Helt konge

Han har vært på skattejakt i tårnet til Windsor Castle og på et stabbur i Østfold. Nå nærmer Tor Bomann-Larsen (55) seg 1500 sider om kong Haakon VII.

23 FYLDIGE RINGPERMER. Åtte kopibøker, hver på inntil 1000 sider. I over 70 år hadde den velfylte metallkofferten ligget uåpnet i et stabbur på en gård i Rakkestad.

-  Det er jo fantastisk!

Den lavmælte Tor Bomann-Larsen lener seg fram over kafébordet. Vel har fem biografiske bøker lært ham i overkant mye om det støvete arkivlivet. Men det hender altså at det historiske detektivarbeidet leder ham til mer aparte steder.

-  Hele Roald Amundsens arkiv ligger på et jævla stabbur ute i Rakkestad. En biograf sitter ikke bare og skriver, han er i felten.

Om Amundsen-biografien brakte ham til et stabbur i Østfold, har Haakon VII-bøkene ført Bomann-Larsen til atskillig mer rojale omgivelser. Er han ikke på kontoret sitt på Det kongelige slott i Oslo, sitter han muligens og leser gamle brev i et keiserlig privatarkiv eller samtaler med en dansk godseier. I forordet takker han både den britiske, den danske og den svenske monarken personlig.

-  Det kongelige har vært ganske eksotisk. Jeg har lenge sittet i det runde tårn på Windsor Castle. Da er du i det som konkret er imperiets, og egentlig verdens, navle. Én ting er stedene. I forhold til papirene blekner de. Når du åpner brev eller dagbøker som har vært urørt i 100 år - da er det det samme hvor du sitter.

-  Hva er det mest oppsiktsvekkende du har sett?

-  Ja, hva faen er det?

Bomann-Larsen tenker seg godt om. En kongebiograf har mange hensyn å ta.

-  I Amundsen-kofferten, som besto av 17 000- 18 000 sider, lå det aller første sydpoltelegrammet. Det er jeg den første som ser etter at det ble lagt der på 1920-tallet.

DET SISTE ÅRET har verken jul, påske eller helger signalisert fri for Tor Bomann-Larsen. Hans tjuende bok, det tredje bindet i langdistanseøvelsen biografien-om-Haakon-VII, har lagt beslag på hele ham.

-  På slutten har jeg vært temmelig nedkjørt. Blodtrykket har gått opp. Jeg har vært utslitt. Men ikke utbrent, for jeg er like engasjert.

Det har hendt at Bomann-Larsen har vært redd for å gå lei av Haakon VII, danskeprinsen som lenge ikke var noen særlig imponerende skikkelse. Men etter tre bind er biografen snarere mer fascinert.

-  At Haakon VII skulle bli mitt objekt, var lenge nærliggende, sier han.

Det nasjonale har alltid opptatt Bomann-Larsen: Han har skrevet Roald Amundsens biografi. Fridtjof Nansen dukker stadig opp i bøkene hans. Forfatterens monarkiske interesse kom til uttrykk da han skrev roman om tsarens livlege. Kombinerer man de to, har man ifølge Bomann-Larsen Haakon VII.

Beslutningen ble fattet under en middag en høstkveld for åtte år siden. Rundt bordet i Ullevålsveien satt Bomann-Larsens to viktigste litterære rådgivere - Steinar Hansson, som i sin tid hadde ført ham til Ny Tid som tegner og til Cappelen som forfatter, og Anders Heger, som den dag i dag er redaktøren hans. De spiste krabber og lyttet til Bomann-Larsen. De hadde diskutert det flere ganger før. Bomann-Larsen tenkte på 2005-jubileet. På at biografien om Haakon VII snart måtte skrives.

-  Enten måtte jeg gjøre det, eller så måtte en annen. Å skrive en biografi er en veldig personlig beslutning. Jeg arbeider av prinsipp ikke på oppdrag som forfatter. Hvor mange biografier kan du skrive i løpet av et liv? Fem til ti - kanskje. Da kan du ikke gå etter første mannen på gata. Du må si: Ok, dette ansiktet er det jeg som skal tegne.

Her forsvinner den gamle tegneserie- og karikaturtegneren ut i en lengre diskusjon med Finn Graff om hvordan Carl I. Hagen bør tegnes. Der Graff har gjort neseborene til hovedsak, pleide Bomann-Larsen å konsentrere seg om kjeven og hårfestet.

-  En person får kanskje bare én biografi i løpet av historien, kanskje to, kanskje tre. Din mal blir den gjeldende.

Men Bomann-Larsen hadde bestemt seg. At Haakon VII skulle bli livsverket hans, forutså han imidlertid ikke.

-  Antakelig bruker jeg de viktigste åra av mitt liv. Minst ti år. Jeg så det ikke da. Men jeg så at det var stort. Vi snakket om to bind den gangen. Kanskje fire- fem år.

ETTER TRE BIND er han fortsatt ikke kommet lenger enn til 1913. Oppdagelsen av kong Haakons personlige dagbok i femti bind forandret alt. Bomann-Larsen er blitt fange av kildene sine.

-  Det er en konsekvens av beslutningen jeg har

tatt at jeg må forvalte dette i formatet det krever. Når det krever ti eller tolv år av mitt liv, ikke to eller fire, er valget egentlig allerede gjort. Og jeg angrer ikke.

Bomann-Larsen mener at en konge er et ideelt biografiobjekt, at kongens biografi er den perfekte kobling av psykologi, politikk og geografi. Et kongeliv tegner så mye mer enn seg selv.

-  En nasjon. En verden. Problemet er at det i utgangspunktet ikke finnes noe verk. Livet er verket. Kunstnerbiografien er jo bygd på et kunstverk, polfarerbiografien på en pol. Verket garanterer for at dette mennesket har format. Hos de kongelige har du ingen garanti for å finne et betydelig menneske.

Faren, ifølge Bomann-Larsen, er derfor at kongebiografier lett kan ende opp som historien om landet, ikke mannen. Utfordringen er «å reise mennesket opp». Om han synes at han har fått det til? Han ler.

-  Det går bedre og bedre, for å si det sånn. Det er en Guds lykke at Haakon VII vokser med sin oppgave.

Det er ingen selvfølge at en 1968-mann som hører hjemme på venstresida i politikken og har skapt seg et navn ved å bedrive harselas med nasjonale symboler, skulle bruke et tosifret antall år av livet sitt på å fordype seg i europeiske kongehus. Men om Bomann-Larsen har til gode å bli en hund etter Mette-Marit-nyheter, har «det dynastiske» som han kaller det, alltid interessert ham.

-  Som kongebiograf må du ha en masse stamtrær inne i hodet ditt hele tida. Det må du ha litt i blodet. Vi trekkes dessuten alle mot ulike historiske epoker. Jeg har ligget rundt århundreskiftet. Jeg har også vært fascinert av den ytre, visuelle siden av det. Dette er tegneserietegneren som taler. Kongemakta skal synes.

-  HAR DU NOEN favorittkongelige?

-  Det er vanskelig, for det er jo et herlig stort galleri. Men det er noen kongelige som alltid initierer liv og dramatikk. Når tyske keiser Wilhelm II dukker opp, er det alltid noe på gang. Eller britiske Edward VII. Det er litt som med Bjørnson. Jeg har også en dragning mot det russiske keiserhuset. Det har med den enorme rikdommen å gjøre, og samtidig det totale fallet. Det er et drama du bare kan drømme om. Mitt prinsipp er at jeg ikke er ute etter å koke ned ting. Jeg vil hente fram dramaet.

-  Er det noen du har kjent deg igjen i?

-  Man kan i og for seg godt kjenne seg igjen i konger, for hovedpoenget er jo nettopp at de er vanlige mennesker, i motsetning til andre politikere. Presidenter er aldri vanlige mennesker. Det gjør kongebiografien psykologisk sett annerledes enn nesten alle andre biografier. Kongen er et vanlig menneske som deg og meg, som plasseres i en ekstraordinær posisjon. Hans utfordring ligger i å forvalte og komme klar med den situasjonen: Hvordan skal jeg være den utvalgte?

I OPPVEKSTÅRA i Porsgrunn var det lite som tydet på at Tor Bomann-Larsen en gang skulle bli rikskjendis for å trekke kong Haakons farskap til Olav i tvil. Han tok ikke engang artium.

-  Jeg var ikke særlig flink på skolen. Mine brødre tok artium, så det lå i kortene, men jeg var ikke noe skolelys, gitt. Jeg var dårlig i matte, og heller ikke noen kløpper i språk. Jeg var forferdelig i ortografi. La oss si at mitt talent egentlig er språklig. Men på grunn av min svake skoleprestasjon, skar jeg ut i det visuelle.

Tvillingbroren hadde ifølge Bomann-Larsen «Meget» i alle fag bortsett fra tegning - hans eneste sikre «Meget». Han reindyrket sin styrke.

Smått om senn begynte Bomann-Larsen likevel å bevege seg mot ordene. Som 18-åring ble han tekstforfatterlærling i reklamebyrået Bates, der han lærte én nyttig lekse før han bestemte seg for at reklame likevel ikke var noe for ham, og reiste sørover for å studere kunst.

-  Det er ikke så mye de kan i reklamebransjen, men det lille de kan, er ganske interessant: En bevisst bruk av ordene.

Lærdommen tok han med seg til Tyskland, der han finansierte kunststudiene ved å skrive Carl Barks-inspirerte Donald-historier for Disney sammen med sin storebror, slik de i sin tid hadde laget tegneserier i barndommen.

-  Det var ikke gøy. Jeg gikk inn i en serieproduksjon, i dobbel forstand. Jeg kaller det ikke skapende arbeid. Men det var håndverksmessig interessant. Jeg bygde jo historiene.

PÅ 1970-TALLET gikk Bomann-Larsens Donald-historier verden rundt. Men han tegnet dem aldri.

-  Vi fikk plassert Donald på Finnmarksvidda en gang. Da hadde vi i alle fall en story med nasjonal tilknytning. Men egentlig skrev jeg mest Storeulv og grisene. Det var grei skuring: Hvordan fange grisene?

Donald sørget for at Bomann-Larsen kunne reise hjem til en kunstnerkarriere i Norge som en gjeldfri mann. Han så tidlig sammenhengen mellom økonomi og selvstendighet, og har alltid vært god med penger. I dag definerer Bomann-Larsen seg som bortimot en fattig mann, i den grad man kan si sånt i et land som Norge. I mange år har han klart å leve av sine lesere. Man behøver ikke mye penger når man ikke tar en feriedag på et helt år.

-  Jeg lever av bøkene mine. Jeg vil ikke si at jeg lever godt av dem, i forhold til innsatsen. Men jeg har ingen dyre vaner. Arbeidet mitt er så sentralt.

På hjemmekontoret ved siden av ham sitter hans kone, forfatteren og kunstneren Hilde Diesen, og skriver sine bøker. De møttes som kunststudenter i Tyskland. I alle år har hun vært sin manns gode faglige hjelper.

-  Jeg trår til for henne og hun for meg. Men vi føler oss ikke som et team. Når du lever i et ekteskap, bør ikke også arbeidet bli totalt ekteskapelig.

BOMANN-LARSENS første karriere var som maler. I Norsk Kunstnerleksikon står det at han er «abstrakt surrealist», og fortsatt hender det han møter noen som har et av maleriene hans på veggen. Han ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1979, samme år som han debuterte med separatutstilling. Men den første ble den siste. Han begynte i avis. Siden er karikaturtegningene hans blitt publisert i alt fra kommunistiske Friheten til Frp-avisa Fremskritt. Han mener at «å koke døgnet ned i en strek og en replikk» og «å samle dramaet i en setning», har mye til felles med det han gjør i dag.

-  Jeg så livet mitt foran meg ved staffeliet, sier han.

-  Det var et skremmende syn?

-  Min debututstilling var en suksess. Det gjorde nok også at jeg så perspektivene - isolasjonen, kunstnerrollen. Det er en forventning om at du dokumenterer ditt geni. Pluss at jeg hadde evner som gikk i mer samfunnsaktig retning.

I tillegg hadde han sans for humor.

-   Det var det ikke mye av i mine bilder.

Bomann-Larsen har pleid sin politiske interesse i Ny Tid, Nationen, Aftenposten og Dagsavisen. Den dag i dag definerer han seg imidlertid som kunstner. Men mytene som følger med, har han ikke talent for.

-  JEG HAR JO bosatt meg i Drammen. Det er et klart signal til omverdenen. Dessuten må jeg konsentrere meg veldig. Jeg har ikke så sinnssykt mye energi. Jeg må leve ganske disiplinert for å kunne produsere.

-  Du har definert deg som et hengehode?

-  Ja, men det er i et Nansensk perspektiv. Det hersker en motsetning mellom kropp og sjel, sportsånd og åndsliv. Da blir jeg et hengehode som sitter inne ved peisen. Åndsliv er jo en innendørsaktivitet.

Av sine biografiobjekter har Bomann-Larsen alltid følt seg mer på bølgelengde med postfunksjonæren og forfatteren Sigurd Christiansen fra Drammen, enn med den formidable polfareren Roald Amundsen. Han trenger mye søvn og liker å lese tykke, russiske romaner. Men han er også, i motsetning til hva mange av leserne av hans satiriske bok «Den evige snø» tror, en ivrig skiløper.

-  Jeg går gjerne på ski. Satire retter seg ikke mot det du forakter, men helst mot det du er glad i. Sånn er det med det nasjonale, også. Jeg har gjort mye satire på det norske, og det er jo fordi jeg føler meg veldig forbundet med dette landet og dyrker vinteren. Det er min årstid. Det er en god dag for meg når de første snøfnuggene ligger i lufta.

-  Men å hoppe på ski var du aldri særlig god til?

-  Nå synes jeg at jeg aner min tvillingbror her? Nei, jeg var ikke noen stor hopper. Jeg drev det meget kort, i bokstavelig forstand. Jeg har aldri vært veldig tallfiksert. Det er min tvillingbrors arena. Han er pengemannen. Jeg har tatt bokstavene, han tallene. Han hoppet også lenger.

Bomann-Larsen ler forsiktig.

-  Vi definerte hverandre tidlig som motsetninger. På mange måter har han vært den utadvendte, jeg den innadvendte.

MENS TVILLINGBROREN er en teknisk begavelse,

beholdt Bomann-Larsen skrivemaskinen lenger enn de fleste. Men i dag har rollene endret seg. Slik han selv har beveget seg fra tegning til ord, fra fantasi til fakta og fra humor til alvor (selv om han håper han har litt humor igjen), har biografen også blitt den offentlig kjente Bomann-Larsen. Det har fylt postkassa hans med litt av hvert.

-  Jeg har fått atskillige rasende henvendelser. En stor del av det norske folk har ansett meg for å være kongehusets verste fiende. Jeg får en del brev. Men det husker jeg fra jeg var avistegner. Jeg var i Nationen, vet du. Der har de en del einstøinger. De sitter ute på bygda og hisser seg opp over ting. Du ser det på skriften med én gang.

Men rosen har overdøvet anklagene om majestetsfornærmelser. Bøkene hans har fått smigrende anmeldelser i Royal Digest, Europas ledende, men nå nedlagte monarkimagasin, en publikasjon «for en engere, dynastisk krets». Med åra har Bomann-Larsen sågar fått sitt eget portrett høytidelig avduket på Theatercaféen i Drammen, ved siden av bysbarnet Jonas Fjeld.

-  Å bli eldre er en veldig kvalitet for en biograf. For du kan ikke som 20-åring skrive en 60-årings biografi. Livet endrer seg så mye at jeg tror ikke du kan gjette deg til det.

At han aldri tok noen universitetsutdannelse, har Bomann-Larsen med åra begynt å betrakte som en styrke. Så får heller faghistorikerne si hva de vil.

-  Jeg har gjort veldig mye på tross av forutsetninger. Det er litt som med Haakon VII: Han var en dårlig elev på sjøoffiserskolen, men likevel ble han en stor konge. Han måtte anstrenge seg. Jeg arbeider med stor grundighet. Det er fordi jeg også selv må skjønne det. Jeg har ikke for vane å ta ting lett.

Bomann-Larsen tenker seg om, slik han i grundighetens ånd så ofte gjør. Er det noe mer han vil ha sagt?

-  Det er veldig mye jeg ikke kan og ikke vet og sånn, da. Mye av dette er bygd på ensidighet. Litt allsidighet, men innenfor et snevert område.

Haakon VII står skrevet også over de fem neste åra av Bomann-Larsens liv, kanskje enda lenger. Hver morgen når han setter seg blant sine utallige papirer og ser utover Drammensfjorden, vil han vite at det er Haakon VII som møter ham. Slik er det når livsverket har vokst ut av biografens egen kontroll.

-  Sånn som det er blitt nå, kommer vi ikke under fem bind. Men hvor det stopper, vet jeg ikke. Det er kildene, ikke meg, som bestemmer. 

SKRIVER OM KONGER:</B> Nå er Tor Bomann-Larsen snart oppe i 1500 sider om kong Håkon 7.
POPULÆR:</B> