Hamarkameraten

Teatersjefene slåss om Anders Baasmo Christiansen (27) før han var ferdig på skolen. Vi andre oppdaget ham i «Buddy».

- JEG HAR SITTET i kinosalen fra jeg var liten og drømt om å gjøre det.{ndash}Gjøre hva?{ndash}Spille i en spillefilm. Det var barndomsdrømmen. Etter å ha gjort det, kan jeg slippe ut magen litt.LYST RESTAURANT, OSLO ØST. Anders Baasmo Christiansen gliser inni et striglet skjegg. Rundt 200000 nordmenn har hittil sett suksessfilmen «Buddy». Der spiller han Stig Inge, datanerden som ikke har våget seg utenfor Tøyen Senter på to år. Det går på et vis, helt til kompisene, spilt av Nicolai Cleve Broch og Aksel Hennie, flytter inn og lager reality-tv. {ndash}Publikum skal ha det litt vondt når de ser Stig Inge. Han må ikke bli en karikatur som ikke angår noen. Folk kan godt le av ham, men når han bryter sammen, skal de tenke: «Hva er det vi har ledd av?» Alle har vel følt seg som verdens største taper en eller annen gang.Skuespilleren flytter rundt på salt- og pepperbøssene på bordet. Ryddemanien deler han med sin nevrotiske rollefigur. {ndash}Dette var min første filmrolle, min store sjanse. Det var vanskelig å gå totalt inn i rollen, og så bare slippe den med det med det samme innspillingen var over. Stig Inge satt igjen i meg i månedsvis. {ndash}Hvordan?{ndash}Jeg satt for eksempel og så fotball med en kompis. Han spurte om vi skulle skifte kanal. Jeg svarte at det var det samme for meg, jeg trengte ikke bestemme, han kunne bare velge. Da lurte han på hva i all verden jeg drev med. Jeg pleier ikke være sånn. Da skjønte jeg at rollen satt i. Jeg har opplevd det før også, da jeg spilte Mozart på Trøndelag Teater. Han var en... kåt vellysting.{ndash}Det må ha vært en morsommere rolle å leve med?{ndash}Mye morsommere! Da var det ut på byen hver kveld. Jeg var helt på nett. Hæ-hæ!{ndash}Du lever deg ikke vel mye inn i rollene?{ndash}Jo, det har jeg tenkt masse på. Men det skal faen meg gjøre litt vondt. Og jeg blir jo ikke langvarig syk av det! {ndash}Hva sier du til kritikerne som etterlyser større dybde i «Buddy»?{ndash}Jeg skjønner ikke kritikken. Selv om alle er happy på slutten, er ikke kompisenes problemer noe å kimse av. Hvis krim er det som skal til for å få folk interessert i litteratur, er kanskje feelgood-sjangeren det som trengs for vekke interessen for norsk film. Dessuten mener jeg «Buddy» sier noe om min generasjon. Som fatter\'n kommenterte etter å ha sett den: «Det er typisk. Dere unge har ingen vanskeligheter med å våkne opp nakne ved siden av hverandre, men får dere et nøkkelknippe i hånda, da har dere problemer.»{ndash}Følte du deg truffet?{ndash}Ja, jeg har kjempeangst for å binde meg. Jeg tror veldig mange på min alder kjenner seg igjen i det. Vi venter med å binde oss, for rundt neste sving kan det være noe bedre.TALENTET TIL Anders Baasmo Christiansen vakte oppsikt allerede på Teaterhøgskolen. I tredje klasse fikk han jobbtilbud fra alle de store teatrene i Oslo: Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater. Han dro til Trøndelag Teater i Trondheim.{ndash}Mange reagerte på valget mitt. Lurte på om jeg var blitt helt teit. Drar du ut av Oslo, er ikke pressen interessert i deg. Men jeg tenkte jeg skulle være lur og begynne der jeg fikk jobbe mest. Jeg sier ikke ja til Nationaltheatret bare for å kunne si at jeg jobber der. På Trøndelag Teater fikk jeg store, bærende roller, blant annet som Mozart i «Amadeus». Jeg slapp å spille andre tjener fra høyre. Etter to år i Trøndelag kom han tilbake til Oslo for å spille i «Buddy» og jobbe på Det Norske Teatret.I kveld har han premiere på musikalen «Frendelaus», hvor han er den store skurken. {ndash}Min første store filmopplevelse var da søstrene mine dro meg med på «Annie». Og nå spiller jeg altså i en musikal, med krøllete, rød parykk. Ringen er sluttet! Hæ-hæ! {ndash}Var du ikke bekymret for at sjansen hadde gått fra deg i Oslo?{ndash}Nei... Jeg var vel litt overmodig. Med så mange jobbtilbud får man selvtillit.Han nøler. Stopper litt opp. {ndash}Det er en forferdelig situasjon i tredje klasse på Teaterhøgskolen. Fra klokka tolv på nyttårsaften kan teatersjefene begynne å ringe med jobbtilbud. Plutselig er du i kjempekonkurranse med dine beste venner. Jeg var heldig og fikk telefoner ganske tidlig.{ndash}Hvor tidlig?{ndash}Ellen Horn juksa. Hun ringte før nyttår. Latteren runger over chillout-musikken. Så blir han alvorlig igjen.{ndash}Uff, det er vanskelig å snakke om dette. Jeg må passe på å være ydmyk, ikke brautende.{ndash}Er du redd for det?{ndash}Ja, jeg er jo fra Hedmark. Der skal man ikke ta i. ANDERS BAASMO CHRISTIANSEN vokste opp på Hamar. I tenåra sang han i kor, var vokalist i band, spilte fotball, dømte håndball og drev med teater.{ndash}Dette var da Arne Myrdal og rasismebølgen herjet i Brumunddal. Jeg var med i en antirasismebevegelse, «Brumunddal på nye veier». Vi satte opp «West Side Story», hvor det er to gjenger som barker sammen. Innvandrerne spilte den ene, vi blonde den andre. På premieren kom det bombetrussel, og politiet evakuerte bygningen. Vi ble ikke overrasket engang, alle skjønte hvem som sto bak. Politiet fant ingen bombe, men gutta hadde oppnådd det de ville ved å avbryte forestillingen. Etter videregående tok han teaterlinja på Romerike Folkehøgskole før han kom inn på Teaterhøgskolen. På første forsøk. I studietida fikk han jobben som Mikke Mus. Walt Disney-representantene likte falsetten hans så godt at de ga ham eneretten på å være Mikke Mus\' norske stemme. {ndash}Må du nevne det? Jeg kommer aldri til å få en skurkerolle igjen.{ndash}Er du flau over Mikke Mus? {ndash}Nei, han er en fin fyr.DET ER IKKE tilfeldig at Stig Inge i «Buddy» er Hamkam-supporter. Det er Anders Baasmo Christiansen også. {ndash}Det deilige med Hamkam og fotball, er at det går på tvers av jobben min. Det er en konkret greie. Dessuten binder det oss utflytta hamarkamerater sammen. Vi har noe felles. {ndash}Kunne du blitt en god fotballspiller?{ndash}Absolutt ikke! Jeg er altfor treig. Jeg spilte fotball i åtte år og scoret ett mål. Det er det største enkeltøye- blikket i livet mitt.Skuespilleren reiser seg og dramatiserer begeistret sitt første og eneste mål. I sakte kino. Bryr seg ikke om restaurantgjestene som glor. {ndash}Jeg husker generelt veldig dårlig. Men akkurat den scoringen husker jeg i detalj.Han setter seg igjen. {ndash}Jo, jeg liker fotball veldig godt. Lidenskapen og drømmene... berører meg.Han smiler fornøyd.{ndash}Og dermed endte jeg opp med å få replikken «Jeg er jo fra Hamar» i min første spillefilm.

    bente.froytlog@dagbladet.no