Avhørsrommet: Avhør av barn skjer på statens barnehus. Foto: Øistein Norum Monsen
Avhørsrommet: Avhør av barn skjer på statens barnehus. Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

«Han sier at det han gjør er lov. Men jeg vet at det ikke er lov. Jeg har lært om det på skolen og på nyhetene»

Jente (11) i avhør.

- Jeg er fra politiet. Vet du hva politiet er?

Politioverbetjent Hanne Blomfeldt sitter i et avhørsrom i politihuset på Grønland i Oslo. Hun jobber ved Seksjon for etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd i Oslo-politiet, og er en av få etterforskere i Oslo-politiet som utelukkende jobber med å avhøre barn som kan være utsatt for overgrep.

På den andre siden av bordet sitter ei 11 år gammel jente. Hun har allerede fortalt en lærer at hun er blitt utsatt for overgrep fra morens samboer. Skolen slo alarm til barnevernet, som igjen varslet politiet. Nå skal jenta avhøres.

Hun svarer at hun vet godt hva politiet er.

- De jobber med å finne ut om noen har stjålet ting og sånt, legger hun til.

Jenta spør hvorfor Blomfeldt ikke har uniform. Politioverbetjenten sier at hun går i vanlige klær på jobb og at hun har jobbet i politiet i over 15 år. Jenta spør:

- Så du vet?

- Ja, jeg har hørt mange forskjellige ting. Og det er en ting du må vite: Når det har skjedd noe med barn som kanskje ikke er bra, så er det ikke deres feil. Du er ikke her fordi du har gjort noe galt, og du har ikke skyld i noe av det du har fortalt på skolen. Men jeg trenger at du forteller alt til meg, sier Blomfeldt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politiet opplever en eksplosiv økning i antallet barneavhør, også kalt tilrettelagte avhør. Oslopolitiet alene gjennomførte i fjor 694 slike avhør, mer enn en dobling fra 2014. Økningen skyldes flere store nettovergrepssaker med mange fornærmede, men også en økning i anmeldelser av fysiske overgrep mot barn. Blomfeldt og kollegene i Oslo-politiet sier de enkelte ganger må fysisk løpe fra avhør til avhør for å rekke over dem. Men økningen skyldes også at politiet benytter en ny metode som gjør at de tør å forsøke å få forklaringer fra barn som tidligere ble regnet ikke avhørbare fordi de var for unge, umodne eller fordi de hadde for dårlig språk.

PÅ POLITIHUSET: Tidligere ble alle avhør av barn tatt på politihuset. I blant må de det fortsatt. Her er Hanne Blomfeldt i det største avhørsrommet på voldsavsnittet i Oslo-politiet. Foto: Jørn H. Moen
PÅ POLITIHUSET: Tidligere ble alle avhør av barn tatt på politihuset. I blant må de det fortsatt. Her er Hanne Blomfeldt i det største avhørsrommet på voldsavsnittet i Oslo-politiet. Foto: Jørn H. Moen Vis mer

Metoden kalles sekvensielle avhør, og går ut på at barna avhøres i små korte bolker på 10-15 minutter av gangen, fordelt over en eller flere dager. I den første sekvensen skal avhører og barnet bli litt kjent, slik at barnet blir trygg i situasjonen. Metoden er egentlig ment for barn i førskolealder, men brukes også på sårbare eldre barn og utviklingshemmede.

Hanne Blomfeldt kaller den nye metoden en revolusjon.

Avhøret av den 11 år gamle jenta skulle egentlig skje på Statens barnehus i Oslo, som er spesialtilpasset for at barna skal føle seg trygge og være i hyggelige omgivelser. Men et teknisk problem med det ene tilgjengelige avhørsrommet på Barnehuset, gjorde at avhøret måtte flyttes til politihuset på Grønland i Oslo. Rommet jenta og Hanne Blomfeldt sitter i er det samme som ble brukt til alle avhørene av 22. juli-terroristen Anders Behring Breivik. Det er ingen tegninger på veggene eller plastelina i skuffene, slik som på Barnehuset. I rommet ved siden av, bak et speilvindu så jenta ikke ser hvem som er der, sitter en politiadvokat, en bistandsadvokat, en representant fra barnevernet, en verge, en forsvarer, to miljøterapeuter og en psykolog fra Barnehuset. Jenta har særskilte vansker med begreper om tid. Det er derfor hovedetterforskeren i saken har bedt nettopp Blomfeldt om å foreta avhøret. Hun sier til jenta at de må innom noe viktig før de starter avhøret:

- Nå må du bare si ting som er sant. Vet du hva det betyr å snakke sant, spør hun.

