Jeg er en streng dame, husk det.

Vibeke Løkkeberg ringte fra bibliotekbaren på Bristol, og hadde akkurat liret av seg en lang tirade om alt hun ikke ønsket å snakke om i et intervju. Tida som fotomodell, skuespiller og filmregissør var hun lei av å snakke om, alt det var fortid, hun ville heller snakke om her og nå. Dessuten, sa hun, var hun så lei disse poserende journalistene som var mer opptatt av seg selv og sine blomstrende formuleringer, enn sitt intervjuobjekt, som omtalte hennes lange hår og skrev at hun så ut som hun tjente en million. Hun var så lei alle som bare bekreftet mytene om henne, myter som hun slett ikke kjente seg igjen i, men som hun tvert imot følte seg fremmedgjort i. Alt dette veltet ut i en eneste lang enetale, så stanset hun, hun sa:

– Det høres ut som du falt litt i temperatur nå?

– Nei da.

– Fint. Da sees vi onsdag.

To dager seinere ringte hun tilbake og sa at hun ikke ville la seg intervjue likevel. For nå var hun nettopp blitt intervjuet av en annen avis …

– … og det første spørsmålet journalisten presterte å stille, var: «Er du en heks, Vibeke Løkkeberg?» Hva slags spørsmål er det? Her har jeg jobbet med ei bok i tre år, jeg har gravd meg ned i et alvorlig tema, og så må jeg sitte der og parere de mest banale spørsmål. Jeg orker ikke.