DØMT: For overgrepene som pågikk i over to år, ble gutten dømt til to års betinget fengsel.
DØMT: For overgrepene som pågikk i over to år, ble gutten dømt til to års betinget fengsel.Vis mer

Han var 14 år da han forgrep seg på ei 8 år gammel jente: «Jeg følte 
meg som et monster»

Flere barn enn noensinne anmeldes for voldtekt av andre barn.

I et lite samtalerom på et av landets Barnehus sitter en 18 år gammel gutt og snakker lavmælt. Han har på seg ei rutete skjorte og ser stadig bort på kvinnen på stolen ved siden av seg. Kvinnen er klinisk barnevernspedagog i politiet og har i tre år hatt jevnlige samtaler med 18-åringen i dette rommet. Det er en stund siden de satt her sist.

Gutten stotrer og drar i skjorteermene når han snakker.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det er jo ikke normalt, det som har skjedd.

18-åringen tilhører ei gruppe som vokser hurtig: barn som anmeldes for voldtekt av barn. Kripos har i en ny rapport som slippes i helga for første gang analysert disse anmeldelsene. Rapporten, som Magasinet har fått tilgang til, viser at 383 barn og ungdommer i Norge ble anmeldt og etterforsket for voldtekt av andre barn i 2016. Det er det høyeste tallet noensinne.

I perioden 2011–2015 lå antallet stabilt på ca. 240–250 årlige anmeldelser. I fjor steg altså antallet kraftig.

18-åringen kom i politiets søkelys før stati­stik­ken skjøt fart. I 2014, da han var 16 år gammel, ble han dømt til to års betinget fengsel for overgrep mot flere jenter som var opptil seks år yngre enn ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han var bare 14 år da han forgrep seg første gang. I likhet med de andre jentene han etter hvert skulle forgripe seg på, var også hun venninne av et av hans søsken. Overgrepene pågikk over to år og kom ikke for en dag før ei av jentene fortalte det til foreldrene sine.

VILLE FORTELLE ALT: Gutten fortalte alt i første avhør og ønsket å ta straffen sin med en gang. 
Han måtte vente halvannet år før saken kom opp for retten og opplevde ventetiden som svært krevende.
VILLE FORTELLE ALT: Gutten fortalte alt i første avhør og ønsket å ta straffen sin med en gang. 
Han måtte vente halvannet år før saken kom opp for retten og opplevde ventetiden som svært krevende. Vis mer

I dag er 18-åringen glad for at han ble avslørt.

– Jeg er redd for at jeg ville ha fortsatt, og at det bare ville blitt verre og jævligere. Da jeg ble tatt, ble det satt stopp med en gang. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp.

Kripos har ingen forklaring på den dystre statistikken.

– Vi vet ikke om økningen skyldes at flere velger å anmelde voldtekt, eller om det faktisk er slik at det skjer flere voldtekter mellom barn enn tidligere, sier John-Filip Strandmoen ved voldtektsseksjonen i Kripos.

31 prosent av dem som ble anmeldt for voldtekt i 2016 var under 15 år da forholdet skal ha skjedd. Bare på Statens barnehus i Oslo har de i hittil i år avhørt 30 mindreårige som har vært mistenkt for overgrep.

– Det er et stort omfang. Mellom 30 og 50 pro­sent av overgrepene mot barn og unge utføres av andre barn og unge. Og overgrepene kan volde like stor skade som når de utføres av voksne, sier Astrid Pettersen, leder av Statens barnehus i Oslo.

Kripos har sett nærmere på 225 av de anmeldte sakene i 2016. I 47 av sakene var offeret minst fire år yngre enn den antatte gjerningspersonen. De anmeldte i denne gruppa skiller seg fra dem som anmeldes for voldtekt av jevnaldrende.

Kripos oppsummerer forskjellene slik:

• Den utsatte er oftere gutt.

• Den utsatte er oftere i slekt med utøveren.

• Utøveren er oftere sosialt isolert, utsatt for mobbing og har dårlig selvbilde.

