Helgas dop

Siste fredag i januar gråt lærernes Helga Hjetland (54) for fjerde eller femte gang i sitt liv. Etter en telefon fra Kristin Clemet.

{ndash}DET ER IKKE OFTE jeg har grått. Det kan jeg love deg. Jeg har grått færre ganger enn du kan telle på én hånd. Jeg gråt da jeg mistet faren min. Jeg gråt over en episode med et barn. Og jeg gråt selvfølgelig da jeg fikk kreft. Jeg er ikke så lett å bringe ut av fatning, sier Helga Hjetland. Men for to uker siden gråt hun. En kort telefonsamtale med utdanningsminister Kristin Clemet var det som skulle til.{ndash}Fredag 31. januar 2003 kommer til å være med meg resten av livet. HUN SATT PÅ KONTORET. Det var en halv time til hun skulle holde appell for streikende lærere på Youngstorget. Stadig smatt kollegaer inn døra og fortalte begeistret siste nytt om lærernes streikevilje. «Det står 3000 lærere på Torgalmenningen i Bergen. Og det er 2000 i Steinkjer, 1500 i Haugesund, 3000 i Kristiansand...» «Bosnia hilser,» sto det på en gul lapp. På bordet lå utskriften av en e-post fra finske kollegaer. «Stå på! Eller som man skulle säga på finska: Tsemppia!» Fra taket hang tøymåken Henrik, en gave fra et lokallag i nord. Hun pleide å spøke med at det var fint å ha Henrik der, så hun alltid kunne høre hva medlemmene mente. På skrivebordet sto en vase tulipaner fra fagforeningsvenner i politiet. Nøyaktig klokka tolv hadde hennes mann, rektor ved Kyrkjebø skole i hjembygda, sendt dagens første tekstmelding: «No streikar eg.» I kontorets røde sofa satt en journalist og noterte hva hun sa. Så det var ikke det at hun var alene. Men hun ledet nå en organisasjon med over 130000 medlemmer. Utdanningsforbundet var blitt Norges tredje største arbeidstakerorganisasjon. Kollegaene i ledelsen og sekretariatet var «praktfulle mennesker» og alt det der, men...{ndash}Det er en ensom jobb å lede en så stor organisasjon. Det er det. Ensomt. Og nå plutselig dette «feige bakholdsangrepet», som hun kalte det. «Sviket». Det var store ord. FREDAG 31. JANUAR 2003 klokka ti over halv ni om formiddagen hadde mobiltelefonen ringt. I andre enden: Utdanningsminister Kristin Clemets hese røst. «Nå skal jeg fortelle deg noe du ikke vil like å høre,» sa Clemet.Lærere over hele landet hadde murret over Clemets skolepolitikk. Men Helga Hjetland hadde forsvart Høyre-statsråden, trass i at også hun var fundamentalt uenig i hennes politikk. Hjetland hadde ment det var viktig å enes om det viktigste: Å høyne norske elevers sviktende ferdigheter i lesing, skriving og matte. Hun hadde dempet medlemmenes krav om et ideologisk oppgjør med Clemet. I tillegg kom den gode tonen dem imellom.{ndash}Vi hadde dette nære forholdet. Vi hadde vært i Brussel sammen, spist sammen. Vært på byen. Ikke en sånn venninnegreie, men...{ndash}Du liker henne?{ndash}Ja. Jeg liker henne. {ndash}Da hun ringte, trodde jeg kanskje hun skulle kjefte for noe en tillitsvalgt hadde sagt eller gjort.MEN CLEMET SKULLE IKKE KJEFTE. Clemet fortalte at regjeringen denne fredagen ville vedta å flytte forhandlingsansvaret for Hjetlands 100000 lærere og skoleledere fra stat til kommune. Det kunne lyde teknisk. Den jamne Dagsrevy-seer hoppet neppe i ørelappstolen. Men for Helga Hjetland {ndash} og lærerne {ndash} var nyheten et jordskjelv.«Dette mener du ikke,» sa hun. «Du kan ikke gjøre det.»En 20 år gammel kampsak var tapt. Kampsaken handlet om å bevare enhetsskolen og forhindre økte lønnsforskjeller mellom lærerne og utvikling av A- og B-skoler. Den var en av Helga Hjetlands tre viktigste saker da hun ble valgt til leder av Lærerlaget i 1995.Og så var det måten det skjedde på.{ndash}Å sitte med mobilen og høre at de skal fatte vedtaket i dag. Jeg måtte sette meg ned. «Dette skjer ikke,» tenkte Helga Hjetland mens hun løp. Hun løp fra Utdanningsforbundets kontorer i Rosenkrantz\' gate til Regjeringskvartalet for å bli orientert formelt. I Akersgata brast hun i gråt. «Helga gråt av sinne... Og nå blir det lærerstreik,» skrev Dagbladet dagen etter.«Krokodilletårer,» fnyste folk.Seks dager seinere sto hun på kontoret og gruet seg. Hun hadde tatt lærerne ut i streik. Hun skulle holde en flammende appell på Youngstorget. Hun lurte på om hun hadde bakkekontakt. Om hun skjønte hvor lærerne sto. «Er det bare meg? Er det bare jeg som er blitt helt tullete?»Endelig fant hun appellen, og la den i veska sammen med sigarettene. {ndash}Akkurat nå er jeg dritnervøs for at det ikke skal komme noen, sa hun til journalisten. {ndash}Tenk om det bare blir meg.HELGA VAR EI YNDIG lita jente med stramme fletter. Hun vokste opp på Sandane i Nordfjord, et mesterverk fra Guds hånd, som hun seinere i livet påpekte overfor oslofolk. Donald Duck var forbudt. Til gjengjeld fikk hun og hennes to søstre reise med faren, kordirigenten, fra bedehus til bedehus og synge sanger som «Bred dine vida vingar» og «Han tek ikkje glansen av livet». En skjellsettende episode i Helga Hjetlands liv var da hun åtte år gammel smilte under opplesningen av Fadervår, og læreren sendte henne på gangen. Som første pike på Sandane skole.{ndash}Jeg har alltid vært flinkere til å smile enn til å gråte. Hele barndommen gikk Helga og søstrene på møter i avholdsbevegelsens I.O.G.T. Hun var nesten 30 år før hun tillot seg å «sette pris på ett glass vin». Men 8. mars 1972 drakk Helga, nesten 24 år, noen slurker av ei pilsflaske. Det var kvinnedag og BH-bål, og Helga gikk i tog i gata med sine medsøstre og ropte: «Vi är många, vi är stärka. Vi är hälften av alla som finns. Vi er kvinns.» Hennes sosiale bevissthet skal ha blitt vekket gjennom egne observasjoner i den klassedelte industribygda Høyanger. Som da direktøren inviterte henne hjem for å undervise barna i pianospilling. Hun glemte aldri hans hustru, henslengt i sjeselongen iført turban, nippende til sherryen mens hun konverserte på østlandsk. Enda alle visste at hun var fra Årdal og hadde et etternavn som klang alt annet enn østlandsk før hun ble gift.Helga oppfattet seg aldri som noe gudsord fra landet. Tvert imot var hun overbevist om at hun som barn påførte sine foreldre mye sorg. Fordi hun gikk mye på dans, som var syndig. Femten år gammel klippet hun flettene av, noe faren sørget over i lang tid. Det var ikke noe opprør fra hennes side. Hun innså bare at jenter med fletter ikke var sexy. «I can resist everything except temptation,» skrev hun på russekortet i 1968. Da var hun kort, blond og nestformann i russestyret. Og det var nesten tre år siden kjekke Ottar Hjetland i klassen over hadde fått kveldens tre siste danser.I 1995 OVERTOK HELGA Hjetland som leder av Norsk Lærerlag etter Per Wøien. Wøien var en karismatisk slugger med autoritet og troverdighet i skolemiljøet. Journalistene merket seg en pen, voksen dame med skjelvende nordfjord-dialekt. De tenkte sitt.Lærerne var frustrerte over elendige lønninger. Trengte de ikke en tøff frontfigur med gjennomslagskraft i media? Helga Hjetland flyttet inn på hybel i Oslo. Hun arbeidet dag og natt, bare avbrutt av helgependlingen hjem til mannen Ottar og hjembygda Kyrkjebø. Om ikke Helga Hjetland har all æren, kan hun i dag vise til resultater: I 1997 var snittlønna til en lærer 245000 kroner. I dag er den 345000. Under hennes ledelse fusjonerte Lærerlaget og Lærerforbundet, og ble fra januar 2002 Norges tredje største arbeidstakerorganisasjon.Og tariffjournalistene? Før satt de gjerne i badstua med Yngve Hågensen under LO Stats årlige kartellkonferanse på Gol. I dag byr de heller opp Helga til dans.Helga Hjetland har overlevd fire utdanningsministere. Først Gudmund Hernes.{ndash}Hadde jeg hatt ham som elev i skolen, ville jeg kalt ham hyperaktiv. Gudmund brukte hersketeknikker. Han kalte meg inn på teppet, på en måte. Det føltes som å få smekk på fingrene. Men gjort er gjort og spist er spist. Gudmund hadde humor, og jeg liker menn med humor. Helga Hjetland overlevde utdanningsminister Reidar Sandal.{ndash}Han var grei og ryddig. Han var på ein måte heimafrå {ndash} fra Florø. Hun overlevde utdanningsminister Jon Lilletun. {ndash}Han vil jeg karakterisere som «det gode mennesket», genuint opptatt av «einskapsskulen». Han var en gudbenådet taler, og da han kastet manuskriptet, ble byråkratene alltid nervøse, for det kostet penger.Og Hjetland overlevde utdanningsminister Trond Giske.{ndash}Trond ga ikke ved dørene. «Streng og rettferdig,» som ungene i barneskolen sier om læreren. Men han hadde et hjerte for enhetsskolen, og skjønte i likhet med Lilletun at han måtte gjøre noe med lærerlønningene.Og da var vi kommet til Clemet. For tida møtes de bare i «Dagsnytt 18».{ndash}Det var litt merkelig å oppleve å ikke kunne være hjertelig. «DET ER NOK NÅ, HELGA,» skrev en lektor i Utdanningsforbundets nettavis i forrige uke, samme dag som hun smånervøs forberedte seg til streikeappell på Youngstorget. «...tryll fram en hardtslående slugger med sjarm som medieansikt, en spin doctor som aldri fremstår sytete og på hæla. En person som kan vinkle sakene vår vei, svinebinde Kristin Clemet med tunga og angripe og avsløre alt det innholdsløse tøvet som presenteres fra sentralt hold,» krevde lektoren og la til: «Personlig er jeg tvilende om du har det i deg, Helga.»{ndash}Det er valg av leder til høsten. Han kan jo bare stille. Men tror han at man kan vinne alle kamper med å slå, tar han feil, svarer Helga Hjetland.{ndash}Du skjelver i stemmen til tider. Er det nervøsitet?{ndash}Nei... Jeg er ikke nervøs. Men jeg har i voksen alder opplevd at jeg til tider mister kontrollen på stemmen. Det er noe jeg må leve med. Det går ikke over. Men jeg kunne i hvert fall ikke levd et liv som dette og vært nervøs hele tida.I 1988 STILTE HUN på Lærerlagets landsmøte, som leder av Sogn og Fjordane Lærerlag, med bandasjert, infisert bryst og 39 i feber. Hun var nylig operert for brystkreft. {ndash}Jeg kunne sikkert sittet hjemme og digget min egen sykdom. Men for meg var det medisin å jobbe. Ellers er jeg aldri sjuk. Bank i bordet. Jeg har helse som en hest.Kreftsykdommen ga henne noen nye perspektiver. {ndash}Jeg har sett døden i øynene, og vet at livet ikke er noen selvfølge. Du gjør en ny vurdering av hva som er viktig og ikke. Jeg ble mye mer tolerant og rolig overfor ungene mine. Det viktigste var at de hadde det bra. Jeg ble romsligere på støvsuging og rydding og sånt. Så ble jeg glad for mindre ting, som å samle hele familien rundt middagsbordet. Ungene ga meg en ekstra livskraft. Jeg var ikke redd for det å dø i seg selv. Men jeg var forferdelig redd for å påføre ungene mine sorg.Så korrigerer hun seg selv. {ndash}Det er en overdrivelse å si at jeg ikke er redd for å dø. Som kristen vet jeg at det er noe der etterpå. Men når den dagen kommer, er jeg nok ikke tøffere enn andre. For jeg er forferdelig glad i å leve! sier hun høyt.«OG NÅ...» meldte dagens konferansier sist torsdag. «Og nå kommer rosinen i pølsa: Helga Hjetland!» Det så ikke ut til at hun hadde misforstått stemningen blant lærerne. Foran henne, på Youngstorget, sto 15000 streikende medlemmer. «Et svik mot enhetsskolen,» sto det på plakatene. «Null tillit til Clemet», «Kamp for faglige rettigheter», «Clemet svikter 4000 skoler», «Bondesvik».«Og denne kampen, fagforeningsvenner,» ropte Helga Hjetland, uten antydning til skjelving i stemmen. «Denne kampen skal vi vinne!»Det er vanskelig å si hvor lenge jubelbruset varte. Men da det tok slutt, overtok gratulasjonene. «Åh, Helga. Det var bra altså. Fy faaaader, det var bra!» Noen kjente hun. De fleste som gratulerte og roste, ante hun ikke hvem var. Hun gikk i front av fakkeltoget, og ropte med på det noe banale slagordet «Nei til Clemet! Ja til enhetsskolen!» Framme på Universitetsplassen ble hun stående på en snøskavl og stirre nedover fakkeltoget som ikke så ut til å ha noen ende. Samtidig fortsatte folk å gratulere henne. «Du kjenner ikke meg, Helga, men i dag var du grepa god. Hvis du trenger en skikkelig mann fra Vang i Valdres, så bare si ifra,» tilbød en av dem. Også skeptikerne tødde opp: «Egentlig synes jeg Helga Hjetland er ganske teit. Men i dag var hun god.»«JA, SKÅL DA,» sier hun og hever konjakkglasset. Hun sitter på restaurant Wills noen kvartaler unna Universitetsplassen og blir intervjuet. Stadig vinker lærere til henne gjennom vinduet. Noen har funnet samme restaurant, og kan ikke dy seg. {ndash}Unnskyld at vi forstyrrer. Men vi er to voksne damer fra Ullevål skole. Vi er stolte av deg!Mobiltelefonen piper. {ndash}Det er «direct from Høyanger», sier hun. «Grådig stolt av deg. I dag har du betydd mye for mange skikkelige mennesker,» skriver mannen Ottar.{ndash}For å sitere pedagogen Edvard Befring: «Det beste dopet som finnes, er ros og anerkjennelse.» Det er det jeg går på, sier Helga Hjetland.thomas.ergo@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<HLF>Fikk melding på Kristin:</HLF> Det hjalp ikke på forholdet mellom utdanningsministeren og Hjetland.
<HLF>Mens de enda var på talefot:</HLF> Helga Hjetland forsvarte lenge Kristin Clemet. I dag føler hun seg sveket.