Hedda, 45 år

Lo heter han, han er ett år gammel og jeg har skaffet ham selv. Det var mye jeg tenkte på før han ble født. Jeg betraktet folk på T-banen og bussen: De to der må være far og sønn. De to der søsken. Ingen vil se at vi hører sammen, tenkte jeg, aldri vil jeg få høre noen si: «Å, som han likner på deg.» Så ble Lo født, og det var ikke så farlig med alt jeg hadde tenkt.

Ronald

«Jeg hadde ødelagt livet mitt. Jeg hadde ingenting lenger.»Les mer→

Per

«Du vet, man ble dytta på en del forskjellig under krigen.»Les mer →

Nina

«Den ene dagen var mamma frisk, den neste natta sviktet hjertet hennes.»Les mer →

Andrè

«Etter noen måneders romanse sa hun: "Jeg er gravid", mens jeg svarte: "Jeg tror jeg er homofil"» Les mer →

Aisha

«Jeg var ung og dum og erklærte: Jeg trenger ingen utdanning, dere ser bare en taper!»Les mer →

Hele livet har jeg visst at jeg skulle bli mor. Jeg vokste opp som storesøster, passet på småungene når vi var ute og lekte i gata. Da jeg var ferdig som psykolog etter ti år med studier, var det barne- og ungdomspsykiatri jeg orienterte meg mot, som jeg fortsatt jobber med. Jeg elsker barn, men jeg hadde aldri noe hastverk med å få mine egne, det måtte passe. Jeg ville leve og jobbe, ha et liv før jeg ble mor, og den dagen jeg var klar regnet jeg med at det var en selvfølge å bli gravid. Nå ser jeg hvor naiv jeg var. Da min siste relasjon tok slutt var jeg nesten blitt 40 år, uten at jeg hadde fått barn. Nå sto jeg der alene foran en tallskive som var i ferd med å gå i stykker og ingen ny mann var i sikte. Før hadde jeg tenkt at det var sørgelig med kvinner som trengte en donor for å bli gravid. Etter en to år lang tankeprosess skjønte jeg at det var meg. En mann kan jeg få seinere, barn kunne jeg bare få nå.

Siden sæddonasjon til single kvinner ikke er lov i Norge, dro jeg først til Danmark. Men det ble ikke lett, selv om jeg hadde tatt valget. Flere ganger ble jeg gravid, men jeg mistet barnet, og etter hvert skjønte jeg at jeg måtte over enda en barriere. Også egget måtte komme fra en annen. Jeg var blitt godt over førti, og uansett hvor mye det kostet av krefter, tid og penger ville jeg ikke gi opp, det var min siste sjanse. Med støtte fra familie og venner dro jeg til Finland hvor jeg fikk enda en donor. Et nytt barn begynte å vokse i magen min, et barn som ikke har noe av mitt arvemateriale, og som jeg nesten ikke torde å håpe på skulle bli født. Men barnet var Lo, og nå er det oss to. En frisk og fin nydelig liten gutt og meg, moren hans. Jeg får til og med høre at vi likner.

logo

Trykk på knappen under for alle historiene.

Gå til Benken ➞