Heidi Marie Kriznik

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Heidi Marie Kriznik Boka: «Applaus» (Oktober) Begynnelsen: Faren min kom til Norge på grunn av Cirkus Arnardo. Det er rart å tenke på at han aldri ville ha kommet, eller truffet mor, hvis ikke det hadde vært for det sirkuset. Han var den eneste som dro og den eneste som blei til noe, pleier far å si når han forteller den historien jeg har hørt siden jeg var liten gutt, den historien som er den samme og samtidig aldri helt den samme. Begrunnelsen: Setningen: «Faren min kom til Norge på grunn av Cirkus Arnardo» har vært der fra starten av. Faktisk begynte hele romanen med den. Da jeg hadde skrevet den setningen, fikk jeg lyst til å fortsette. Åpningen ga meg rom og luft og inneholdt mange muligheter. Blant annet til å være leken, selv om dette er en vemodig bok. Åpningen ga meg også introen til å skrive om en far fra et annet land. Når jeg så avslutter første avsnitt med setningen «Den historien som er den samme og samtidig aldri helt den samme», plasserer jeg en tvil i forhold til fars historie. Jeg forsøker å si noe om at en historie alltid bare er en del av en annen historie. For historiene tilhører hverandre. Og som det gjentas i boka: «Det du ser og oppfatter, er to forskjellige ting.» Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!