- Ja. Hvis jeg sier at jeg skal gå på en konsert, så må jeg det. Hvis jeg i stedet blir sittende hjemme, så er det å lyve, svarer jenta.

Blomfeldt svarer at det var et godt eksempel. Så spør hun jenta om hva hun har opplevd. Jenta svarer at hun ikke helt husker hva det heter. Blomfeldt sier at de kan starte på en annen måte, og spør jenta hvor det skjer. Jenta forteller, Blomfeldt følger opp med å spørre på nytt om hva mannen gjør. Jenta forteller om beføling, at mannen har tatt henne på brystet mens han har onanert. Hun snakker rolig og stopper noen ganger midt i setningene, og sier at det er litt vanskelig å snakke om det.

METODEN: Jo eldre barn blir, jo mer kan de forklare seg om.
METODEN: Jo eldre barn blir, jo mer kan de forklare seg om. Vis mer

- Ofte er det best å bare fortelle, så har du gjort det. Det er veldig bra at du forteller. Men jeg trenger at du forteller litt mer om hvordan, sier Blomfeldt.

- Det er veldig rart å vise det, da, sier jenta.

Hun fortsetter å fortelle. Hanne Blomfeldt stiller noen spørsmål, forsøker å få jenta til å fortelle så detaljert som mulig om et konkret tilfelle. Jenta svarer med å fortelle om «den siste gangen», uten at hun tydelig kan si når det var. Men hun forteller også om ting som skjedde «om natta, mens hun sov». Blomfeldt forsøker å komme til bunns i det. Lot hun som hun sov? Eller var det noe hun drømte? Jenta er ikke helt konkret i svarene, men forteller videre om hvordan det opplevdes. At hun ikke likte det. Hun forteller at den mistenkte har sagt at han skal drepe henne hvis hun forteller noe av det som har skjedd.

- Han sier at det han gjør er lov. Men jeg vet at det ikke er lov. Jeg har lært om det på skolen og på nyhetene.

- Det er helt riktig, det er ikke lov, sier Hanne Blomfedt.

«Nå må du bare si ting som er sant. Vet du hva det betyr å snakke sant?»

Debatten om politiavhør av barn har fått ny aktualitet etter tv-dokumentaren «Fallet Kevin» om drapet på 4-årige Kevin i Sverige i 1998. Videoopptak av politiavhørene av to brødre på fem og sju år - som etterforskningsledelsen mente hadde begått drapet - viser hvordan guttene ble stilt ledende spørsmål, belønnes for «riktige» svar og kritiseres for «gale». På grunn av de avslørende videoopptakene, blir saken nå gjenopptatt, tjue år seinere.

Avhør av barn i førskolealder er heller ikke et stolt kapittel i norsk rettshistorie. Det mest kjente eksempelet er Bjugn-saken fra tidlig på 90-tallet, som er en av de største rettsskandalene i moderne norsk historie. Til sammen 29 personer var på et tidspunkt mistenkt for overgrep mot mer enn 40 barn i den lille bygda, men etter hvert smuldret saken opp. I 1994 slo Riksadvokaten fast at avhørene av barna var kritikkverdige. Barna var stilt ledende spørsmål og avhørerne hadde ingen opplæring i avhør av barn. I tillegg tok det fire måneder fra saken ble anmeldt til de to første avhørene ble gjennomført, fordi politiet valgte å utsette avhørene til barna «hadde den nødvendige motivasjon til å forklare seg». Før de kom i avhør var barna utspurt av bekymrede foreldre, og saken var kjent og omtalt i lokalmiljøet. Riksadvokaten konkluderte med at forklaringene de ga kunne være et resultat av «ukontrollbare påvirkninger utenfra». Politiet fikk også kritikk for å ha brukt hypotetiske spørsmål av typen «hvis det var noen som ...».

