV EI GULROT er skjør. Så skjør at jeg helst ikke spiser gulrøtter annet enn på seinsommeren og tidlig på høsten. Den intense gulfargen er mer eller mindre den samme hele året, men det som virkelig betyr noe, er søtheten og sprøheten som bare solskinn og sommer klarer å gi den. Få grønnsaker er bedre enn ei gulrot som trekkes rett opp av jorda, vaskes i en liten bekk og spises der og da, bare minutter etter at den stolt og struttende har vokst og ant ingen fare. Resten av året er gulrota en skygge av seg selv, den slemme tvillingbroren som gir den gode broren et dårlig rykte. GULROTRISOTTODet kan virke kjedelig med en enkel risotto som hovedsakelig består av ris og gulrøtter, men det er det ikke. Selvfølgelig er det litt juks involvert, for en god kraft, litt hvitløk, laurbærblader og rosmarin gir risottoen masse ekstra smak. Gulrota gir risottoen en fin farge og en søt dybde. Jeg er ikke noe særlig opptatt av å spise lett mat, men denne enkle veggisretten er god nok som middag. Selvfølgelig blir den bare bedre med et stykke fisk (legg et stykke passelig saltet sei og en ekstra kvast rosmarin oppå risottoen i 6 minutter før du serverer, og vips så har du en skikkelig middag) eller et kyllinglår (stekt i 25 minutter i ei stekepanne med masse smør, litt hvitløk og et laurbærblad eller rosmarin).Når du lager risotto, er det ganske viktig at du bruker en risottoris, helt vanlig middagsris holder ikke. Italienerne har en fin risottosort som heter arborio, som du ikke burde ha noe problem med å få tak i hvis du bor i en stor by. Når jeg er utenbys og får lyst på risotto, bruker jeg grøtris. Det er ikke optimalt, men det smaker godt. Nok til 2:1 liten løk2 fedd hvitløk4-5 gulrøtter2-3 dl arborioris eller annen risottoris7 dl kyllingkraft2-3 dl gulrotjuice2 laurbærblad, helst friskefrisk rosmarin eller timian2 ss smør, eller merHakk løk og hvitløk. Hakk gulrøtter. (Mer hvitløk-smak? Knus hvitløken i ei hvitløkpresse eller bruk dobbelt så mye. Hvitløken bør ikke ha spor av grønne skudd.) Varm smør i ei vid gryte eller dyp panne. Stek løk og hvitløk ved middels varme til de er myke og blanke. Ha i risen, et par desiliter kraft, halvparten av gulrotjuicen, laurbærblad og rosmarin, og kok ved middels til lav varme til mesteparten av væsken er fordampet. Rør rundt med ei tresleiv fra tid til annen. Ha i gulrøttene. Hell på et par desiliter til av kraften og gulrotjuicen, og fortsett sånn til risen er kokt. Det tar som regel minst 25 minutter. Hemmeligheten er å ha på væsken litt etter litt og røre underveis. Har du på all væsken med en gang, blir resultatet en nokså kjedelig grøt. GULRØTTER MED SPISSKUMSpisskum er en nær slektning av karve, men uten den spisse nøkkelost/akevittsmaken, og er av mine favorittkrydder. Kombinasjonen av gulrot og spisskum var noe jeg først kom over i Marokko, og denne enkle retten har etter hvert blitt en av mine stamgjester på middagsbordet, særlig som tilbehør til fisk. (Har jeg god fisk, gjør jeg minimalt med den annet enn å varmebehandle den, og da er det godt med litt krydret tilbehør.)Du kan bruke denne oppskriften som utgangspunkt for litt eksperimentering. Bytt gjerne ut spisskummen med fennikelfrø for variasjon. Litt nykokt mais oppi gryta kan også være godt, for ikke å nevne bakt hvitløk. (Bak en hel hvitløk i ovnen ved 175 grader i 1 time, og den blir søt og deilig.)Appelsinjuicen gjør at gulrotsmaken blir enda søtere og mer intens. 4-5 gulrøtter2 ts spisskum3 ss god olivenolje1 dl appelsinjuiceevt. litt saltHakk gulrøttene. Jeg skjærer dem i tynne skiver, det er det enkleste og beste. Rist spisskumfrøene i ei lita gryte over middels lav varme til det begynner å lukte godt og krydret. Ikke la frøene brenne seg. Ha i gulrøtter og olje og småstek i 2{ndash}3 minutter. Hell over appelsinjuice og la koke inn. Som regel er gulrøttene ferdige nå. Mesteparten av juicen skal fordampe, men det er viktig å ikke la gulrøttene koke seg helt tørre. Meninger om mat? Bli med i diskusjonen på vårt matforum! andreas.viestad@dagbladet.no

<HLF>Gulrøtter med spisskum:</HLF> Denne enkle retten har etter hvert blitt en av mine stamgjester på middagsbordet, særlig som tilbehør til fisk.
<HLF>Gulrotrisotto:</HLF> Det kan virke kjedelig med en enkel risotto som hovedsakelig består av ris og gulrøtter, men det er det ikke.