Avhørsrom: Statens barnehus i Oslo er spesialtilpasset avhør av barn. Foto: Øistein Norum Monsen
Avhørsrom: Statens barnehus i Oslo er spesialtilpasset avhør av barn. Foto: Øistein Norum Monsen Vis mer

De to første punktene i Kripos’ oppsummering gjelder ikke 18-åringen Magasinet treffer på Barnehuset. Men det gjør det siste punktet. Allerede tidlig på barneskolen ble han utsatt for mobbing. Heller ikke på ungdomsskolen fikk han nære venner. Isolert på gutterommet utviklet han et usunt forhold til porno, han slet med depresjon og gjorde det dårlig på skolen. Han forteller at han ble utsatt for fysisk og psykisk vold, opplevde «mye stress», som han sier.

– Jeg hadde det dårlig hjemme og med meg selv, sier han.

I voldtektssaker der voksne forgriper seg på voksne, har politiet operert med fem ulike kategorier. Den vanligste er de festrelaterte voldtektene. Kripos-rapporten viser at det er en annen type voldtekt som dominerer blant de yngste. Kripos har valgt å kalle den bekjentskapsvoldtekt.

– I flere av sakene ser vi at det er noen som har vært venner eller som har kjent hverandre en god stund, og så plutselig skjer det, sier Lisa Øyen Fjøsna, seniorrådgiver ved seksjon for strategisk analyse i Kripos.

I noen saker er det som med 18-åringen i den rutete skjorta: Ofrene er venner av søsken. I andre saker har offer og overgriper vært gode venner, andre ganger har de bare så vidt kjent hverandre.

– Vårt inntrykk er at unge i dag har større nettverk enn tidligere, med kontakt via sosiale medier, og at det har betydning for at vi nå ser mange slike saker, sier Fjøsna.

18-åringen og barnevernspedagogen på Barnehuset har snakket mye om det i de tre åra som har gått, hva det var som fikk ham til å begå overgrepene.

De er enige om at det ikke var en enkeltfaktor. Han hadde det ikke bra, verken hjemme eller på skolen, følte seg ensom og maktesløs. I stedet for å oppsøke hjelp laget han seg sin egen, dårlige mestringsstrategi. Han begynte å takle stresset seksuelt, først ved bruk av porno.

Jentene han etter hvert forgrep seg mot, ble valgt fordi de var tilgjengelige. Og de ble noen han kunne ha makt over.

– Det var veldig komplekst, sier han.

Det var ikke selvsagt at det skulle bli en politisak av overgrepene. Foreldrene hans fikk ham til å si unnskyld til de tre jentene og deres foreldre, men et familiemedlem til et av ofrene syntes ikke det var nok, og anmeldte saken. 18-åringen husker det som «helt jævlig».

Snart kom selvmordstankene. Han fikk akutt-time på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Der ble det konstatert at han hadde en depresjon, og han fikk tilbud om videre samtaler. Ifølge 18-åringen fikk han ikke lenge etter kontrabeskjed: De kunne ikke hjelpe ham likevel, de hadde ikke den nødvendige kompetansen og ressursene til å følge ham opp.

– Hjelp var alt jeg ønsket meg, men det ble bare stoppet. Det var knusende, sier han.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress undersøkte i 2016 behandlingstilbudet i hele landet for barn og unge med skadelig seksuell atferd. Konklusjonen var at det mangler nødvendig kompetanse og kunnskap i hele landet, både i barnevernstjenesten og på de barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene.

Da barnevernet trakk seg ut av saken og BUP ikke lenger hadde noe å tilby 18-åringen, kom løsningen fra politiet og Barnehuset, hvor han tidligere hadde vært inne til avhør. Fordi de så at gutten var hjelpesøkende og motivert for å komme ut av den negative spiralen, ble det startet et terapiprogram. Programmet ble ledet av ei lita gruppe bestående av kliniske spesialister med kompetanse på utredning, risiko­vurdering og behandling av barn og unge med skadelig seksuell atferd.

– Vi kunne ikke la ham stå uten et tilbud. Vi hadde kontakt med ham og fulgte rettssaken mot ham. Der forpliktet vi oss til å gi ham et tilbud, sier leder av terapigruppa som er spesialist i kognitiv terapi for barn og unge.

En viktig del av terapien har vært å få 18-åringen til å bearbeide sine egne traumer. Like viktig har det vært å få ham til å forstå hvorfor overgrepene skjedde, og hva han har utsatt jentene for. På den måten håper de å unngå at han begår nye overgrep.

Selv synes 18-åringen det har vært vondt å snakke om overgrepene han begikk.

– Jeg har følt meg som et monster. Men det har vært en lettelse i ettertid. Jeg har lært mye om meg selv, sier han til Magasinet.

Alderen og bakgrunnen til barn som forgriper seg på barn har mye å si for hvordan det går med overgriperen seinere. Avgjørende er også hvilken type overgrep som begås. Internasjonalt er det antatt at tilbakefalls-prosenten blant dem som blir avslørt er 10–15 prosent. Men det er store forskjeller. Hvor ung vedkommende var da han begikk sitt første overgrep og om han har vært involvert i flere saker, er to av de mest avgjørende faktorene.

– Det er en del av de anmeldte barna vi er veldig bekymret for at skal gjøre det igjen, og det er helt nødvendig å hjelpe dem, både for deres egen skyld og for å beskytte andre barn. De har behov for behandling og traumeoppfølging, og for tiltak som kan forhindre nye overgrep, sier John-Filip Strandmoen i Kripos.

At overgrepet avdekkes er det som synes å ha størst betydning for å unngå gjentakelse. Og om overgriper får behandling.

– Statistikken blant barn og unge er kjempegod. Blir de stoppet og tatt tak i, forgriper ni av ti seg ikke på nytt. Det er mye bedre tall enn for voksne. Undersøkelser blant voksne som var barn da de forgrep seg på barn, viser at halvparten skulle ønske de hadde blitt stoppet allerede da. Det er utrolig viktig med tidlig innsats. Hvis ikke kan det bli mange nye ofre, sier Vibeke Benum Solem, klinisk barnevernspedagog ved Statens barnehus i Oslo.

POLITIANSATT PEDAGOG: – Det er utrolig viktig med tidlig innsats, hvis ikke kan det utvikle seg en atferd som er uheldig og som setter seg. Da kan det bli mange nye ofre, sier Vibeke Benum Solem, klinisk barnevernspedagog ved Statens Barnehus i Oslo.
POLITIANSATT PEDAGOG: – Det er utrolig viktig med tidlig innsats, hvis ikke kan det utvikle seg en atferd som er uheldig og som setter seg. Da kan det bli mange nye ofre, sier Vibeke Benum Solem, klinisk barnevernspedagog ved Statens Barnehus i Oslo. Vis mer

18-åringen med den rutete skjorta hadde aldri vært i kontakt med politiet før han ble avslørt. Det har de færreste barn og unge som anmeldes for voldtekt av vesentlig yngre barn. Det har derimot mange av dem som anmeldes for voldtekt av jevnaldrende. Kripos-rapporten viser at hele 60 prosent av disse er registrert med et lovbrudd før de fylte 16. For noen av dem var seksuallovbruddet det første kriminelle forholdet, mens 24 prosent var registrert med to eller flere av følgende lovbrudd: vold, vinning, narkotika og skadeverk.

– Noen av disse har altså ikke bare problemer knyttet til seksuell skadelig atferd, men viser en mer generell tendens til norm- og regelbrudd. Disse kan trenge tiltak som retter seg mot både seksuell skadelig atferd og mot ungdom som begår mye kriminalitet. Men de som har begått overgrep mot betydelig yngre barn begår sjelden mye annen kriminalitet. Trolig vil disse ha behov for helt andre tiltak, sier John-Filip Strandmoen i Kripos.

Gutten med den rutete skjorta har innsett hvor skadelig det var for ham å isolere seg. Den politiansatte barnevernspedagogen har presset på for å få ham til å ta tak i det. Til slutt fikk hun ham til å kontakte et dataspill-miljø. En dag meldte han seg på et arrangement, møtte opp og opplevde at han ble ønsket velkommen.

