Helt hyper

Hun er rolig nå, Pernille Dysthe (45). Men i boka «Hyper» ligger det et helt liv med uro.

HUN SITTER I sin egen sofa med en lånt pille i hånda. Ritalin. Pernille Dysthe er 44 år og har følt uro hele li-vet. En uro uten navn eller grunn. Hun legger pillen på tunga. Det er ett år siden nå.

-  Det var som å ha hatt en trailer gående på tomgang på utsida av vinduet siden jeg ble født. Du venner deg til det, men når noen skrur den av, så merker du hvor irriterende det har vært, sier Dysthe.

Hun har tre barn, full jobb som journalist i bladet Henne og bijobb som sykkelinstruktør. Nå har hun skrevet om oppveksten til urolige Rita Linn i boka «Hyper». Den er basert på Dysthes egne opplevelser.

-  Ingenting er usant, men jeg er en mester i å over-drive, sier hun.

I oktober i fjor rant uroen ut av Pernille Dysthe. Pillen var bare lånt av ei venninne, men den ga Dysthe ro for første gang. Hun forsto nå. Hun gikk til psykiater, fikk medisin og diagnosen ADHD - Attention Deficit/Hyperactivity Disorder.

DYSTHE HADDE INGEN bokstaver som forklaring da hun var liten. Bare uro. Hun kunne snakke gnagsår i ørene på folk, fikle i timevis med knuter og stå opp om natta for å kontrollere at underbuksene lå riktig brettet i skapet. Hun lengtet hjem selv om hun var hjemme, og hadde fantasier og fobier.

-  Det var som om jeg var født uten spamfilter og viruskontroll. Alt gikk rett inn.

«Du kan ramse opp alle normale ting som alle nor-male mennesker gjør. Så kan du gange dem med 50 prosent eller mer. Da får du fasitsvaret Rita Linn» skriver hun i boka.

-  Jeg har følt at jeg ikke har vært laget for denne verden. Eller omvendt. Og da mener jeg ikke at jeg var god og snill, for jeg tråkka på snegler og reiv beina av fluer. Nå har jeg avansert til menn, ha-ha! Hun har vært gift to ganger. Nå er hun singel.

-  Jeg stakk sugerøret i mine foreldres vinflaske ganske tidlig.

Hun drakk ikke på fest sammen med andre. Hun var 14 og drakk alene. For å finne ro. Rusen ga henne den første ferien, ferien fra henne selv. Hun sier hun alltid har hatt kontroll over det. Hun tok kontroll over spisingen også. Men da hun var 20, var hun på vei til å utvikle anoreksi.

UROEN GJORDE det vanskelig å jobbe mot mål langt fram i tid. Hun sluttet på Musikkhøyskolen etter ett år, tok grunnfag psykologi, men var ikke mye i fore-lesningssalen.

Seinere fikk uroen andre utslag. Trening hver dag. Hun jogget i pøsende regn, mens hun skjøv to barn i vogn foran seg. Hun danset aleine i stua i timevis til høy musikk. Bøyde ut alle bindersene hun kom over. Ryddet konstant i leiligheten.

-  Jeg forsøkte å skape et ferniss av kontroll på utsida fordi jeg følte hele tiden at jeg holdt på å miste den på innsida.

SOM LITEN slo hun opp med kjærester per brev. Hun har alltid hatt en god penn. Dysthe ble journalist og jobbet i avisa Asker og Bærums Budstikke, i bladene Allers og Nå før hun begynte i Henne i 1997.

-  Det var ikke lett å være journalist i starten siden jeg hadde telefonskrekk. Å være frampå har også vært vanskelig, fordi jeg er redd folk skal bli sure.

Hun kunne slite med å sitte stille på møter. Måtte stadig ta en telefon eller en tur på toalettet.

-  Men jeg tror det har vært positivt med ADHD, også. Jeg får mange ideer og kjeder meg fort. Jeg tror jeg har teft for hva andre vil lese. At jeg har møtt en del utfordringer, gjør meg kanskje mer egnet til å forstå og leve meg inn i hvordan folk har det.

«Hyper» skrev hun på ti uker. Uten permisjon fra jobben.

-  Mange får mailer fra meg fra kl. 06.00. Jeg skrev boka før jobb og tidlig i helgene. Det er lettere å sitte konsentrert nå som jeg har fått behandling. Jeg kan samle meg mer og rydde unna alt annet.

-  Hvordan har uroen hindret deg?

-  I å være glad for å være den jeg er. Hele tida måtte jeg bli flinkere, tynnere, bedre. Jeg tålte ikke nederlag eller at noen ikke likte meg. Jeg skulle ønske jeg hadde visst tidligere hva som var årsaken til uroen.

-  Alle har et søskenbarn på Gjøvik. Jeg sier at alle har et søskenbarn med ADHD. Ved å skrive min historie vil jeg at folk skal skjønne at dette er noe de fleste har noe av, og at ADHD kan gjenkjennes hos jenter tidligere. Jenter hadde liksom ikke ADHD da jeg vokste opp.

ADHD kjennetegnes av konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og impulsivitet. Arvelighet er den van-ligste årsaken. Ifølge ADHD-foreningen får seks til ni ganger så mange gutter som jenter diagnosen.

-  Jenter har den samme uroen, men gir uttrykk for den på en annen måte. De tar seg sammen fordi de vil være snille, flinke og ordentlige. Derfor får de ofte tilleggsproblemer som angst, depresjoner og dårlig selvbilde. Det kan være like invalidiserende for ei jente selv om hun ikke bråker i timen.

Dysthe synes det er dumt at bare de triste ADHD-skjebnene kommer fram.

-  Hvis det er begått et drap, står det gjerne i avisa at drapsmannen hadde ADHD. Det står ikke at han for eksempel hadde diabetes. Det trenger ikke å ha en sammenheng. Men de fleste forbinder ADHD med bråkete gutter som forstyrrer i timen, blir kriminelle, rusmisbrukere og havner i fengsel. Jeg jobber som journalist i Henne. Det er ikke typisk for hva folk tror om mennesker med ADHD.

FOR SJU ÅR SIDEN jaktet Dysthe på kvinner med ADHD å intervjue. På veien møtte hun kvinner som liknet henne selv.

-  Det var som å møte min egen klan. Jeg har alltid likt kreative og sprø mennesker.

Det var en av disse som lånte henne en pille i fjor.

-  Jeg var en snegle som forsøkte å løpe hele livet. Jeg måtte hele tiden ha noe å se fram til. Topper i hverdagen. Nå er det mer flatt, jeg trenger ikke lenger finne noe å putte inn i livet mitt for ikke å kjede meg. Jeg tror jeg føler meg som de fleste andre føler seg. Med roen kom også en slags identitetskrise. Før kunne hun stå midt på natta og male sprø bilder mens hun hørte på dyster hip hop. Det har hun ikke gjort på lenge. Da roen kom, tenkte hun: «Hva er jeg nå, da?».

Hun sitter på sitt normalt ryddige kjøkken. Normalt stille på stolen. Hun snakker normalt sakte. Hun peker på et maleri på veggen. Ville farger i virvler. Sier at det der, det er brystene og navlen. Så peker hun på en tornado av grønt, gult og blått som eksploderer ut av magen.

-  Det der er uro.

Hver gang hun sier uro, stikker hun pekefingeren inn i mellomgulvet.

-  Er du urolig nå?

-  Nei.

Hun ler ironisk.

-  Nå er jeg jo «dopa».