Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Hedenskapen måtte vike hos negergutten M\'wondo

Verden i Norge i 1950.

«GJENNOM MISJONSARBEIDET er Norges navn blitt kjent og elsket ute blant de fargede folk i Afrika og Asia. Her ute i fremmede land har Norge fått sine kolonier, erobret ikke med våpenmakt, men ved forkynnelse av evangeliet i over 100 år. [...]

Gjennom en seig kamp mot uvitenhet, overtro og hedenskap er mennesker vunnet for Guds rike, store og blomstrende menigheter er vokset fram, og hedenske skikker og laster måttet vike».

Slik er omtalen av norsk misjons virksomhet i en utstillingsbrosjyre fra 1948.

MISJONSUTSTILLINGEN «Til jordens ender» turnerte Norge fra 1948 til 1960, og ble sett av nærmere en million mennesker. Den ble vist på 110 steder, og var en enorm suksess. Lokalaviser over hele landet brakte misjonærenes fortellinger videre og viste bilder og omtale av utstillingen.

Til og med prins Harald kastet glans over samlingene.

Denne typen etnologiske utstillinger ga tusenvis av nordmenn innblikk i andre kulturer på en tid hvor kunnskapstilgangen fra andre land var mindre enn i dag og utenlandsreiser ikke var vanlig, viser antropologen Hilde Nielssen i en artikkel i Norsk Antropologisk Tidsskrift.

Nielssen er post.dok. ved Institutt for antropologi ved Universitetet i Bergen. Analysen er del av et større forskningsprosjekt om norsk misjon, «Norwegian missionaries. Practise and representation» i regi av Universitetet.

Hun mener den norske selvforståelsen som internasjonal godhetsaktør kan spores tilbake til misjonens fortellinger:

image: Hedenskapen måtte vike hos negergutten M\'wondo

«Det er nærliggende å trekke en linje fra utstillingen «Til jordens ender» og det utstillingen representerte til den norske selvforståelsen i dag, og den internasjonale rolle og posisjon Norge ønsker å oppnå, som fredsnasjon og verdensmester i bistand», skriver forskeren i tidsskriftet.

«NÅR DE INNFØDTE holder omskjæringsseremonier, foregår det et veritabelt blodbad. Mannen som foretar omskjæringen kommer inn i landsbyen utstaffert med en maske - med på utstillingen - og har høvdingens tillatelse til å drepe alle kvinner som kommer i hans vei. Derfor flykter kvinnene med høye hyl når ropet om mannen kommer. Han foretar så omskjæringen med innviede kniver - også med på utstillingen - og blodet flyter».

Slik levendegjør en av misjonærene som omviste under utstillingen hvordan livet artet seg på misjonsmarken. Hedenskapet ble fremstilt i all sin gru, og ofte dramatisert.

Kino var en del av utstillingen, og det ble vist fram filmer med titler som «Negergutten M\'wondo», «Villmarken våkner» og «Der medisinmannen rår».

«Kamerun ble framstilt nærmest som en inversjon av vår egen verden, et sted der menn broderer mens kvinnene arbeider i åkeren, der kvinner røyker pipe i dameselskap, og der nekro-kannibalisme ble sagt å være utbredt blant enkelte folkegrupper. Zuluene i Sør-Afrika fremsto ikke som stort bedre», forklarer Nielssen.

Hun viser at en rekke dramatiske virkemidler ble brukt i fortellingene, og at misjonærguidene selv var en del av utstillingens attraksjon.

Deres egne strabaser og heltemodige innsats var ofte en del av fortellingen:

«Nesten ingen unngår malariafeberen for eksempel. En sjømann som får denne sykdommen blir hjemsendt med en gang på 6 måneders rekreasjon, men om en misjonær skulle sendes hjem hver gang han fikk malaria, fikk han ikke gjort annet enn å reise» heter det i en lokalavis fra Aalesund.

En av martyrfortellingene var historien om at den norske pionérmisjonæren Hans Palludan Smith Schreuder ble angrepet av en leopard, som ble utstoppet og vist fram. Historiene var betydelig overdrevet - Schreuder skal ha kjørt en kniv inn i dyrets gap, men sannheten er at leoparden ble drept av en zulu med spyd i misjonærens eget følge.

«Misjonsrelikvier» kaller Nielssen gjenstander som den utstoppede leoparden og fortellingene om dem.

NORGE HADDE ALDRI kolonier, men misjonens framstilling av andre folk plasserer seg innenfor det som i antropologisk terminologi kalles «oppdagelseskulturer» - «cultures of exploration», og samtidig kolonialismens kultur.