Etter Bjugn-saken kom det nye retningslinjer, og etter hvert flere reformer. Men inntil for noen få år siden opplevde fortsatt de få etterforskerne som hadde spesialisert seg på området, at de ofte ikke klarte å få ordentlig svar fra barna de avhørte. Fra 1998 til 2005 ble de minste barna observert og stilt spørsmål av psykologer mens de lekte. Politiet mente disse avhørene ga få klare svar, og etterforskerne som fulgte avhørene opplevde dem som rotete, og fulle av ledende spørsmål.

Tilbake på avhørsrommet på politihuset i Oslo finner politioverbetjent Hanne Blomfeldt fram en liten gul, myk ball fra lomma. Hun spør om jenta vil ha den, at det kan være godt å ha noe i hendene når man snakker. Hun sier at hun må stille noen «litt dumme spørsmål» og er stille noen sekunder før hun fortsetter. Hun trenger flest mulig detaljer, slik at politiet kan ettergå at det hun forteller faktisk har skjedd. Blomfeldt stiller flere varianter av spørsmålet «kan du fortelle om den første gangen». Etter en stund foreslår Blomfeldt at de tar en pause. Jenta sier hun godt kan fortsette, men Blomfeldt synes hun virker sliten og bryter av.

- Det er krevende. Jeg sliter med å få henne til å fortelle hvor og når det har skjedd. Jeg klarer ikke helt å skjønne det, sier Blomfeldt til gruppa i tilhører-rommet.

Når avhøret starter igjen ber hun jenta om å lage en enkel tegning over rommene i boligen hun bodde i. Jenta peker ut hvor episodene skjedde. Etter hvert sier hun at det var er vanskelig å snakke om. At det var flaut. Hun spør om ikke Hanne heller kan gjette.

- Jeg kan ikke gjøre det. Jeg skjønner at det er vanskelig. Men kanskje du bare kan puste inn, ta fart og fortelle? Det er ofte det beste.

Jenta fortsetter. Hun forteller, men fortsatt ikke i detalj, og det er fortsatt vanskelig å få grep på hva som har skjedd og når. Hun forteller videre, at den mistenkte har fått henne til å se på porno. Til slutt blir klokka så mye at de må avbryte, og heller fortsette seinere. Blomfeldt avslutter med å spørre om hva jenta synes om praten.

- Det har vært fint å få snakke om det, sier jenta.

Fram til 2015 var det dommere som formelt hadde ansvaret for å gjennomføre avhør av små barn. Det var politietterforskere som gjennomførte avhørene, og de måtte ofte jobbe etter det etterforskerne selv kaller «gjør så godt du kan-prinsippet». Dommerne hadde ofte satt av en eller to timer til avhøret, og forventningene fra alle parter var lave. Etterforskerne måtte bruke metoder ment for større barn, og måtte selv tilpasse det etter beste evne.

- Noen av oss ble valgt ut og fikk ansvaret for avhørene av de minste. Det var ikke alltid så gjevt. Det var slitsomt, vi prøvde og prøvde, men fikk lite ut av det og kom veldig sjelden i mål, sier Blomfeldt.

Også Kripos så at det fungerte dårlig.

- Vi følte ofte en veldig sterk frustrasjon og fortvilelse, sier Kripos-politioverbetjent Tone Davik.

I 2009 dro hun sammen med representanter fra Hordaland politidistrikt og Statens barnehus i Bergen til Huntsville i Alabama. Der har de siden 90-tallet gjennomført sekvensielle avhør som kunne strekke seg over flere dager. Det slo dem: De ville aldri få lov til å bruke så lang tid på en avhørsprosess i Norge.

- Den gang var det dommeravhør i Norge, og vi hadde liten tro på at de ville la oss bruke flere uker på et avhør, sier Davik.

NOTATER: Etterforskerne som følger avhørene tar fortløpende notater av både spørsmål og svar i avhøret.
NOTATER: Etterforskerne som følger avhørene tar fortløpende notater av både spørsmål og svar i avhøret. Vis mer

Hun tok med seg erfaringene og kunnskapen og begynte å utvikle den norske versjonen av sekvensielle avhør - korte sekvenser etter hverandre i løpet av samme dag - sammen med blant andre Åse Langballe, seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS). I 2010 testet de metoden i ti saker. Det fungerte ikke helt etter planen, men de så tegn til at det kunne fungere. Metoden ble utviklet videre, og i 2013 begynte metoden å bli innført nasjonalt.

- Det fungerer i hvert fall bedre enn de avhørsmetodene vi brukte tidligere. Det er egentlig ikke så rart. Tidligere var systemet preget av at ting skulle gå fort. Vi fikk én sjanse, én time, det var et stort apparat rundt og vi kunne ikke så mye om å avhøre de minste. Nå har vi «tvunget» systemet til å sette av mer tid og til å bli flinkere, sier Davik.

I 2013 publiserte hun og Åse Langballe en fagartikkel i tidsskriftet Lov og rett, hvor de beskrev situasjonen med dommeravhørene og et konkret avhør av ei jente på tre og et halvt år. Jenta hadde fortalt moren at faren hennes hadde puttet en finger inn i rumpa hennes da han hadde skiftet bleie på henne. Hun fortalte det samme i politiavhøret og at det gjorde vondt da han gjorde det, men hun gikk lei da avhører forsøkte å få henne til å fortelle når og hvor mange ganger det hadde skjedd. Den gang ble barneavhørene ledet av dommere, og da avhører foreslo å ta en pause og forsøke dagen etter, fikk hun beskjed om at det ikke gikk. Neste mulighet ville være om to uker. Beskjeden fra dommeren var: «Du får gjøre så godt du kan». Konklusjon i artikkelen var klar: Vold og overgrep mot barn og unge, og særlig de yngste barna, ble ikke avdekket og stoppet i tilstrekkelig grad i Norge.

En årsak var ifølge rapporten at etterforskning av overgrep mot barn hadde lav status internt i politiet. Davik sier det har vært en positiv endring de siste åra, men at de fortsatt har en vei å gå. Hun er også medansvarlig for et studieprogram på Politihøgskolen kalt «Avhør av sårbare», hvor opplæring i den sekvensielle metoden inngår.

- Fagfeltet vårt har aldri vært så høyt på agendaen i politiet som nå, sier Davik.

Åse Langballe som også var med å utvikle den sekvensielle avhørsmetoden, sier at det i bunn og grunn handler om å være mer fleksibel i møte med små barn. Metoden er ikke prøvd ut systematisk over tid i Norge, men så langt ser det ifølge Langballe ut til å være flere fordeler enn ulemper med sekvensielle avhør.

FØLGER AVHØRET: Bistandsadvokat, verge, representanter fra barnevernet, avhørslederen og en etterforsker følger avhøret via video.
FØLGER AVHØRET: Bistandsadvokat, verge, representanter fra barnevernet, avhørslederen og en etterforsker følger avhøret via video. Vis mer

Den største forskjellen på barn og voksne i en avhørssituasjon er hva de er i stand til å si noe om. I avhør av de minste barna kan politiet gjerne få detaljer og beskrivelser, men ikke nødvendigvis helheten. Det er vanskeligere for dem å forklare sammenhengene. På veggene i tilhørerrommet i Barnehuset i Oslo henger det en plakat som viser hva barn i ulike aldrer normalt kan forventes å si noe om. Treåringen kan si noe om hvem, hva og kanskje hvor. Fireåringer kan kanskje også si noe om hvordan, mens fem-seksåringer kanskje kan si noe om når det skjedde. Først når barna er 11-12 år, kan det forventes at de forklarer seg helt fullstendig.

Plakaten henger der som en påminnelse til alle de involvert om hva de kan forvente av barna i avhørsrommet.

På Barnehuset i Oslo er det også egne lekerom som barna som er innom kan bruke i avhørspausene. Et av rommene har en lekebil det er mulig å kjøre rundt i. Nettopp det gjør en fire år gammel gutt en dag i april i år. Han må snart ta en pause fra leken, og gå inn på et avhørsrom med Hanne Blomfeldt. Morens ekskjæreste er siktet for overgrep mot en av søsknene hans, og gutten har måttet flytte fra moren og til en beredskapsfamilie. Politiet og barnevernet trodde egentlig ikke at den lille gutten var utsatt for noe, men nå ønsker politiet å avhøre ham fordi beredskapsforeldrene er litt bekymret over atferden hans.

