Helseprofitøren

Med en kontrakt på 4,8 milliarder kroner skulle Jan Karlsen (58) redde liv i Sudan. Halvannet år seinere er nordmannen erklært uønsket som sykehusbygger i landet.

Det er mandag ettermiddag. Magasinet står på flystripa i Lokichokio nord i Kenya og venter på Jan Karlsen (58) fra Lørenskog. Karlsen er mannen bak Normeca A/S, et kommersielt helsefirma som for halvannet år siden inngikk en avtale på 4,8 milliarder kroner med regjeringen i Sør-Sudan for å bygge og drive private sykehus og mobile klinikker i regionen. Den oppsiktsvekkende milliardkontrakten tilsvarer rundt en tredjedel av statsbudsjettet til det krigsherjede landet. Prosjektet har møtt kraftig motstand, både i Sør-Sudan og i Norge. Nå står det første moderne sykehuset ferdig, men etter bare ni måneders drift stengte Karlsen dørene rett før påske. Samtidig er den norske helseprofitøren erklært uønsket i Sudan.

Hva gikk galt?

Magasinet tar plass i Karlsens knallgule firehjulstrekker som skal frakte oss de 12 milene med støvete, hullete og uframkommelige veier over grensa til Kapoeta i Sør-Sudan. Som første norske avis besøkte vi skandalesykehuset i februar, bare uker før det stengte. Underveis skal vi bli stoppet av kenyansk grensepoliti med steinsperringer som vinker oss ut av bilen og bruker all verdens tid på å granske papirer. Den private sykehusutbyggeren er så smått blitt vant til forholdene her nå, ett og et halvt år etter at han snappet milliardkontrakten rett foran nesa på andre store tilbydere. En kontrakt som førte til at daværende helseminister Theophilus Ochang Lotti fikk sparken og ble etterforsket for korrupsjon. Men det er ikke korrupsjonsanklagene som plager Karlsen mest. Problemet er at den nye helseministeren, Joseph Wejang, ikke vil godkjenne kontrakten. Og dermed heller ikke betale for utleggene Karlsen har hatt for å drive det nybygde sykehuset i Kapoeta. Ifølge Karlsen har han siden juni i fjor lagt ut nær 20 millioner kroner av egen lomme. Nå verken kan eller vil han og Normeca bidra med ei krone til. Så like før påske stengte han sykehuset. Dermed står 740 000 sudanere som sokner til sykehuset uten tilbud om livsnødvendig medisinsk hjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er bekmørkt når vi flere timer seinere tar av hovedveien og beveger oss opp mot sykehusområdet. Små lykter kaster lys over hageanlegget med vakre planter og oppbygde gangstier. Fasilitetene i og rundt sykehuset står i grell kontrast til de fattigslige stråhyttene og skurene i det ørkenaktige landskapet rundt. Veien opp til sykehuset er ny, men uframkommelig. For da den tidligere helseministeren ville ha sykehuset hit, var det bare jungel.

- Det er veldig dumt med den elva, sukker Karlsen og snakker om den nærmest umulige oppgaven det er å ta seg fram i regntida. Han forteller om da han måtte snakke med guvernøren, og chartret et fly fra Kenya i håp om å få tak i ham. Etter landing, trasket Karlsen to kilometer gjennom sumpen. I hvit skjorte og slips.

- Sykehuset burde i hvert fall ha ligget i Kapoeta by, og ikke her ute i bushen, fortsetter han.

For det var et av ankepunktene mot hospitalet.

Ved inngangen er det en rundkjøring med fontene. Sykehuset i knallgul og grønn Normeca-farge har mange fløyer. Innkvartering for de ansatte er langt over Sør-Sudansk standard. Det samme er fritidsavdelingen, eller det Karlsen kaller «diningområdet». Der er det biljardbord, og et svømmebasseng som ble innviet og fylt opp med vann samme dagen som det ble gravøl.

