Hardt såret måtte Svein drepe to Taliban-soldater for å berge livet

«Jeg har ikke ofret det en tanke, verken under skuddvekslingen eller etterpå. Om de har barn og familie, bryr jeg meg egentlig ikke om».

Den afghanske himmelen henger som et mørkt skjold over åskammen. Svein (33) kaster et blikk mot basen der resten av patruljen ligger og sover. Han beveger seg langsomt mot det høyeste punktet, dit han må for å få kontroll over området rundt landsbyen de er utkommandert for å passe på. De går streifvakt på omgang. Nå er det patruljefører Sveins tur. Han tar sin tørn på lik linje med resten av laget.

Alt virker rolig i natt.

Et rutineoppdrag.

Om noen dager skal de sette seg i landcruiserne og kjøre tilbake til leiren.

Klokka nærmer seg midnatt. Hjemme i huset i Norge skal de fire barna hans snart sovne i sine senger, og drømme om pappa som er borte på tredje måneden. De gleder seg til neste gang han ringer.

Svein nærmer seg toppen.

Da hører han det.

Lyden av fremmede.

Hardt såret måtte Svein drepe to Taliban-soldater for å berge livet

Tre silhuetter beveger seg sakte mot ham, de er mindre enn ti meter unna, bevæpnet.

- DREISH!

Svein roper «stopp» på afghansk.

Til ingen nytte.

Hva er prisen Norge må betale for å være i krig? Tilstedeværelsen i Afghanistan har kostet tre unge norske liv. 17 nordmenn er såret i strid. Mandag denne uka angrep Taliban-styrker den norske leiren i Meymaneh på nytt. Samme dag ble en dansk soldat drept, den fjerde siden nyttår. Dette er historien om hvordan en liten patrulje med norsk flagg på armen havnet i kamp på liv og død. Det er en historie som kunne endt med norske kister på et fly hjem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Smellet er øredøvende. Taliban-soldatene fyrer løs med automatvåpen. Kulene hviner rundt ørene til Svein. Plutselig kjenner han den sviende smerten fra ei kule som borer seg inn i skuldra og slår ham i bakken. De neste skuddene bommer.

Han er alene.

Mot tre Taliban-soldater.

Dramatisk: Ti timer etter at skuddene falt fikk Svein behandling i leiren i Meymaneh av norsk lege og sykepleier.
Dramatisk: Ti timer etter at skuddene falt fikk Svein behandling i leiren i Meymaneh av norsk lege og sykepleier. Vis mer

Svein registrerer så vidt smerten før instinktet tar kommandoen. I små tideler skal han få bruk for alt han har lært, alt han har trent på, alle detaljer som underveis har virket meningsløse å drille inn.

Han røsker pistolen ut av beltet, treffer den nærmeste Taliban-soldaten, og havner i en ny skuddsalve når fem andre soldater lenger ned i skråningen sikter etter stikkflammene som avslører hvor han befinner seg.

Svein slipper pistolen tilbake i hylsteret og griper rifla, retter lasersiktet mot fienden og dreper to av Taliban-soldatene. Det skjer på sekunder - han øyner håp om å overleve, han hører teamet bak seg begynne å skyte. De fyrer av seks granater i rask rekkefølge. Taliban-soldatene drar de døde og sårede mellom seg, skytingen fra skråningen opphører.

Det er stille, men hvor lenge?

Kan de vente den vanlig Mujahedin-taktikken med ei ny gruppe soldater som angriper fra motsatt hold? Ligger det 100 mann og venter dem ut?

De trekker seg tilbake til observasjonspunktet over landsbyen, seks soldater alene i det afghanske fjellandskapet, fem timer fra leiren.

Snaut ti minutter har gått siden angrepet startet og det første skuddet ble løsnet.

Det føles som om en evighet.

Å begynne nedstigningen til landsbyen er for risikabelt. De bestemmer seg for å vente til grålysningen med våpnene klare.

Svein blør kraftig og må behandles. Tilfeldighetene vil at teamets sykepleier er hjemme i Norge på perm. Men de er sanitetskyndige alle mann.

Det er en forutsetning for patruljetjeneste i et land i krig. For hvem vet hvem som kan bli satt ut av spill?

