Han henrettet alle motstandere

Det er 25 år siden Khomeini tok makta i Iran og opprettet verdens første islamske republikk. I dag er nattklubber er forbudt, det holdes sjelden konserter, og folk tortureres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

THERAN PÅ 60-TALLET. I Irans hovedstad forsøkte monarken å lage et land etter vestlig mønster. Sjahen Riza Pahlavi hadde arvet makta etter sin far i 1941, og han ønsket seg det meste fra Vesten bortsett fra demokratiet. Sjahen satte igang et knallhardt reformprogram, «den hvite revolusjon». Det var snakk om jordreform, kamp mot analfabetisme, kontroll med oljeindustrien, og stemmerett for kvinner. Tiltakene møtte sterk motstand hos godseierne og presteskapet. I tillegg led vanlige folk. Sjahen gjennomførte planene med hard hånd, og hans beryktede hemmelige politi SAVAK skydde ingen midler. De opposisjonelle fikk gjennomgå. - I sjahens tid ble det brukt tortur i økende grad. Folket støttet opprøret i 1979 så til de grader, sjahen var forhatt, sier NUPIs direktør Sverre Lodgaard til Magasinet på nett. MOTSTANDSKAMP FRA PARIS. I januar 1978 kom en artikkel på trykk i en iransk avis. Her ble det hevdet at sjahen var britisk spion. Artikkelforfatteren var hans mest innbitte kritiker, Ayatolla Ruhollah Khomeini. Han hadde i en årrekke jobbet mot monarkiet fra sitt eksil i utlandet. En bølge av protester mot monarkiet fulgte, i gatene demonstrerte folk. I september samme år ble det erklært unntakstilstand da protestene mot sjahen ikke ga seg. Men de var sterke. Det som samlet motstanderne var en eneste sak: Hatet til sjahen. Khomeinis koalisjon besto av militante som var klare til å drepe for å få sin mann til makta. I oktober tok sjahen affære. Han krevde at Ayatolla Khomeini skulle kastes ut av Irak, der han hadde oppholdt seg i eksil siden 1964. Han ble nektet opphold i Kuwait og fant sitt tilfluktssted i utkanten av Paris. Herfra ledet han opprøret mot sjahen, som endte med at regimet raknet og sjahen, hans vakre kone Fara Diba og resten av familien måtte flykte. 1. FEBRUAR VENDTE HAN HJEM. Ayatollaen kom tilbake til Iran etter 15 år i eksil. Han hadde ikke landingstillatelse, men ankom i et fly fra Air France. Han ble bejublet av opptil 5 millioner mennesker som hadde møtt opp. En politistyrke på 50 000 måtte snart gi opp. - Jeg vil slå nevene mine mot munnene i denne regjeringen. Fra nå av er det jeg som vil gi regjeringen navn, sa Khomeini. FOLKET FIKK DET SOM DE VILLE. Statsministeren Shapour Bakhtiar forsøkte å dysse det hele ned, og svarte at det ikke var noen grunn til bekymring. - Khomeini kan si hva han vil, men ikke gjøre som han vil, sa Bakhtiar. Myndighetene kuttet TV-bildene av Khomeini og holdt en militærparade gjennom Teheran den kvelden for å vise styrke. Det hjalp ikke. Det hemmelige politiet forsvant, sjahens hær på 500 000 mann ble oppløst. Ayatollaen tok kontroll over myndighetene og erklærte den islamske republikken for opprettet. BBC har lagt ut sin artikkel om hendelsen digitalt. Dette var den første islamske revolusjonen i moderne tid. I desember samme år ble den nye konstitusjonen ratifisert i en folkeavstemning. Håpet blant folk flest var økonomisk forbedring og sosial rettferdighet. I dag vet vi at dette slett ikke ble innfridd. Fikk iranere flest det verre? - Det er vanskelig å si, det er 25 år siden. Men personlig har jeg inntrykk av at folk har det bedre nå i Iran enn under sjahen. Og flere deler det inntrykket. Iran er det landet i Midt-Østen, bortsett fra Israel, som har størst frihet for politisk debatt, det er større frihet og mindre sensur her enn i Egypt, sier Lodgaard, som tror de aller fleste iranere ønsket forandring, men at de tenkte midre på det som skulle komme etterpå. EN BROKET FORSAMLING. Khomeini var ærlig nok til aldri å love demokrati. Han startet opprøret mot sjahen ikke fordi han mente iranerne hadde for lite frihet, heller tvert om, de hadde for mye. Revolusjonen som startet med studenter som marsjerte i gatene, ble snart overtatt av de sterke shiamuslimske kreftene som fortsatt regjerer. En eneste imam styrer landet, og han hevder å representere Gud på jorda. I 1979 støttet både folk som kalte seg både monarkister, liberale og demokrater Khomeini. Mange planla å bruke ham som en vei mot makta, men de undervurderte hans talent. Også mullaene, i 1978 var det nesten 250 000 av dem i Iran, hengte seg på Khomeinis prosjekt. De hadde mange ulike agendaer, men felles var at de også ønsket å bruke Khomeini for å få en større del av makta. Han ble for smart for dem også. Til og med venstrepartienes ledere snudde om. De begynte plutselig å anlegge skjegg og gikk i