Uutholdelig: Den lokale helsestasjonen i Kapoeta er et av de få helsetilbudene som er igjen etter at Jan Karlsen stengte Katiko Referral Hospital rett før påske. Natogo Nakadongol (45) er alvorlig syk og har uutholdelige smerter. En eneste sykepleier håndterer pasientene.
Uutholdelig: Den lokale helsestasjonen i Kapoeta er et av de få helsetilbudene som er igjen etter at Jan Karlsen stengte Katiko Referral Hospital rett før påske. Natogo Nakadongol (45) er alvorlig syk og har uutholdelige smerter. En eneste sykepleier håndterer pasientene. Vis mer

Operasjonssalene er topp moderne med overvåkingsutstyr og hjertestartere. Sykehuset har både fast og mobilt røntgenapparat. Fødestua har det aller meste av vestlig standard. Katiko Referral Hospital har investert titalls millioner i topp moderne medisinsk utstyr. Som varmebordet der de premature tvillingene Chan Seng og Ngor Seng ligger på når vi besøker dem. Uten det, ville ikke de to babyene på ett og ett og et halvt kilo ha overlevd.

- De er en gave fra Gud, sier moren Aluel (20).

Hun ligger i senga ved siden av, sliten, men stolt. Fødselen startet så altfor tidlig, i uke 30. Nå er de fem dager gamle.

- Hvis Gud vil, så håper jeg at tvillingene får vokse opp og gå på skole, sier moren.

På barneavdelingen høres kraftig barnegråt. Et barn vrir seg i smerte. Det har store kramper. På golvet sitter ei lita jente, Marasmas Balance på to år. Hun er kraftig underernært og har store åpne sår på kroppen. Mora tar henne på fanget. Hun har åtte barn og er allerede seks måneder på vei med nestemann. Sykehusveggene er fulle av lystige tegninger, av aper og elefanter. Ole Brumm-gardinene vekker neppe gjenkjennelse her, men minner mødre og barn snarere på at hjelpen kommer langveisfra. På herreavdelingen ligger Josepa (18). Han ble beskutt for åtte dager siden. Kula gikk gjennom skuldra. Da lege Peter Dyogo fra Uganda tar av bandasjen åpenbarer det seg et stort og dypt sår. - Jeg passet kveget da skuddet traff, forklarer Josepa.

For å få hjelp, måtte han gå til fots til en helsestasjon 20 km unna. Såret blødde. Heldigvis traff han noen som forbandt såret med et tøystykke.

- Var du redd?

- Nei, jeg berget livet. Og jeg er glad for at jeg kom hit. Ventilasjonsanlegget surrer i en jevn dur. De knallgule korridorene er pyntet med bilder fra Norge. Snø, fjell og jul. Lykkelige mennesker fra et land langt, langt borte.

Helseprofitøren

- Det var det eneste Innovasjon Norge kunne avse, sier Jan Karlsen tørt.

Katiko Referral Hospital har matservering til pasientene, og fasiliteter som toalett og dusj. Det lukter stramt klorin, og det er reint.

- Det eneste vi ikke kan tilby er vannfødsel. Men her kan du føde både liggende og på huk, forklarer Karlsen.

Utstyr som måler puls, blodtrykk og hjerterytme er på plass. Han viser oss hovedoperasjonsstua og det nyinnkjøpte narkoseapparatet. Avansert tannlegeutstyr står ubrukt fordi de mangler tannlege.

- Trengs det norsk sykehusstandard i Sudan?

- Vi kunne nok ha gått ned på standarden, men skal vi i Norge bestemme det? Det var dessuten den tidligere helseministeren som ville ha det slik. Hvis regjeringen i Sør-Sudan har en pott penger til gjenoppbygging, ja da er det de, og ikke vi forståsegpåere som skal avgjøre hva de skal bruke pengene til, sier Karlsen.

Han nekter å ta selvkritikk på at de har investert i utstyr som verken trengs eller kan brukes i et fattig land som Sudan.

Utenfor sykehuset er det en lang kø med syke mennesker. Pasienter som akkurat er sluppet innenfor, venter tålmodig. Til nå har 20 000 fått hjelp her. Sykehuset har 150 senger, men de aller fleste blir undersøkt poliklinisk. Bare to leger er på jobb for øyeblikket.

Katiko Referral Hospital likner til forveksling et norsk sykehus, om det ikke var for vegger og tak. Prefabrikatet er produsert i Shanghai. Nå hagler kritikken mot sykehuset fordi det ikke er bygd i betong. Det er også en av grunnene til at nåværende helseminister Joseph Wejang satte foten ned for pengeoverføringene til den norske helseprofitøren.

Norges generalkonsul i Sør-Sudan, Jan Ledang, er en av dem som har ment at standarden ved det norske sykehuset i Kapoeta er altfor høy. Han tar imot Magasinet i et av de bedre husene i hovedstaden Juba. Fra den vakre møblerte stua har vi panoramautsikt til svømmebassenget.

- Normeca? Jeg har sympati med dem. Men, sier han og tygger på ordet.

- Det er lett å se at regjeringen har kommet i klemme med avtalen. Sør-Sudan har et budsjett på litt over sju milliarder kroner i året. Selv om Normecas 4,8 milliarder betales over fem år, utgjør summen et nesten uoverskuelig jafs i statsfinansene. Det hadde vært en fordel om selskapet hadde hatt større forståelse for det miljøet de opererte i, fortsetter Ledang og drikker av glasset på bordet.

Ifølge Ledang fikk Normeca kjempekontrakten fordi Norge har enorm goodwill i det krigsherjede landet. Bakgrunnen er at Norge og daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnson var svært sentral for å få slutt på krigen mellom nord og Sør-Sudan. 9. januar i 2005 ble det underskrevet en fredsavtale mellom regjeringen i Khartoum og opprørshæren SPLA. I oppbyggingen etter mer enn 20 års borgerkrig har Norge bidratt med milliardbeløp. Nå bevilger vi nærmere 800 millioner bistandskroner til det lutfattige landet.

- Det er viktig med kulturell tilpasning. Og dette sykehuset satset på veldig vestlig standard. Om det er riktig er jeg mer i tvil om. Sør-Sudanere har ikke noe forhold til vannklosett. De klatrer opp på dem og ødelegger dem, fortsetter han.

- Som generalkonsul har du vel gitt råd?

- Ja, men ikke veldig mange. Jeg tipset dem om ikke å servere mat på sykehuset. Her er det nemlig vanlig at familiene selv bidrar med mat til de syke.

- Generalkonsulatet har jo stemplet papirene?

- Ja, men jeg nølte. Fordi jeg ikke kjente bakgrunnen før kontrakten skulle signeres.

Ledang sier han har hatt møter med helseministeren om Normeca der han har forsøkt å antyde kompromiss så begge parter kommer ut av avtalen.

- Det er urealistisk å bygge så mange sykehus som avtalen innebærer. Helt urealistisk, slår han fast. Og minner om at det var en helseminister som måtte gå av som skrev kontrakten.

- Så lenge avtalen har vært under etterforskning fra antikorrupsjonskomiteen så er det vanskelig å gjøre noe. Nå ser komiteen i GOSS (regjeringen. red.anm.) på flere kontrakter. Det har gjort at vi har holdt en lavere profil.

- For ikke å bli blandet inn i korrupsjon?

- Ja, det også.

Det er en kinkig sak for Norge dersom det blir endelig kontraktsbrudd. En rettssak vil bli kjedelig for de gode hjelperne i nord. At Norge har ei høy stjerne i Sør-Sudan er åpenbart.

Magasinet sitter på forværelset til selveste presidenten i Sør-Sudan, som også er visepresident i republikken Sudan, Salva Kiir. Mens en delegasjon høvdinger snakker seg ferdig hos presidenten, gjør statssekretær, Abdon Agav det klart at det blir umulig å fullføre kontrakten med Normeca. På grunn av kostnadene, og ikke minst korrupsjonsanklagene.

- Normeca, ja, sier president Salva Kiir når vi en time seinere får slippe til på hans kontor.

- Det er jo et norsk selskap, og vi har fått mye hjelp fra Norge.

Men, sier han og fortsetter: - Kontrollen med kontraktene ble ikke godt nok ivaretatt. Jeg har ikke sett sykehuset selv, så jeg kan ikke uttale meg om standarden og slike ting. Vi trenger selvfølgelig sykehus her, så hva som enn skjer så får vi prøve å redde noe av det, svarer han og ser opp, tydelig klar for å snakke om noe annet.

Gravide kvinner og barn under fem år er mest utsatt for sykdom. En rapport utarbeidet av lege Leif Næss for Normeca og presentert for helseministeren i Juba, viste at en tredjedel av pasientene på Kapoeta Referral Hospital siden oppstarten i juni var under fem år. Næss, som har vært leder av Den norske legeforening og sentral i det private helsetilbudet Omnia/Aleris i Oslo, reiste for første gang til Kapoeta i fjor, dagen etter at Dagens Næringsliv hadde satt et kritisk søkelys på at et norsk lite firma halte i land en kontrakt på 4,8 milliarder.

- Jeg var veldig skeptisk. Men da jeg kom dit, ble jeg helt fjetret. Sykehuset så ut som et slott der ute i ødemarken, forteller Næss engasjert.

- Vi må huske at dette er Afrika. I Kapoeta finnes det ikke et medisinsk alternativ i mils omkrets. Vi har mange behandlingsmuligheter der, masse flott utstyr. Men utstyret fungerer bare hvis det er diesel på tankene, vedlikehold og folk som kan bruke det, fortsetter Næss.

Førstegangsfødende i Sudan er sjelden mer enn 13-14 år. Mange av dem får store fødselsskader. - Det finnes ikke nasjonale kriseplaner. Folk vet ikke når de er født. Et spørsmål som er særlig relevant når det gjelder helse, sier Næss.

I landsbyen Lonyangat, rundt tre kilometer fra Normeca-sykehuset, er det fredelig ettermiddag, like før skumringstimen. Sola lyser allerede rød på himmelen. Noen kvinner kommer tilbake til leiren med vannkanner på hodet. Maismel, som skal bli til grøt i gryta, putrer på bålet. Noen menn er fortsatt på markene, der de passer kveget. Det myldrer av barn.

- Normeca er sendt av Gud, sier høvding Ottone Lorika.

Han har oppsøkt oss for å fortelle det.

- Vi er fremdeles i begynnelsen av en utvikling. Det er mye sykdom og død her. Derfor er vi glade for at nordmenn er kommet hit for å bygge sykehus, sier høvdingen bestemt.

Han tror regjeringen ikke er i stand til å betale, og klandrer presidenten fordi de ikke får ordnet opp.

I februar i fjor jobbet opptil fire hundre personer med Karlsens sykehusprosjekt i Kapoeta. Byggeledere ble fløyet inn fra Thailand, snekkere, rørleggere.

- I månedsvis opererte vi som bank. Det lå mange konvolutter i safen, humrer Karlsen om millionene som rant ut i lønn mens prosjektet reiste seg.

- Folkegruppene her, dinkaene og toposaene har alltid slåss. Det ville ikke vi ha noe av. Her er alle mennesker, sa vi.

Nå blir Karlsen ivrig.- Tror du ikke for søren at de to folkegruppene satte seg ved samme bord. Så nedsatte de en komité som skulle reise til helseministeren i Juba. Da det lyktes, var det en god følelse, sier han og lener seg tilbake i stolen.

- Vi måtte fortelle dem at det er en grunn til at unger bør gå på skolen. At alle må vaske seg før de kommer til sykehuset, at oksene ikke skal slaktes rett utenfor døra der og at konene ikke burde gå til sengs med menn uten beskyttelse. Jeg husker første gang vi tok opp slike ting. Da sa noen av dem, forteller Karlsen, og siterer:

- Husk vi er som barn. Du er som far. Vær hilset du vår store far som viser oss kunnskap.

Karlsen er tydelig stolt.

Han vil ikke si hva han tror vil skje med sykehuset. Han sier bare at han ikke tjener penger og derfor måtte stenge. Om kontrakten skal videreføres, om sykehuset har noen framtid eller om det i stedet blir hovedkvarter for soldater fra SPLA, vil bare fremtida vise. Nå har selskapet hans satt i gang den juridiske prosessen med å få millionbeløpet de har lagt ut tilbake. Regjeringen i Sør-Sudan skylder selskapet minst 18 millioner kroner.

Men hvordan kunne Jan Karlsen tro at et så lutfattig land kunne hoste opp slike enorme summer til en utbygger fra Norge?

- Naiv? I hvert fall litt for snill. Reint forretningsmessig så skulle jeg nok ha stoppet driften for lenge siden. Men kanskje har vi vært for naive, i og med at vi trodde at det skulle løse seg.