Han har fått flere nære venner i spillmiljøet. En av dem har til og med blitt med ham til Barne­huset og ventet utenfor mens han har vært i terapi.

– Nå har jeg et sosialt liv, det har jeg ikke hatt før, sier 18-åringen.

Det var ingen selvfølge at han skulle få tilbud om hjelp på Barnehuset. Alle unge ofre for vold og overgrep skal avhøres der i såkalte til­rette­lagte avhør, av personer med barnefaglig kompetanse. I tillegg er det alltid med rådgivere fra Barnehuset med klinisk barnefaglig kompe­tanse. I de fleste sakene følger også barnevernet avhøret på video mens det pågår.

For barn og unge som mistenkes for vold og overgrep er det ingen slike regler, og Kripos mener avhørene og oppfølgingen av unge overgripere i dag ikke har et godt nok barnefaglig perspektiv.

BARNEHUS LEDER:– Det er barnehusenes oppgave å bidra til å forhindre vold og overgrep mot barn, og da kan vi ikke velge bort å avhøre de mistenkte, sier Astrid Pettersen, leder ved Statens Barnehus i Oslo.,
BARNEHUS LEDER:– Det er barnehusenes oppgave å bidra til å forhindre vold og overgrep mot barn, og da kan vi ikke velge bort å avhøre de mistenkte, sier Astrid Pettersen, leder ved Statens Barnehus i Oslo., Vis mer

Astrid Pettersen, leder av Barnehuset i Oslo, er enig. De har de siste åra hatt en ordning hvor politiet i hovedstaden også tar noen avhør av unge mistenkte hos dem.

– Vi ønsker på sikt at alle barn og unge som er involvert i saker med grov vold og overgrep avhøres på Barnehuset – uavhengig av om de er fornærmet eller mistenkt. Det er Barne­husets oppgave å forhindre vold og overgrep mot barn, og vi må holde fokus på at de alle er barn og unge som trenger hjelp og oppfølging.

Pettersen har sett mange saker der det ikke er tatt avhør av mistenkte:

- Mange har trodd at barn som begår overgrep vil «vokse det av seg», sier hun.

- Men disse sakene må ikke bagatelliseres. •

– Prognosen er god

Prognosene for barn og unge med skadelig seksualatferd som får behandling er gode.

– Det er metaundersøkelser som klart tyder på at intervensjon og behandlingstilbud hjelper for å forebygge tilbakefall av overgripende atferd. Det er en behandlingsoptimisme knyttet til de unge, i motsetning til voksne der det er stilt noe tvil om effekten av behandling, sier Øystein Grov, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og overlege ved V27, en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved Betanien i Bergen, som har spesialisert seg på behandling av unge med skadelig seksuell atferd.

– Målsettingen med alle intervensjoner og suksessfaktoren i behandling, er at den unge skal slutte med overgripende atferd. Den unge skal utvikle sunn seksualitet og relasjonelle ferdigheter og kunne bli en god og kompetent kjæreste. God sosial kompetanse, trivsel og mestring av livsutfordringer er sentralt, sier Grov, som mener barnas egne traumeerfaringer og andre psykiske helseplager må følges opp, hvis behandlingen skal lykkes.

– Prognosen er i utgangspunktet god. Vel ni av ti slutter med overgripende atferd når de får en tydelig korreksjon. Det kan være fra foreldre, lærere, barnevernstjenesten eller politiet. Vår oppgave blir da å forsøke å identifisere høyrisikogruppa som står i fare for å forgripe seg på nytt. Der har vi gode verktøy for å vurdere risiko og styrker ungdommen måtte ha, og sette inn innsats og ressurser riktig. Alle kan trenge noen tiltak, men i varierende lengde og intensitet, sier Grov.

Han sier det ikke er relevant å kalle mindreårige pedofile, selv når de begår overgrep mot vesentlig yngre barn.

– At en 14–15-åring tenner og forgriper seg på et yngre barn kan ha med utviklingsnivå og modenhet å gjøre. Det er mot yngre den unge orienterer seg og finner samhørighet.