Han var Putins rådgiver

Andrei Illarionov trakk seg i protest mot utviklingen i Russland.

- ET VENDEPUNKT FOR RUSSLAND var Jeltsins beslutning i 1999 om å utnevne Putin til statsminister. Det er den enkleste feilen å peke på. For mange ble konsekvensene ikke klare før Yukos-saken i 2003, men utviklingen gikk i den retningen helt fra Putin ble president.

Det sier Andrei Illarionov, Vladimir Putins tidligere seniorrådgiver i økonomiske spørsmål. I 2005 trakk han seg fra stillingen i protest mot det fremvoksende autoritære styresettet under Putin. I dag jobber Illarionov i den liberalistiske tankesmien Cato Institute i USA. 

Det er synlig for alle nå at Russland utvikler seg i autoritær retning. Spekulasjonene handler ikke lenger om Putin vil beholde makta etter at presidentperioden er over, men hvordan.

- Jeltsin hadde ikke mye frihet til å velge annerledes. I løpet av hans siste år som president utnevnte han praktisk talt bare siloviker, folk med bakgrunn fra sikkerhetstjenestene. Hadde det ikke blitt Putin, ville det blitt en annen silovik, sier Illarionov til Minerva.

Bakgrunnen for problemene Jeltsin fikk i 1999 mener den tidligere rådgiveren har å gjøre med feilene som ble begått fra 1992 til 1999 av reformatorene under Jelstins regjeringer. Landet havnet i en økonomisk og politisk krise som ga spillerom for kreftene.

I 2000 BLE Illarionov utnevnt til president Putins økonomiske rådgiver. Allerede da var det nok tydelig for flere hvilken vei det bar. Illarionov takket likevel ja til jobben.

- Jeg hadde ingen illusjoner i forhold til hvem som var kommet til makten. Men jeg hadde et håp om at det var mulig å få gjennomført en del av de økonomiske reformene man ikke hadde lykkes i å gjennomføre på 90-tallet.

Han tenker på skattesystemet med en lavere, flat 13 prosent-sats, nye lover om eiendomsrett til jord, opprettelsen av et stabiliseringsfond i forbindelse med oljeinntekter, og gjennomføringen av en konservativ budsjettpolitikk.

Han var Putins rådgiver

- Mye av dette fikk vi til i perioden 2000 - 2003. Det skammet jeg meg ikke over å bidra til den gang, og jeg skammer meg ikke over det nå, sier Illarionov.

Tanken var at økonomisk vekst ville bidra til endringer i politiske institusjoner og i rettsinstitusjoner, til etablering av en rettsstat, maktdeling og demokrati.

I DAG SER HAN AT sammenhengen mellom det økonomiske og det politiske var mer komplisert enn han hadde håpet på. Russland har hatt rask, økonomisk vekst fra slutten av 1998. Men det viste seg at det er godt mulig med rask økonomisk vekst, og samtidig ødelegge de politiske institusjoner.

- Fra tid til annen sa jeg åpent fra, ikke bare bak lukkede dører, men også i mediene, at jeg var kritisk til utviklingen. Da det ble endelig klart for meg at den økonomiske veksten ikke bidro positivt til den politiske utviklingen forlot jeg min stilling.

ØKONOMIEN I RUSSLAND er fortsatt i vekst. Etter ni år med vekst på mellom seks og syv prosent er både levestandarden og veksten nå den beste i manns minne. Det snakkes om at veksten i stor grad er oljeavhengig. Illarionov konstaterer at veksten er god.

- Slik økonomisk vekst opplevde man ikke under forrige periode med høye oljepriser på begynnelsen av 1980-tallet. Veksten innebærer en dobling av økonomien på ti år, i tråd med målsetningen om dobling av BNP i løpet av ti år fra 2002, som jeg selv var med å formulere.

En av årsakene mener Illarionov er reformene som ble gjennomført fra slutten av 90-tallet og frem til 2003. Samtidig er oljeprisen i dag omtrent ni ganger høyere enn den var i 1998.

Han sammenligner Russland med andre oljebaserte overgangsøkonomier, som Kasakhstan og Aserbajdsjan, og konkluderer med at den russiske veksttakten ikke er så imponerende. Kasakhstan vokser rundt 15 prosent, og Aserbajdsjan vokser med alt fra 20 prosent og helt opp mot 30 prosent årlig.

- I Kasakhstan, for eksempel, har man gjennomført langt flere økonomiske reformer enn i Russland, og på indekser over økonomisk frihet scorer landet langt bedre enn Russland. I tillegg legger staten beslag på en vesentlig mindre del av BNP, rundt 21-22 prosent for Kasakhstan mot omtrent 40 prosent for Russland, et høyt tall for et land på Russlands BNP-nivå. Det er grunn til å tro at det er høyere avkastning på investeringer i privat sektor enn i offentlig.

Som han påpeker, er hverken Kasakhstan og Aserbajdsjan ikke akkurat modell-land. Men han er opptatt av at de likevel har de økonomiske systemer og rettssystemer som fungerer bedre enn i Russland, og ikke minst beskytter eiendomsretten bedre.

I LANGE PERIODER HAR DET IKKE VÆRT privat eiendomsrett uavhengig av regimet eller av kollektiver i Russland. I dag snakker man om at eiendomsretten har blitt betinget. Man får beholde eiendom så lenge man utfører de tingene staten ber om. Illarionov ser ikke positivt på mulighetene for en mer reell eiendomsrett i Russland fremover.

- Russland hadde en mulighet på 1990-tallet, da privat eiendom ble etablert og var uavhengig av staten. Man kan si at Russland på 1990-tallet gikk gjennom en nødvendig etappe som blant annet innebar konsentrasjon av privat eiendom. Men muligheten til en videre utvikling med generalisert eiendomsrett ble spolert.

Han gir et eksempel på hvor betinget eiendomsretten er blitt med en uttalelse fra oligarken Oleg Deripaska, en av de rikeste mennene i Russland i Financial Times. Han eier blant annet aluminiumsselskapet RusAl, men sa til avisa at hvis myndighetene fortalte ham at han måtte gi ifra seg RusAl, ville han gjøre det. Dette til tross for at RusAl ikke var en del av skandaleprivatiseringen og til tross for at ingen har hevdet at det er noe ulovlig som har skjedd.

- Eieren er altså rede til å gi ifra seg bedriften, i bytte for retten til liv og frihet. Dette minner om et føydalsamfunn, slik vi kjente det i Russland i hvert fall frem til Katarina den store, sier Illarionov.

Han mener det som skjer i Russland nå i forhold til eiendomsrett og rettsstat skiller seg fra det som skjer i Øst-Europa og til og med tidligere sovjetstater, som Georgia og Ukraina.

- Ukraina er ikke uten problemer, men landet beveger seg i riktig retning. Og veksten er høyere enn i Russland! Russland er et unntak fra de fleste andre land, men de er ikke alene. Vi finner en gruppe på samme nivå av lovløshet som Russland, jeg har akkurat gjort en undersøkelse av dette: Venezuela, Bangladesh, Equador, Paraguay, Nigeria, Albania, Pakistan, Djibouti og Solomon-øyene. Men det er ikke land man naturlig vil sammenligne seg med.

I OMTALEN AV RUSSISK POLITIKK snakkes det av og til om en mer liberal gruppering, knyttet for eksempel til finansminister Aleksej Kudrin og tidligere økonomisk utviklingsminister German Gref. Illarionov har imidlertid ingen tro på at denne gruppen kan utgjøre et grunnlag for en mer reell liberal utvikling.

- Jeg har aldri hørt dem si noe om politiske friheter, ikke offentlig, og ikke privat bak lukkede dører. Derfor regner jeg ingen av dem som er i administrasjonen idag for liberalere, ikke i økonomisk forstand, og ikke i politisk forstand.

- Av og til omtales alle som ikke er siloviker med bakgrunn fra sikkerhetstjenestene som liberale. Men «sivil» og «liberal» er ikke det samme. Sivile kan være sosialister, liberale, konservative. Faktisk kjenner jeg ikke en eneste ideologisk og filosofisk fundert liberaler som har sittet i posisjon i Russland de siste 15 år. Liberalere har ikke vært i posisjon til å ta avgjørelser, de har vært rådgivere, de har vært i pressen, men aldri i posisjon.

HVOR LENGE KAN DET LEVE, det autoritære styresettet som er utviklet seg i Russland? Akkurat hvor det ender vil ikke Illarionov spekulere for mye i, men han tror det kan vare lenge, samtidig som styret vil skape indre spenninger.

- Tyskland opplevde sterk økonomisk vekst fra 1933 til 1939, samtidig som de politiske institusjonene degraderte. Vi vet hvordan det endte der. Så ille vil det forhåpentligvis ikke ende i Russland, men akkurat hvordan det ender, vet vi ikke. Jeg skulle gjerne håpe at vi om noen år kunne se en genuin liberal utvikling i Russland, men som en edru analytiker kan jeg ikke tro på det.

Denne artikkelen er skrevet av Nils August Andresen og opprinnelig trykket i det liberalkonservative magasinet Minerva.

PESSIMISTISK PÅ RUSSLANDS VEGNE: Illarionov tror ikke på en demokratisk utvikling med det første.
HAR OLJEPRISEN ÆREN FOR OPPGANGEN?</B> Russland et et oljerikt land og oljeprisen er i dag omtrent ni ganger høyere enn den var i 1998.
<B>EIENDOMSRETTEN TRUET:</B> Dagens system minner om et føydalsamfunn, mener Illarionov. Han sammenligner det med det Russland som fantes i hvert fall frem til Katarina den store (bildet).
OLIGARK:</B> Illarionov mener begrepet oligark er misvisende, fordi det betyr et ”styre av de få- Oligarkene satt ikke på den politiske makten i Russland. Bare to oligarker hadde viktige politiske posisjoner, Vladimir Potanin (bildet) og Boris Berezovskij.
VAR PUTINS RÅDGIVER:</B> Bildet viser Andrei Illarionov og Russlands president Vladimir Putin sammen.
UTNEVNTE PUTIN:</B> I august 1999 utnevnte daværende president Boris Jeltsin Putin til statsminister. Han overtok som president da Jeltsin uventet gikk av nyttårsaften samme år.
SVAK PRIVAT EIENDOMSRETT: Oleg Deripaska, en av de rikeste mennene i Russland, har sagt seg villig til å gi ifra seg selskapet RusAl.