- Han er veldig tillitsfull, men litt rastløs. Han kjeder seg nok litt allerede, jeg vil ikke klare å holde på lenge. Vi vet ikke hva slags historie han har, sier Blomfeldt.

Hun står i et møterom i Barnehuset sammen med miljøterapeut Frode Syringen, en etterforsker, to jurister, to representanter for barneverntjenesten og en politistudent, som alle skal følge avhøret via video.

Har den fire år gamle gutten også blitt utsatt for noe? Har han vært vitne til noe, eller har han verken sett eller opplevd overgrep?

På avhørsrommet står et lite bord og to små barnestoler fra IKEA. På gulvet er det et mykt teppe, og i et skap ligger det noen leker. På veggene henger to kameraer og en mikrofon, som fireåringen ser med en gang han kommer inn i rommet. Han går rett bort til dem, og titter inn i linsa så hele ansiktet hans fyller storskjermen i møterommet to etasjer ovenfor.

Blomfeldt spør hvor gammel han er. Gutten holder opp fire fingre. Blomfeldt ber ham komme og sette seg, og spør om han kan legge et puslespill hun har tatt med.

- Dette går jo utrolig fint. Det gjorde du veldig raskt, sier hun.

Blomfeldt har tatt med puslespillet for å kunne kartlegge språket og modenheten hans. Samtidig vil hun at han skal bli trygg på situasjonen og at de skal bli kjent med hverandre. Den første delen av avhøret varer under et kvarter, og det er hovedpoenget med den nye metoden. Rett før Blomfeldt sier til fireåringen at de skal ta en pause, forteller hun at de etterpå skal snakke litt om morens eks-kjæreste. Så får han løpe ut på gangen for å finne igjen lekebilen.

I pausen, som er avhørets første, tar Blomfeldt en prat med miljøterapeut Frode Syringen. De konstaterer begge at den første delen gikk som forventet.

- Han er ganske trygg og husvarm, men på slutten ble han litt lei, sier Blomfeldt.

Hun er redd gutten kan ha følelser han ikke helt skjønner, uansett om han har vært utsatt for noe eller ikke, og er usikker på om han vil si noe om det. De blir enige om å ta med anatomiske tegninger av en mann og en gutt på fireåringens alder til en av de neste sekvensene.

ANATOMISKE TEGNINGER: Politiet bruker anatomiske tegninger for å sette samtalen i gang når de skal stille spørsmål om mulige overgrep.
ANATOMISKE TEGNINGER: Politiet bruker anatomiske tegninger for å sette samtalen i gang når de skal stille spørsmål om mulige overgrep. Vis mer

I avhørsrommet legger hun tegningene foran gutten og spør hva det er.

- En mann, svarer gutten.

- Hva er det for noe? sier hun og peker på arket.

- Tissen. Og rumpa.

Hun spør hva voksne kan gjøre med tissen sin. «Ingenting», svarer gutten, før han legger til at man kan tisse med den. Blomfeldt spør om man kan ta på tissen til voksne.

- Ikke spør meg, svarer han.

- Har du gjort det?

- Nei. Har du? spør gutten.

SPESIALTILPASSET: Venteområdene og omgivelsene i Barnehuset i Oslo er tilpasset små barn.
SPESIALTILPASSET: Venteområdene og omgivelsene i Barnehuset i Oslo er tilpasset små barn. Vis mer

Blomfeldt svarer med å stille gutten flere spørsmål, men han er ikke så interessert lenger. Han leker med en liten ball han har fått, ruller litt rundt på gulvet og synger «bake kake søte».

Gutten kaller den mistenkte mannen «pappa». Blomfeldt spør om gutten har lyst til å møte ham igjen.

- Ja, sier gutten og leker videre med ballen.

- Har det skjedd noe med pappaen din som du ikke syntes var greit?

- Nei, ingenting, sier han.

De tar en ny pause. 20-minutter seinere er de inne igjen.

«Trenger ikke båt, penger og biler» synger gutten, og nynner videre på Freddy Kalas-sangen «Jovial». Plutselig spør han:

- Er du politi?

- Ja.

- Whæææ, svarer gutten, som kanskje ikke husker at Blomfeldt presenterte seg som politiansatt i den første sekvensen, før han spør:

- Kan jeg gå ut og leke nå?

Hanne Blomfeldt svarer ikke helt, men stiller heller et nytt spørsmål.

- Er det noen som har sagt noe til deg om hva du skal si her i dag?

- Nei. Nå går jeg ut, sier han.

Og med det er det over. Fem minutter seinere får han kjøre en siste runde i lekebilen før han skal hjem med beredskapsmor. Samtidig går Hanne Blomfeldt opp til tilskuerrommet to etasjer over.

- Da er han avhørt. Da har vi gjort et forsøk, sier hun.

Deltakerne i rommet konkluderer med at gutten trolig ikke har vært utsatt for noe. Men de lar ham fortsatt formelt ha status som fornærmet, slik at han ikke mister bistandsadvokaten han har fått oppnevnt, i tilfelle det plutselig skulle komme nye opplysninger og han må i et nytt avhør.

Hvordan kan de være sikre på at han ikke er utsatt for noe?

- Det er godt forskningsmessig belegg for at små barn husker godt viktige hendelser i livene sine. Sånn sett er det ingen grunn til å tro mindre på barn enn voksne, og vi vet at små barn kan fortelle veldig nøyaktig om hendelser som har betydd mye for dem. I situasjoner med vold og overgrep har de vært utsatt for noe som kan ha vært vondt, skummelt og skremmende. Det er minner som sitter, sier Åse Langballe, seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og trauamtisk stress.

Samme uka som den fireårige gutten avhøres, holder Hanne Blomfeldt et foredrag for de andre på Seksjon for etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd i Oslo politidistrikt. Hun viser videoklipp fra tidligere avhør, blant annet av en fem år gammel gutt som i starten ikke vil snakke og svarer «blablabla» og ruller rundt i rommet. Etter flere runder sitter han rolig og forklarer at han måtte «trikse med rumpa til mamma». Blomfeldt viser opptak av en gutt på to og et halvt år som viser med knyttneven hvordan han ble slått av morens samboer. Mannen ble i fjor dømt for vold mot gutten og broren hans. Sammen med de tekniske bevisene i saken ble guttens forklaring lagt til grunn for domfellelsen. Blomfeldt kaller akkurat det avhøret en «gåsehud-opplevelse».

- Det var en spesiell sak, han kom til oss rett etter at det hadde skjedd og hadde fortsatt synlige blåmerker i ansiktet. Han fortalte at han hadde blitt slått og sa hvem som hadde gjort det, sier hun og forklarer kollegene om de forskjellige sekvensene og at målet er at avhører gradvis skal nærme seg kjernen i saken.

- På slutten av den første sekvensen kan jeg for eksempel si «etter pausen skal vi snakke om hva du gjør når du er med pappa». Da er barnet klar over hva vi skal snakke om neste gang, og vi får vanligvis 10-12 minutter hvor det kommer mye god informasjon. Og så tar vi en ny pause. Det var det vi ikke gjorde før. Da bare fortsatte vi, og ødela og besudla egentlig informasjonen ved å stille altfor mange vanskelige spørsmål. Tidligere fikk vi noe ut av ett av fem avhør vi gjorde av de mest sårbare barna. Nå opplever vi at vi gjør det i fire av fem avhør.

Blomfeldt tenker stadig på avhørene slik de foregikk før, alle gangene de ikke klarte å komme noen vei.

- Vi hadde noen saker hvor vi kanskje bare hadde et utsagn å gå på og ikke klarte å komme videre. Nå klarer vi mye oftere å få svar slik at vi kan ta ut tiltale der det har skjedd noe, eller vi får avklart at det ikke har skjedd noe. Det må ikke stå på oss. Vi må forsøke å gi alle en stemme.

I flere av sakene hun hadde før de begynte med den nye metoden klarte de aldri å komme til bunns i hva som hadde skjedd eller om det hadde skjedd noe i det hele tatt. De ante at det kunne være noe der, men fant ikke ut hva. Noen ganger gikk det ut over nattesøvnen.

- Det er litt vondt å tenke på hvordan vi holdt på før, og på alle dem som ikke fikk hjelp, sier hun.