Karlsen medgir at han ble advart, men valgte ikke å lytte.- Jeg følte meg trygg, særlig fordi GOSS (den Sør-Sudanske regjeringen, red.anm.) med helseministeren i spissen, betalte et betydelig beløp for å sette i gang. Det dekket utgiftene til det første sykehuset pluss litt til. Og, ja. Vi regnet ikke med at det ville gå smertefritt.

Karlsen blir stille. Tenker, før han konkluderer:

- Men at vi skulle havne i en situasjon hvor vi ikke fikk penger, det trodde vi ikke.

Selv om regjeringen i Sør-Sudan med helseministeren i spissen til nå ikke har løftet en finger for å få til en løsning med det private norske firmaet, har det blitt oppstandelse blant de lokale høvdingene. På et hastemøte ble det nedsatt en gruppe som fikk i oppdrag å oppsøke presidenten. I tillegg ville de mobilisere alle toposaer til å samle sammen kveg for å betale regningene. Karlsen er også blitt tilbudt fritt leide til gullreservene i området de neste fem åra.

- Jeg ble selvfølgelig både beæret og ydmyk. Det var en kjempetillitserklæring. Men bare for å få dekket regningene fra i fjor, så måtte jeg hatt 8000-9000 okser, sier han og bryter ut i latter.

- Så jeg vet ikke helt hvordan vi skulle ha ordnet det.

- Jeg dør, jeg dør!

Natogo Nakadongol (45) slår ut med armene der hun sitter på jordgolvet. Skrikene hennes går gjennom marg og bein. Det er ikke vanskelig å se at hun har store smerter. David Duot (20) fra Kenya er eneste sykepleier på den lokale helsesituasjonen et par kilometer fra Kapoeta sentrum. Dette er et av få tilbud de lokale har igjen når det norske sykehuset er stengt. Flokker av kveg beiter utenfor. Det er midt på dagen, sola står høyt på himmelen og det er hett under plastduken som er spent opp på rammen fra et gammelt telt. Vegger av strå gir noe skjerming mot den intense varmen. Her ligger pasientene rett på bakken. Rundt skitt, urin og matrester summer fluene.

Rundt 80-90 pasienter kommer hit hver dag. Duot tar imot pasientene i et tilliggende skur. Når de undersøkes, får de sitte på sykehusets eneste krakk.

Det er ikke stort Duot kan gjøre for Natogo.

- Hun var veldig, veldig dårlig i går. Hun kunne ikke sitte oppe og orket ikke spise.

Duot har ikke medisin som kan hjelpe henne og har lurt på å tilkalle lege. Det er lenge siden det har vært lege her.

Duot er ikke helt sikker:

- Siste gang var vel rundt nyttår.

LEVER:</B> De premature tvillingene Chan Seng og Ngor Seng.
Reddet: Uten varmebordet ville ikke tvillingene Chan Seng og Ngor Seng overlevd. Moren Aluel bak.
Venter på hjelp: Køen utenfor Katiko Referral Hospital er som vanlig lang. I løpet av en time er det kommet 74 pasienter. Mange lider av malaria eller tyfus.
MODERNE:</B> Sykehuset har investert titalls millioner i topp moderne utstyr. Fødestua har vestlig standard. Sengene som venter på de nyfødte er de samme som i Norge.
Mistet kontroll: -Kontrollen med kontraktene ble ikke godt nok ivaretatt, sier president Salva Kiir.
Livredder: Avansert medisinsk hjelp ved det norskbygde sykehuset til Jan Karlsen i Kapoeta i Sør- Sudan har reddet liv.
Velger golvet: Da svigerdatteren fødte tvillinger altfor tidlig og ikke maktet å ta seg av dem alene, flyttet bestemoren Achol Kuol (52) inn på sykehuset for å hjelpe. I likhet med mange pasienter er hun ikke vant til senger og har tatt med seg sin egen madrass.
Lang vei: Mange har gått til fots i timevis for å komme til det nybygde Katiko Refferal Hospital, i bakrunnen.
Tørrlagt: Svømmebassenget skulle være prikken over i-en for de ansatte. Men bassenget har bare vært fylt med vann en gang - under gravølet, ifølge Jan Karlsen.