Hekta på store bryster

Dian Hanson har brukt 400 sider på å forklare fascinasjonen.

HVORFOR ER VI SÅ OPPTATT av bryster?

Og av så store bryster? Det er utgangspunkt for Dian Hansons nye bok «The Big Book of Breasts», som følger prinsippet show, don\'t tell. Den 400 sider store kaffebordboka er rikt illustrert, kan man trygt si.


DET ER IKKE NOE NYTT
, denne fascinasjonen, slår forfatteren raskt fast.

Hun har jobbet i mannfolkblader siden 70-tallet, og det er et nostalgisk blikk tilbake på tre tiår med silikonfri bryster vi får, en morsom påminnelse fra tida da både hår på armene, strekkmerker og andre småskavanker var helt okei.

BRYSTER ER SOM KJENT IKKE NOE NYTT. Det var den franske forfatteren Rosseau som startet brystfascinasjonen da han i sin roman Emile utpekte de franske bøndene som de nobleste av alle skapninger med bryster. Franske overklassekvinner begynte å amme barna sine selv etter dette.

Også resten av Europa ble tatt av hypen. I Tyskland ble det innført en lov i 1794 som påbød mødre å amme barna sine.

MEN I USA var det annerledes, mener forfatteren. Bryster har i større grad betydd sex i morsmelkerstatningens hjemland. I 1956 fikk bare en firedel av amerikanske barn morsmelk, tåteflasken fikk sitt gjennombrudd under krigen da kvinnene måtte ut og jobbe 

Årsaken til brystopphenget er kanskje den manglende ammingen, spør forfatteren, og henviser til Freud, som skrev om den orale fase. Han mente amming ga seksuell tilfredsstillelse. Og Hanson antyder at manglende tilfredstillende i barndommen har fått amerikanerne til å forsette jakten på bryster i voksen alder.

I alle fall har brystinteressen vært påfallende, og det skulle snart vise seg i den kulørte verden.

DE FØRSTE BARBRYSTEDE opptredener i amerikanske magasiner kom rundt 1925. Det ble ofte kamuflert som fotografimanualer og andre publikasjoner. Myndighetene gjorde en innsats for å gjøre kioskene brystfri helt fram til andre verdenskrig. Men så ble plutselig pin-upene nødvendige. De skulle hindre soldatene nærkontakt i å ha med de europeiske fristerinnene under krigen, og således også kjønnssykdommene, som hadde blusset opp under første verdenskrig.

De sexy jentene kom på trykk i blader uten kamuflasje, men for å opprettholde den moralske standarden var brystene dekket med badedrakter eller trange gensere. Påkleddheten ble kompensert for med størrelse, 40-tallets bryster var mye større enn de nakne brystene fra 20- og 30-tallet. Hanson mener tanken var at siden man ikke kunne gi mennene nakenhet, skulle det i alle fall være stort. Og datidens motegensere ga også fine muligheter til å eksperimentere med innlegg.

Dermed var storbrystetheten her, for fulle mugger. Det spredte seg til Hollywood. Lana Turner ble den første offisielle sweater girl i 1941. Rita Hayworth scenedebuterte samme år. De var ikke enormt brystfagre etter dagens mål, det skal jo også litt til, men brystene deres var i fokus på en helt annen måte enn før krigen.

Som for eksempel tilfellet Jane Russel, som fikk hovedrollen i Howard Hughes «The Outlaw», filmen som ble forbudt i nesten 10 år.

De fleste amerikanere kunne svare på spørsmålet om hvilke to fordeler hun hadde, for det var ingen flere. Ingen, ikke en gang regissøren, trodde hun kunne spille skuespill.

Men Hughes selv var brystfanatiker, og Jane fortalte senere at han krevde uendelig mange omtak av de scenene der brystene hennes duvet.


ETTER KRIGEN
 var soldatenes forhold til magasinjentene ugjenkallelig over. De amerikanske mennene dro hjem til kvinner av kjøtt og blod, og kanskje var det tankene om pin-upene som satte fart på reproduksjonen, babybølge ble det i alle fall, mens mannebladene ikke hadde nok til føden lenger. De måtte finne på noe nytt.

Og det ble strippere.

Fra 1948 kom nye magasiner med mer vovede jenter på gata. Og utgiverne fant igjen ut at de mest populære jentene var brystfagre. Busty Brown var navnet på den første nakenmodellen som bygget seg oppp en skikkelig karriere.

Snart kom jenter som Virgina «Ding Dong» Bell og Candy Barr med sine perfekte pupper i størrelse 75 D. Gee Whiz het en annen med melonstore bryster, og navnet hennes var inspirert av publikums reaksjon når hun dro opp genseren.

En annen kjent, ja, størrelse, var journalisten og toppløsmodellen Jane Dolinger som reiste verden rundt og kom på trykk med historier og bilder av seg selv naken i Afrika og Amazonas.

Fotografen og filmmakeren Russ Meyer kom på banen på 50-tallet, og dermed var fokus på store bryster sikret i flere tiår til. For han var ekstremt opptatt av det. Stripperen Margie Sullivan hadde de største brystene han noen gang hadde sett, og han fortalte senere at hun var den første kvinnen som hisset ham opp. Det må ha vært en lettelse. Han var 20.

Siden ble storbrystede kvinner gjennomgangstema i filmene hans.

Dolly Parton var den eneste av dagens Hollywood-kvinner han mente det var interessant å samarbeide med. Anita Ekberg, derimot, med sine DD-bryster, var ifølge Meyer den vakreste kvinnen han noen gang hadde festet til film.

