Halvmaratonmannen

En gang så Gunnar Staalesen (54) på seg selv som den nye Hamsun. Det er lenge siden.

BERGEN BRENNER og Gunnar Staalesen drikker sin kaffe. Folk skarrer og springer. Staalesen parkerer venstre pekefinger på overleppa og noterer på en liten gul notisblokk. Bergenserne brøler. {ndash}Nå har det tatt fyr på sydsiden også!{ndash}Ikke lenge før teatret ryker!{ndash}En brann som dette kan legge alt øde!Den Nationale Scene har gjennomgang av teaterversjonen av forfatterens hundreårstrilogi fra Bergen. Etter tre timers prøving og feiling går teppet ned. Forfatteren og dramatikeren på rad seks har ikke for vane å kaste seg over stolrekkene i pur begeistring. Heller ikke nå. {ndash}Og då brant byen. Det var det, sier Staalesen.I teaterkantina surrer kvinner i ballkjoler og menn med løsbarter. De snakker om neste prøve. Staalesen har brun skinnveske og slår seg ned med tre scenearbeidere. De snakker om neste løpetur. NÅR VI MØTES igjen har han en ni kilometers løpetur i beina. Gunnar Staalesen ser ut som en velkledd og sunn norsklærer. Slitte pensko, svarte jeans, beige skjorte, passelig stusset i nakken, briller og tweedjakke. Det er en av de fine dagene bergensere glemmer at det har regnet bøtter i en måned. {ndash}Det var værstatistikken som gjorde at Festspillene i Bergen ble lagt til slutten av mai, forteller Staalesen. Når han sier det, er det nok helt sant. Ingen kan mer bergenshistorie. Før kelneren rekker å si hei, har Staalesen i detalj innviet oss i historien til strøket rundt. Og om du lurte, så var det nordvestlig vind med kraftig storm i kastene under bybrannen i 1916. {ndash}Den begynte faktisk i et skur der nede, sier Gunnar og peker forbi Murhjørnet. Det er for øvrig hans faste plass på 17. mai.DET VAR AKKURAT her, ved dette bordet på Pascal i Valkendorfsgate, teatersjef Morten Borgersen for to år siden lanserte ideen om å lage teater av den sosiale krøniken og historiske utviklingsromanen, eller verdens lengste kriminalroman, som den også er blitt kalt. I fem år hadde Gunnar Staalesen sittet og skrevet dag og natt på hjemmekontoret med grønne gardiner og utsikt til bakgården. Og nå skulle han ta fram igjen alle personene og historiene for å skrive teaterstykke? Han sa ja. {ndash}Det var vanskelig, og det har ikke bare vært snakk om «kill your darlings». Det var en massakre.{ndash}Er det ikke vanskelig å lage teater av egen boksuksess?{ndash}Jo, men ansvaret skyver jeg over på teaterfolkene. Filmer du en roman, får du ikke det samme på lerretet som du har i hodet ditt. Å skrive skuespill er det verste jeg gjør som forfatter. Når folk leser bøkene mine, ser jeg ikke om de kaster boka i veggen. I teatersalen ser jeg om publikum ler, kjeder seg, eller i verste fall reiser seg og går.Premieren på første del var i går. Festspillrusa bergensere fikk se «1900: Maskespill». I kveld følger «1900: Maskefall». 1560 boksider har blitt 274 sider teatermanus. Bybrannen i 1916 var det siste publikum fikk se i går. Etter teppefall i kveld må publikum vente til 25. oktober før forestillingen settes opp igjen. Snikpremieren er i anledning Festspillene.MED FAR FRAHAUGESUND og mor fra Fredrikstad, er ikke Gunnar Staalesen og søstera ekte bergensere. Det bare virker sånn. Du verrrden så Gunnarrr skarrrer. Barndommen sprang han fra seg på Nordnes. Han var barn da det var sol om sommeren, snø om vinteren og tegnefilmer før jul på Kløverhusets store vegg mot Torget.{ndash}Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var å leke i ruinene av andre verdenskrig. Nordnes var en av de bydelene i Bergen som ble hardest rammet av både bombeangrepene mot havna og den store eksplosjonsulykken 20. april 1944. Først i begynnelsen av 1960-åra var disse arealene gjenoppbygd, og krigen var hele tida sterkt til stede i vår bevissthet. FAREN VAR LEKTOR og pedagog, og ville ikke at sønnen skulle lære seg å lese før han begynte på skolen. For da ville han kjede seg i klassen. Gunnar likte å bla i bøker, men han fikk ikke lov å låne på biblioteket før han begynte på skolen. {ndash}Etter første skoledag i august 1954 sprang jeg gjennom byen, dunket hånda i skranken på biblioteket og ville ha lånekort.Første voksenbok var «Tatt av vinden». Og dermed ble Gunnar opptatt av den amerikanske borgerkrigen. Leser han om skattejakt i Kongo, må han vite mer om både de innfødte og Kongo. Leser han om de tre musketerer, må han vite alt om Frankrike på Ludvig 14.s tid.{ndash}Jeg har lært meg å rasjonere litt på nysgjerrigheten. Men jeg kan veldig mange unødige ting, og er god på Trivial Pursuit. Interessen for bergenshistorien kom da han begynte på bøkene om Varg Veum. Gikk privatdetektiven forbi en kirke, måtte forfatteren vite når kirken ble bygd, hvem som bygde den og hvorfor den ble bygd. Spør Staalesen om et gatenavn, og lunsjsamtalen er reddet. {ndash}Jeg er en ekte bygutt. I hele mitt voksne liv har jeg bodd i sentrum. Men det er byen som landskap jeg er begeistret for.{ndash}Har du vært utenfor?Gunnar Staalesen ser over brillene. Nesten litt forundret.{ndash}Utenfor Bergen, mener du?{ndash}Ja.{ndash}He-he. Jeg var borte ett år i militæret. Og jeg har reist både til Tyskland, Frankrike og England. I fjor var jeg i Dublin. Jeg er godt forankret i Bergen, men er nå kommet så langt at jeg godt kunne bodd et halvt år et annet sted.{ndash}Oslo?{ndash}Nei, det måtte bli i utlandet et sted. Frankrike, kanskje. Det er jævla hyggelig å komme på besøk til Oslo, men jeg kunne aldri bodd der. Det er uaktuelt.{ndash}Hva er forskjellen på Bergen og Oslo?{ndash}Bergen er en mye mer konsentrert by. Bergen har en eldre urban kultur, og var en mye større by enn Oslo helt fram til 1850-åra. Det er den tryggheten historien gir oss som er opphavet til bergensernes selvsikkerhet og patriotisme. Men jeg vil veldig sterkt understreke at jeg ikke er en patriotisk erkebergenser. DET FINNES BEVIS: Gunnar Staalesen har ikke vært frivillig på Brann Stadion siden rødtrøyene tapte 0{ndash}1 for Raufoss i 1964, og rykket ned. Han har heller ikke stått i buekorps. Eksersisen kolliderte med «Stompa»-hørespillene. (Og en far tilflyttet Bergen presser sjelden barna sine til å gå i buekorps.) Forfatteren giftet seg i 1969 og fikk to sønner. Begge har gått i buekorps. {ndash}Det vanskeligste man kan gjøre, er å forklare folk fra andre deler av landet hva buekorps egentlig er for noe. For meg er det bare et sjarmerende folkloristisk trekk som har med tradisjoner å gjøre.I TRILOGIEN har Staalesen satt seg inn i dagliglivet i Norge fra 1900 til 2000. Han har lest bunker med aviser, snakket med eldre, bladd seg gjennom hyllemeter med bøker, hørt gamle radioprogram og sett filmaviser. Det har fått ham til å tenke på sin egen historie.{ndash}Vi som er født etter andre verdenskrig har levd i den beste tida når det gjelder sosial trygghet. Vi opplevde ikke ekstrem fattigdom, men de nøkterne 50-åra, Gerhardsen-epoken, og oppbyggingen etter krigen.{ndash}Hva med oss som vokste opp på 70-tallet?{ndash}Sosialt har dere hatt det enda bedre. Men mange har opplevd splittede familier, og den generasjonen er nok mer farget av det. Foreldregenerasjonen din har ikke fått det helt til. Jeg skal ikke moralisere og si at en skilsmisse nødvendigvis er feil. Men barna blir ofte den tapende part.{ndash}Hva er det rareste tiåret?{ndash}1980-tallet var spesielt. Norge mistet uskylden da oljen kom. Det var jappetid, og et tiår beslektet med 1920-åra og de nyrike etter første verdenskrig. LITTERATURPROFESSOR WILLY DAHL har sagt at Staalesen i sine kriminalromaner var tidlig ute med å påvise solidaritetens død i kjølvannet av Olje-Norge, og samfunnets andre skjevheter.{ndash}Jeg må nok innrømme at det sosiale engasjementet var sterkere før. Med åra blir man mer tolerant. Men jeg tenker ikke så veldig annerledes enn da jeg var radikal gymnasiast på Katten.Ikke mange år etter gymnaset debuterte han med boka «Uskyldstider». Det var litt av en baksidetekst den 21 år gamle debutanten forfattet. Slik begynner den: «Jeg har et voldsomt behov for å få folk til å forstå. Forstå at vi var en fordømt generasjon fra fødselen av, men at vi likevel ikke har gitt opp håpet om en dag å vende bladet...» {ndash}Det var litt jålete sagt, sier Staalesen. Øyenbrynene hans søker sammen, maten får vente.{ndash}Husk at vi på den tida følte vi levde på randen av en katastrofe. Atomtrussel og Cuba-krisen. Den baksideteksten var skrevet av en ung mann som plasserte seg sammen med «The Lost Generation», litt sånn Hemingway. Jeg så på meg selv som den nye Hamsun, men skjønte fort at jeg hadde tatt feil.{ndash}Hva ser du på deg selv som i dag?{ndash}Som meg selv. HOVEDPERSONEN I «Uskyldstider» spår at han en dag skal skrive en kriminalroman. Ei bok, to refusjoner og seks år seinere får Gunnar Staalesen andrepremie i Gyldendals kriminalromankonkurranse med «Rygg i rand, to i spann». I tre krimromaner opptrer duoen Dumbo og Maskefjes. Varg Veum gjør sin entré først i 1977. På den tida jobbet Staalesen som informasjonssekretær på Den Nationale Scene, og skrev ei bok i året. I tretten år jobbet han på teatret, før han ble heltidsforfatter i 1987. {ndash}Det var to grunner til at jeg ventet: Jeg har ikke tro på forfattere som ikke har vært ute i det virkelige livet. Dessuten kan du i utgangspunktet ikke leve av å skrive bøker. Først det om økonomien: Det er ingen hemmelighet at Gunnar Staalesen er en av de forfatterne i Norge som tjener mest. Han selger godt i utlandet, og skriver nesten ei bok i året. Han tjener rundt en million på hver bok om Varg Veum. Bergensavisen mente at forfatteren har tjent ni millioner på trilogien, som har solgt tre hundre tusen eksemplarer. Forfatteren mener det var noen millioner i overkant. Men jo da. Det går så absolutt bra. Men som for de fleste gamle radikalere er ikke egen pengebinge noe favorittema. Staalesen jobber og lever som før. Sommersted i Sunnfjord, hytte i Nordhordland og adresse i samme leilighet på Skansen siden 1973. {ndash}Jeg trivs godt i leiligheten. Jeg er et upraktisk menneske, og er glad for at jeg ikke har eget hus. Jeg bor perfekt, og har ikke behov for å signalisere at jeg har hatt noen gode år.SÅ OM FORFATTERE med skrivekurs: Gunnar Staalesen strever med å komme på en god, norsk forfatter under 40 år. Han kommer faktisk ikke på noen, før han husker på Karl Ove Knausgård.{ndash}Mange unge forfattere er navlebeskuende. For å si det spissformulert, kommer forfatteren ut fra skrivekurset og skriver ei bok om det å være ung. Den ene boka kan de skrive. Til bok nummer to har de ingenting å skrive om. Da handler den om en forfatter som skal skrive en roman, men ikke har noe å skrive om. Og da er det tomt. Skal du fortelle noe, må du ha noe å fortelle om. De fleste forfattere skrive sine beste bøker når de er mellom 40 og 60 år.{ndash}Hva er din beste bok?{ndash}«Falne engler».Kriminalromanen kom i 1989, og fikk strålende kritikker og Bokhandlerprisen. Det ble for mye for poeten og kriminologen Kjersti Ericsson. «På sitt verste skriver Staalesen som en innbilsk gymnasiast med overdrevne litterære ambisjoner,» skrev Ericsson i Klassekampen. Hun satte søkelyset på Varg Veums syn på kvinner. Kim Småge hev seg på og kalte Veums kvinnesyn «bedritent».{ndash}Det var i en periode der alle mannlige forfattere ble kritisert for kvinnesynet sitt. Kritikken var ubegrunnet. Det ble vist til hva en av personene i romanen hadde sagt om kvinner, og det var en uttalelse Varg Veum ironiserte over noen avsnitt seinere. {ndash}Men har ikke han også et noe snevert kvinnesyn?{ndash}Nei. Varg Veum er ingen mannssjåvinist. Han er en klassisk detektivhelt. Det hadde vært veldig rart om han var overfølsom og forsto alle feminister hundre prosent. Det ville vært et sjangerbrudd.VARG VEUM DUKKET OGSÅ OPP i trilogien. I tre år ventet leserne på oppklaringen av mordet på konsul Friman i 1900. Selvfølgelig var det Veum som oppklarte mordgåten i 1999. {ndash}Meningen var å løse mordet på side 60, men jeg har jobbet med markedsføring, og kom til at det kanskje var lurere å vente med oppklaringen til side 1560 i tredje bind. {ndash}Du klarte deg ikke uten Varg Veum?{ndash}Kriminalintrigen er en god motor i hvilken som helst fortelling. Og et sted under dette arbeidet dukket Varg Veum opp. Det var vanskelig for meg å være borte fra ham i så mange år som det tok å skrive trilogien. Jeg tenker på ham hele tida, og har alltid nye intriger under utvikling. Til høsten kommer bok nummer tretten om Varg Veum. Manuset skal leveres 1. juli. Staalesen er tilbake der han liker seg aller best. Å skrive en god, gammeldags kriminalroman. Ingen har oppklart flere mord i Bergen enn Varg Veum, med kontor på Strandkaien 2. Det var her detektivhelten fikk bursdagskort fra tyske studenter. Postvesenet omadresserte brevet til Staalesen, som også er blitt oppringt av en kvinne som lurte på om han kunne finne samboeren hennes. En annen ringte og lurte på om Staalesen kunne mekle i en nabokrangel. DET ER OFTE NOE EKSTRA med forfattere. Noen elsker katter, andre hater hunder, og noen elsker både det ene og det andre. Noen er rare på håret, og andre ser ut som de aldri har hatt hår. Gunnar Staalesen springer maraton. Han har klaustrofobi og kurert flyskrekk. Året han fylte femti sprang han sitt siste og tiende maraton. Nå springer han halvmaraton to{ndash}tre ganger i året. Flyskrekken kom på en tur fra Oslo til Bergen i 1967. Flyet kretset i tykk tåke over Bergen i fire timer, før det returnerte til hovedstaden. Slikt kan være svært traumatisk for en hjemmekjær bergenser. Flyskrekken ble kurert etter at Staalesen og Jan Eggum {ndash} en annen bergenser med flyskrekk {ndash} underholdt en delegasjon fra Braathens. Med honoraret fulgte også flyskrekkurs.{ndash}Nå er jeg blitt et moderne menneske. Jeg flyr med glede og surfer på Internett, smiler Staalesen.Han holdert ut, Gunnaren. Samme kone, samme by, samme venner, samme leilighet, samme løpeturer, samme detektivhelt. Han beskriver seg sjøl som et «tvers gjennom alminnelig menneske». En forfatterkollega kaller Staalesen for landets mest sosialdemokratiske forfatter. En som skriver, og sikkert løper maraton på idealtid. {ndash}Det er ikke lov å kalle en så fantastisk orientert og sjenerøs person som Gunnar for kjedelig, sier kompisen Tom Remlov.{ndash}Jeg regner ikke meg selv for å være et spesielt spennende menneske. Jeg har bare fått det lille talentet at jeg kan skrive bøker, sier Staalesen.Han er en mann det ikke er lett å bli sint på. Dag Solstad er av de få som har vært lettere irritert.{ndash}Jeg har registrert at Solstad av og til uttaler seg litt sarkastisk om meg. Men i utgangspunktet er jeg et fredelig menneske, og har ikke så lett for å få fiender. Dag Solstad er den typen forfatter som har en inngrodd forakt for kriminallitteratur, og står fritt til å mene at jeg er en dårlig forfatter, sier Staalesen. Han lar siste setning henge litt før han sier:{ndash}Men nå er ikke jeg så begeistret for Dag Solstad heller, da... kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no