moskeen. Medlemmene av kommunistpartiet Tudeh byttet ut bildene sine av Marx og Lenin med portretter av imamene Ali Ibn Abi-Talib av Hussein Ibn Ali. Sjefideologen Ihsan Tabari skrev en bok om at Ali var den ekte grunnleggeren av sosialismen. KNALLHARDE UTRENSKNINGER. Straks han kom til makta begynte Khomeini jobben med å knuse sine tidligere allierte. Han startet med den svakeste, og satte stor-ayatolla Kazem Shariatmadari i husarrest. Partiet hans, Folkets republikanske parti, ble oppløst. Musaddeqene var de neste som måtte blø. Dette var støttespillerne til Muhammad Mussaddeq, som hadde vært statsminister noen år på 50-tallet. De islamske nasjonalistene og lederen Mahdi Bazargan som ble brukt av Khomeini som statsminister et par måneder måtte også forsvinne. Deretter Muhahedin, venstregrupper og geriljafolk. LIKVIDASJONER MÅTTE TIL. I løpet av 1983 var de fleste fiendene borte. Ifølge Amnesty ble 25 000 mennesker henrettet mellom 1981 og 1983. Nesten alle var tidligere støttespillere av Khomeini. Også en rekke mullaer og fremstående politikere ble lividert. Sjahens tidligere motstandere, fra helt til venstre til høyre, var utryddet. Kohmeini sørget for at Irans industri og banker igjen ble nasjonaleid, og startet islamiseringen. - I dagens Iran er opposisjonen til stede. Grensa går ved å stille spørsmål til hvordan presteskapet og Khamenei legitimerer sin posisjon. Om noen pirker her blir det bråk, forklarer Lodgaard. - Det foregår mange alvorlige brudd på menneskerettighetene i Iran. Vi har ventet i så mange år, men reformene kommer ikke. Folk blir forsatt henrettet og drept illegalt, ytringsfriheten er begrenset, det er streng sensur, prestestyrets sedelighetsvoktere passer på at alt som blir sagt er moralsk i tråd med det prestestyret mener, sier Gerhard Folkvord, fagkonsulent i Amnesty til Magasinet på nett. KRISE PÅ KRISE. Den nye islamske staten fikk ikke rolige oppstartår. Det diplomatiske forholdet til USA kollapset i november 1979, da iranske militante tok 52 gisler ved den amerikanske ambassaden i Teheran. Khomeini nektet å forhandle, og president Jimmy Carter brøt alle diplomatiske bånd og innførte økomomisk boikott. Gisselkrisa varte i 444 dager og ble først løst i januar 1981, da Reagan kom til makta i USA. I 1980 ble Iran trukket inn i en åtte år lang krig mot Irak. Begge land endte opp i grus, og Irans oljeindustri var ruinert. I 1988 aksepterte Khomeini FNs våpenhvileforslag. I 1989 kunngjorde Kohmeini fatwaen mot forfatteren Salman Rushdie. Samme år døde han, 89 år gammel. Hans kompromissløse islamisering førte til omfattende brudd på menneskerettighetene, samtidig var Khomeini populær i store deler av folket, og han ble etter sin død hedret som imam. REFORMENE SOM ALDRI KOM. Ali Hoseini-Khamenei, nå landets president og en av de få som overlevde 80-tallets attentatbølge, tok over den religiøse og politiske styringa av landet som den nye ayatollaen. Han forsøkte først å forbedre forholdet til vestlige land og bygget opp landets militærvesen. Men i januar 2002 pekte president Bush Iran ut som et av landene i «Ondskapens akse». I desember i fjor gikk myndighetene med på å slippe inn FNs våpeninspektører. I 1997 håpet mange på bedre tider, da moderate Mohammed Khatami over som president. Og han satte også igang flere kamper mot Khamenei og prestestyret. - De har varslet reformer, men de kommer aldri. En liten gruppe sitter og kontrollerer, de sier de forsvarer Guds rike. Folk kan oppleve helt vikårlig behandling, man kan aldri være sikker på hvor langt man kan gå. De bedømmer om en persons holdning er i tråd med god islam, og hva som er god islam definerer de selv. De trenger ikke noen særlig begrunnelse for å fjerne folk, sier Folkvord. VALGET UTEN OPPOSISJONELLE. 20. februar skal det etter planen arrangeres parlamentsvalg i landet. Det konservative vokterrådet, som ikke er folkevalgt, har allerede fått massiv kritikk ved å eksludere halvparten av kandidatene som ønsket å stille, fordi de er reformvennlige. Det har ført til åpen konflikt mellom rådet og den mer reformvennlige iranske regjeringen. - Iran er et hus i splid med seg selv. Vi har Khamenei, presidentskapet ved Khatami, reformbevegelsen, hæren, familien Rafsanjani med sine to svært rike sønner, og studentene. Presteskapet vil stramme tøylene, og kun de konservative får stille til valg. Det kan føre til at folk ikke gidder å stemme. Opposisjonen mot presteskapet er veldig utbredt, og det er frustrasjon i folket fordi reformene ikke kommer, avslutter Lodgaard. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til astrid.meland@dagbladet.no

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer