Heia Toffe!

Det var morsommere å reise på ferie den gang bilene hadde navn og personlighet, skriver Trude Lorentzen.

Var det vanlig på begynnelsen av åttitallet å ha egennavn på biler?

Jeg vet ikke.

Vår het i hvert fall Toffe. Kanskje var det fordi han var en upålitelig, liten bruktbil. En syregrønn Datsun. Vi trengte å gi ham sjel så han ikke skulle finne på noe tull når vi kjørte av sted til hytta på øde grusveier. Jeg husker mamma og meg i Toffe, en alenemor og et enebarn, som om hele barndommen er komprimert i én bestemt kjøretur. Mamma hadde stappet bagasjerommet så fullt at lokket bulte. Sekker og bæreposer og vannkanner og mat og flytemadrasser og Donald-blader og myggolje, vi skulle flytte ut i ødemarka for bestandig, følte jeg, i hvert fall for hele fellesferien.

I forsetet hadde mamma spent sikkerhetsbeltet rundt buret til Petter, undulaten min som hadde nøyaktig samme syregrønne farge som bilen. Petter satt inni buret og skalv, på en pinne, veien som buktet seg under hjulene til Toffe var så humpete. Og rundt omkring i baksetet spratt jeg, uten belte.