Etnografiske utstillinger i denne perioden var sentrale i å utforme imperialistiske og nasjonale identiteter. I Norge var utstillingene tett knyttet til misjonsvirksomhet, og pressedekningen var massiv og overveldende positiv.

Seksjonenes plassering var ikke tilfeldig, men « ... reflekterte et rasemessig og sivilisatorisk hierarki», skriver forskeren. Det gikk fra høy grad av sivilisasjon og ned til «barbariet».

Kina og Japans gamle kulturer var plassert på toppen av hierarkiet, sudanerne lenger nede og Kamerun på bunnen. Publikum på «Til jordens ender» vandret steg for steg langs dette hierarkiet.

- Selv om feltet har hatt en enorm utvikling, er det også mye kontinuitet fram til i dag. Fremdeles ser vi bildet av nordmenn som de gode hjelperne: Ta billedruk, for eksempel fra tv-aksjonene i dag. Jesus elsker alle barna-motivet er byttet ut med norske bistandsarbeidere eller folkereporterne midt i en gruppe aiddsyke barn, sier Nielssen til Dagbladet.no.

Hun fremhever at det skjer betydelig nytenkning, men at museene i Norge i dag viderefører noe av tradisjonen fra 50-tallet.

I mai åpner fire store utstillinger i Bergen laget av Nielssen og de andre forskerne i «Norwegian missionaries»-prosjektet, som kritisk belyser flere sider av misjonstradisjonen.

 «TIL JORDENS ENDER» markerte et høydepunkt i utbredelsen til den norske misjonen, men representerte også begynnelsen på slutten til misjonensbevegelsens store æra i Norge. På 50-tallet hadde bevegelsen større oppslutning enn noensinne, samtidig som antikolonialismen og frigjøringsbevegelsene vokste seg sterke i de kolonialiserte delene av verden.

Etter dette fikk sekulariseringsstrømmer stadig større gjennomslag i Norge.

Hilde Nielssen finner likevel klare spor av misjonsfortellingen i dagens norske selvbilde.

«På Oljedirektoratets nettsider kan vi under overskriften «Norge hjelper Madagaskar» lese om norsk statlig bistand til etablering av en forsvarlig petroleumsforvaltning. I Norge blir Madagaskar oftest nevnt sammen med misjon, står det i artikkelen. Oljedirektoratets utsending, Turid Øygård, svarer på spørsmål om hun også skal ut å misjonere: «Ja, jeg skal misjonere oljeevangeliet». Her nærmer vi oss kjernen kunne man påstå, i orientalismen på norsk», skriver forskeren.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

MISJONÆROMVISERE: Marta Palm var en av misjonærene som fungerte som omvisere på utstillingen. Her forteller hun en gruppe barn martyrhistorien om Hans Palludan Smith Schreuder.
OVERHODE I «NORGES ÅNDELIGE KOLONIER»: Prins Harald besøkte misjonsutstillingen «Til jordens ender» i Oslo sammen med sin skoleklasse i 1949. Her er den unge prinsen plassert med spyd foran et palmehus fra Madagaskar.
SETT AV MANGE:</B> En fjerdel av Norges befolkning så «Til jordens ender», og utstillingen turnerte Norge fra 1948 til 1960. Den ble vist på 110 steder.
KRITISK: Den eneste avisen som var kritisk til misjonsutstillingen var Dagbladet. «Merkelig opplysningsvirksomhet» og «rasehat» skrev vi i 1949.
NORGES STØRSTE GLOBUS: Midt i utstillingslokalet sto en globus der lysende punkter viste den norske misjonens nærvær i verden.
MOTIVENE LIGNER: - Fremdeles ser vi bildet av nordmenn som de gode hjelperne, sier Nielssen.
PLANEN: Slik var arkitekttegningene for utstillingen som ble vist i turnhallen i Stavanger. Tegningene er laget av interiørarkitekt Odd M. Halvorsen.
INTERAKTIVT: Barn fikk lov til å krype ut og inn av hytten i Sør-Afrika-seksjonen.
DEN STØRSTE MISJONSMARKEN: Madagaskar har vært det viktigste området for norsk misjon, og hadde en sentral del av utstillingen.
PÅ TOPPEN: Kina og Japans gamle kulturer var plassert på toppen av et hierarki, og utstillingens layout viser dette tydelig. - I kolonialismens epoke var det viktig å klassifisere folkegrupper for å legitimere sin virksomhet, forklarer Nielssen. Jo lysere i huden jo høyere utviklingstrinn.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media