Erfaringer har lært dem at soldater i krig ikke kan være avhengig av en mann - derfor har de den høyeste utdannelsen innen sanitet, de har hospitert på sivil ambulanseutrykning og utført akuttbehandling ved ulykker og blind vold, for å være rustet til krigens krav.

I søkkende mørke har de trent førstehjelp med nattoptikk. Derfor vet yngstemann Even (22) nøyaktig hva han skal gjøre når han åpner førstehjelpsveska som er festet på Sveins utrustning, kjører fingeren inn i skuddsåret, stopper blødningen og forbinder etter alle kunstens regler. To år eldre Frank sjekker pulsen, finner fram antibiotika og setter sprøyta i Sveins lår for å unngå infeksjon. Talibans taktikk med å smøre kulene inn med kumøkk er kjent. Det er slik avføring kirurgene skal finne rester av i sårtunnelen når de mange timer seinere får Svein på operasjonsbordet.

Men ute i den provisoriske basen fortsetter de norske soldatene behandlingen og spør hvor vondt han har det. Svein svarer med å be kompisene fortsette å holde fokus. Han tenker ikke engang tanken om å be om smertestillende. Morfin er utelukket, de trenger alle seks intakt hvis Taliban angriper på nytt.

Kameratene snakker lavt sammen og forsøker å holde motet oppe i de lange timene til de første strimene av lys bryter gjennom. Fortsatt er det ikke tegn til et nytt angrep. De speider i alle retninger, men ingen Taliban-soldater er å se noe sted. Langsomt beveger de seg ned mot landcruiserne, starter opp og tar fatt på den kronglete kjøreruta ned mot landsbyen.

- Frykten rammet oss først da vi kom tilbake til leiren. Først da begynte vi å si høyt det alle hadde hatt i bakhodet hele tida: Tenk hvis …

I et lite møterom i Trondenes leir utenfor Harstad sitter tre elitesoldater og går gjennom natta i Faryab 17. juni i fjor. Natta da alt kunne gått galt. Svein, Frank og Harald framstår som reflekterte. De framhever betydningen av forberedelsene, men også hvor avgjørende vennskap og kompromissløs tillit ble i de kritiske minuttene.

Ei uke etter den dramatiske natta var teamet igjen ute på patrulje, bortsett fra Svein, som ble evakuert for medisinsk oppfølging i Norge.

- Vi måtte nullstille, sier Harald.

- Jeg er glad for at vi brukte så mye tid på å snakke i dagene etterpå. Under skuddvekslingen var vi fulle av adrenalin alle sammen, utfyller Frank.

Guttene har snakket mye om hvordan de nærmeste vil reagere når patruljen skal tilbake til Afghanistan.

- Klart det er vanskeligere å si til dama at det går bra, når det var så nære på at det gikk til helvete. Klart det tar litt tid for dem hjemme også, å fordøye. Men jeg minner henne på at vi er trent for dette, og at det var derfor vi overlevde, sier Harald.

Suksessen ligger i detaljene, heter det. Elitesoldatene er enige.

- Fordi vi hele tida driver realistisk trening, visste vi hva vi skulle gjøre da situasjonen oppsto. Det var det som gjorde at vi kom hjem igjen også. Jo dyktigere man er, dess mer flaks har man. Alle detaljene vi hadde øvd på, førte til at det bikket i vår favør. Detaljene reddet oss, detaljene ble helt avgjørende:

At Svein hadde festet hakestroppen på hjelmen, og unngikk å miste den idet han ble skutt, slik at han kunne benytte nattoptikken og skyte tilbake.

At Svein hadde festet våpenreimen, slik at han kunne veksle mellom pistol og rifle.

At utstyret ble lagt på nøyaktig samme plass hver kveld, slik at alle fem bevæpnet seg og kom Svein til unnsetning sekunder etter at de våknet av skuddvekslingen.

At Terje umiddelbart gikk på samband og informerte operasjonssenteret i leiren med rolig og kontrollert stemme mens maskingeværene knatret og kulene suste.

- Vi håper alltid på det beste, men forbereder oss på det verste, sier sjefen for kystjegerne, kommandørkaptein Egil Vasstrand, om treninga til oppdrag Afghanistan.