STORT BLE STØRRE MED KLØFTEN, som ble «oppfunnet» på slutten av 40-tallet da Frederick Mellinger fant opp push up-BHen. Og i 1947 fant han opp den sirkelformede BH-cupen som ga brystene størrelse og fasthet. Han ble mangemillionær.

Det nye undertøyet ga kvinner med mer moderate størrelser en ny sjanse.

Med Marilyn Monroe i spissen ble de blonde bombenedslagene en ny trend i Hollywood, Gina Lollobrigida og Sophia Loren gjorde 50-tallet. 

En BH kunne imidlertid ikke redde halvvellykkede karrierer. På 60-tallet begynte de fra naturens side mindre utstyrte å lete etter måter å forstørre brystene på.

Leger hadde eksperimentert med brystforstørrelse siden 1880-tallet. Det var ikke pent. Blant annet ble parafin lagt inn i bryster, med elendig resultat.

SILIKONET ble oppfunnet under andre verdenskrig. Folkloren sier at det var hallikene som forsøkte å gjøre horene sine mer attraktive for de brystopptatte amerikanske soldatene. Antakelig er det bare tull, men silikonet ble injisert rett inn i amerikanske bryster allerede på 50-tallet.

Dette var den vanlige, livsfarlige metoden som ble brukt fram til implantatene kom i 1963. Man kunne sprøyte inn silikon i brystene på morgenen og stå på scenen samme kveld. Den første kjente nakenmodellen som fikk fylt på var en kvinne som kalte seg Honey Bee som ble kjent i 1958 for sine ballongpupper.

Også en tid etter at implantatene ble funnet opp sverget kvinner til denne teknikken fordi det var billigere og fordi det ikke krevde inngrep. De påfølgende årene døde flere kvinner. Silikonet hadde funnet vei inn i blodårene og førte til hjerteinfarkt og slag. I 1976 ble silikonsprøyter forbudt i. Men silikonet ble bare mer populært.

Nesten alle damene Russ Meyers brukte på 70-tallet hadde fikset på brystene. Han fortalte at han etter hvert foretrakk forstørrede bryster fordi de passet bedre med hans fantasi av strandballer upåvirket av gravitasjonskraften. På 80-tallet fikk han kritikk, folk mente han hadde begynt å se på kvinner bare som brysttransportsinnretninger.

Meyers kjempet for å holde liv i sin sexploitation-sjanger, men de sexy filmene ble brutalt utkonkurrert av filmene med sex i. For Russ var aldri opptatt av det som foregikk nedenfor brysthøyde, og hans filmdominans forsvant med hardpornoens inntog.

SÅ BLE DET TIL SLUTT UUNNGÅELIG DA, at brystforstørrelse ikke lenger var en karrieremulighet, men en nødvendighet. 

På slutten av 80-tallet var større bryster blitt en investering, et smart karrieretrekk som økte ens markedsverdi betraktelig. Hanson forteller om strippere som stylet brystene hvert eneste år, med stadig større innlegg. 

Nakenentusiastene delte seg i to leire. Puristene bombarderte bladene med brev der de protesterte mot silikonbrystene. På motsatt side ønsket man alt større velkommen, uansett hvordan. Og gruppene var ifølge Dian Hanson så like at salget var det samme om man satset på det ene eller det andre.

SUPER SIZE ME. I 1990 introduserte en kirurg virkelig enorme innlegg. Tidligere var innholdet som ble lagt i et bryst maksimalt en halvliter.

Nå gikk det opp til en liter, to liter og til og med tre liter var mulig. Det var noen som fant på at de kunne legge inn dobbelt sett med implantater i et eneste bryst. Og på klubber for menn kunne modellene tjene tusenvis av dollar i uka på monsterinnleggene sine.

Men dette var ikke glade historier. Jentene som ikke hadde råd til å betale for innlegg danset for dem, og de måtte på scenen med melonpupper som gjorde vondt, ga dem infeksjoner, ryggsmerter, sår, forstrukken hud, søvnproblemer. Kvinnene levde med bryster så store som hodene deres.

På slutten av 90-tallet sluttet fabrikantene med å lage så store innlegg. Og i 2004 var de mest vanlige innleggene i USA mellom 300 og 400 milliliter. Men noen rensessanse for 50- og 60-tallets naturlige, store skjønnheter har vi ikke fått.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

<B>SEKSTITALLSBEIB:</B> Diane Curtis.
HENNES STØRSTE FORDELER:</B> <A HREF=http://en.wikipedia.org/wiki/Virginia_Bell>Virginia Bells</A> mål var visstnok 48-24-36. Toppløsmodellen og danseren gjorde det stort på 50-tallet.
RIKT ILLUSTRERT:</B> Den nye boka forsøker å finne svaret på hvorfor store pupper har vært historisk stas.
KUNSTNERISK MED KUNSTNERNAVN:</B> Michelle Angelo hevder å være den mest fotograferte nakenmodellen på 60-tallet.
HIPPIETIDA:</B> Forsatt var det stort og naturlig, her med Roberta Pedon i sentrum.
ANNEN ESTETIKK:</B> Joyce Spaeth i knestrømper og pannebånd.
BARBRYSTET SKJØNNHET:</B> Her Shawn Deveraux.
DET BLE NAKENT OG STORT: </B> Etter krigen ble mannfolkbladene fylt av nakne kvinner.