Håpet som brast

Tusenvis av statsbesøk har ikke fått Mahmoud Abbas\' ett steg nærmere en palestinsk stat. Tvert om.

DET ER LANGT FRA første gang 71-årige Abbas, bedre kjent som Abu Mazen, er i Norge for å be om økonomisk og politisk støtte for det palestinske folket. Helt siden 90-tallet har han vært en hyppig Norgesgjest. Den moderate palestineren hadde en nøkkelrolle i den såkalte Oslo-prosessen, som endte opp med Oslo-avtalen og Nobels fredspris til Yassir Arafat, Yizhak Rabin og Shimon Peres.

Oslo-avtalen førte til håp hos de palestinske og israelske forhandlingspartnerne, men kanskje aller viktigst: et gryende fredshåp i folket, som ønsket - og trodde - at de to folkene en gang skulle leve fredelig side om side.

ET EKSEMPEL FRA VIRKELIGHETEN På 1990-tallet dro den israelske kvinnen Judith og hennes venninner stadig til de palestinske byene Ramallah og Betlehem. Judith bodde den gangen i kollektiv i Jerusalem, som var et kvarters kjøring unna Ramallah og Betlehem.

- Jeg husker tilbake til den tida med stor glede. Vi var ofte på fester sammen med palestinerne, og vi hadde et reellt håp om fred, forteller hun.

Veiene mellom Jerusalem, Ramallah og Betlehem var åpne for trafikk. Israelere og palestinere dro fram og tilbake.

- Jeg hadde tro på framtida. Men noe fundamentalt galt skjedde på veien, sier Judith i dag.

For etterhvert som årene gikk, oppdaget politikerne og de to folkene at de mange punktene i Oslo-avtalen ikke ble fulgt opp av politikerne. Målet om en palestinsk stat ble utsatt igjen og igjen. I Israel opplevdes selvmordsaksjoner og vold.

Mistroen og skuffelsen vokste på begge sider. Som igjen medførte mer vold - og at stadig større sjekkposter ble plassert på veiene mellom Jerusalem og Ramallah og Jerusalem og Betlehem. Dermed møttes israelere og palestinere stadig sjeldnere.

- Nå har jeg ingen fysisk kontakt med de palestinerne vi pleide å omgås med, sa Judith til Dagbladet i september 2001.

I SEPTEMBER 2001 hadde den andre palestinske intifadaen pågått i nesten et år. Den korte turen mellom Jerusalem og Ramallah var begynt å bli uframkommelig. På kjøreturen mellom Jerusalem og Ramallah, som tidligere tok et kvarter, hadde det dukket opp to sjekkposter. Her nektet israelske soldater stadig palestinere og israelere å passere. En av dem var den palestinske sykepleieren Taman Olwan (32), som Dagbladet møtte i september 2001.

- Jeg har godkjennelse fra israelske myndigheter. Likevel slipper de meg ikke forbi, sa Olwaan fortvilt til Dagbladet.

50 meter unna skjøt israelske soldater i lufta så fort palestinere kom nær dem.

- Jeg er redd. Nå skal søsteren min gå motsatt vei, forbi sjekkposten og tilbake til Ramallah. Jeg håper det ikke skjer henne noe, sukket den palestinske sykepleieren den gangen.

SITUASJONEN ved sjekkpunktet opplevdes som forferdelig den gangen. I dag er bildet enda mørkere. Sjekkpostene mellom Ramallah og Jerusalem - og Jerusalem og Betlehem - har i dag vokst til en åtte meter høy mur, grensepasseringer, gitter og metalldetektorer. Israelske statsborgere har ikke lov til å dra inn i de palestinske områdene. Palestinere flest har heller ingen adgang til Israel, eller Jerusalem, som er deres tiltenkte hovedstad.

- Det at israelere og palestinere ikke møter hverandre, betyr jo at vi mister den andres perspektiv. Dermed mister vi også troa på at vi kan leve i fred. Vi israelere får jo bare høre at den eneste måten vi kan leve i fred, uten terror, er å skille oss fra palestinerne med en mur, fortalte nylig en israelsk venninne, før hun fortsatte:

- Og for å være helt ærlig, er jeg trøtt og lei av livet vi lever. Kanskje en adskillelse er eneste muligheten, sier hun.

BLIR TAPERE. Den israelske kvinnens syn er typisk for israelere flest: de har ingen tro på fred med deres naboer, palestinerne. Også på den palestinske sida er det knuste drømmer, desperasjon og maktesløshet som regjerer. Palestinerne har ingen tro på at Israel har til hensikt å la palestinerne opprette en egen stat.

Men palestinernes president, Abu Mazen, synes ikke å gi opp. Denne uka er han i Tyrkia og Norge å søke støtte. «PLO-veteranen Mahmoud Abbas er presidenten «alle» ville ha, men som ingen har gitt muligheter. Derfor er det en leder uten virkelig autoritet som i kveld kommer til Oslo», skrev politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, i går.

For ti år siden hadde israelere og palestinere et håp om fred. I dag er troen på fredelig sameksistens bombet og murt i stykker, og det eksisterer ingen form for fredsprosess mellom partene. I stedet forsøker israelske ledere å tegne framtidas Midtøsten-kart på egen hånd. Mens det internasjonale samfunn er mest opptatt av å isolere den nyvalgte Hamas-regjeringen.

Taperne er det israelske og palestinske folket.

KALANDIA 2006:</B> En åtte meter høy mur skiller når Ramallah fra Jerusalem-sida av muren. Sjekkpunktet Kalandia er blitt til en gedigen grensepostplassering, der palestinerne må gjennom metalldetektorer, intervjuer og gitter for å komme ut og inn av byen sin.
<B>NOK ET BESØK:</B> Palestinernes president Mahmoud Abbas (2 f.v.) ble mottatt av utenriksminister Jonas Gahr Støre (t.h.) og utviklingsminister Erik Solheim da han ankom UD i morges.
GIR ALDRI OPP:</B> Mahmoud Abbas og Saeb Erekat (t.v), mest kjent som palestinernes sjefsforhandler, var begge med og forhandlet fram Oslo-avtalen tidlig på nitti-tallet. Siden den gangen har de reist verden rundt utallige ganger - for å få støtte til sitt palestinske statsprosjekt. Men aldri har muligheten for et palestinsk land vært verre enn den er i dag. Her er de to i Tyrkia, tidligere denne uka.
SMIL TIL FOTOGRAFEN:</B> Palestinernes president Mahmoud Abbas eskorteres ut av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki (t.h) under et besøk i Sør-Afrika for drøye to uker siden. Til tross for tusenvis av møter med ledere over hele verden, synes ikke drømmen om en egen stat å komme noe nærmere. Heller tvert om.
KALANDIA 2001:</B> I 2001 var det forholdsvis enkelt å dra ut og inn av den palestinske byen Ramallah på Vestbredden. Da var det betongklosser og fem-seks israelske soldater som til slutt avgjorde hvilke palestinere som kunne dra ut og inn av sjekkpunktet Kalandia. Israelere kunne dra ut og inn uten problemer. Og gjorde det, for å besøke palestinske venner.