- Livreddende førstehjelp er derfor noe av det vi driller mest. Alle som sendes ut holder høyt nivå på å kunne redde liv i felt. I situasjonen som oppsto etter at Svein ble skutt, var sanitetskompetansen avgjørende. Diskusjonen om norske legers tilstedeværelse i Afghanistan føles ikke alltid like relevant for våre gutter. En kirurg i leiren er vel og bra, men hva når patruljen er fem-seks timer unna? Da må kunnskapen og ferdighetene være til stede uansett hvem som blir såret.

- Vi deltar ikke i noe form for militær turisme. Det er krig. Juridisk sett er ikke Norge som nasjon i krig i Afghanistan, men vi sender våre menn til områder der det foregår krigshandlinger, sier Vasstrand.

Under angrepet på leiren i Meymaneh nord i Afghanistan 7. februar 2006 ble seks kystjegere såret. 60 prosent av soldatene i Kystjegerkommandoen har vært i strid, 15 prosent er blitt skadet.

- Vi anser yrkesskader, slik Svein og de andre pådro seg, for å være krigsskader. Vi jobber for at også regelverket skal anse det som krigsskade. Det haster med å få det i orden, slik at sårede i strid slipper å fighte med byråkratiet når de kommer hjem. Det er nok dessverre slik at våre folk opplever en større og vanskeligere kamp med byråkratiet, enn ute i felten, forteller Vasstrand.

Nyheten om at Svein var såret ble kjent i Norge tidlig på morgen, mandag 18. juni 2007.

«En norsk patrulje ble angrepet og beskutt vest for Meymaneh nord i Afghanistan natt til mandag. En offiser ble lettere såret i angrepet», meldte Norsk Telegrambyrå.

Telefonen ringer i huset langt der nord. Sveins kone løfter av røret. Det ble en spesiell samtale.

- Hun ble først sjokkert, og deretter veldig bekymret. Jeg måtte få legen til å prate med henne, berolige henne med at jeg ikke var mer alvorlig skadet enn jeg sa til henne.

Samtalen bar preg av stundens alvor, om hvor nære på det hadde vært. Jeg syntes det var vanskelig å være så langt borte uten å kunne trøste dem og vise at dette ville gå bra. Det er tøft for dem hjemme når sånt skjer. På skolen spurte elevene ungene mine: «Var det pappaen din som ble skutt?» For dem er det selvsagt tøft. Hun minste er for liten til å skjønne.

Svein sier han har lagt hendelsen bak seg.

- Det høres kanskje kynisk ut, men jeg har ikke ofret det en tanke, verken under skuddvekslingen eller etterpå. Om de har barn og familie, bryr jeg meg egentlig ikke om. De visste hva de gjorde, de forsøkte å ta oss i bakhold. Vi er i Afghanistan for å støtte myndighetene og sivilbefolkningen. Taliban-soldatene vet hva de risikerer ved å angripe. Jeg angrer ikke. Det var dem eller meg. Det ble heldigvis dem. ■

gri@dagbladet.no

Kystjegernes identitet er hemmelig. Navnene som er benyttet i teksten er derfor konstruerte. Etterretningsopplysninger bekrefter at to Taliban-soldater døde og en ble såret i angrepet mot den norske patruljen.

Fryktet nye angrep: I timevis ventet den norske patruljen på at mørket skulle opphøre i frykt for nye Taliban-angrep. Bildet er tatt kort tid etter trefningen. På høyden skimtes to av de norske elitesoldatene.
Blødde kraftig: Yngstemann i patruljen stoppet blødningen og bandasjerte Svein etter skuddvekslingen. Legene var fem timer unna.
Tøff trening: Kystjegernes elitesoldater må gjennom et knallhardt treningsprogram før de sendes til Afghanistan.
Nytt oppdrag: Kystjegerkommandoens patrulje på vei ut på et nytt oppdrag i Afghanistan.
Ringte kona: Svein (33) klarte å få kontakt med kona hjemme i Norge via mobiltelefon i felten. Tilbake i leiren måtte han få en lege til å bekrefte for henne at skaden ikke var livstruende.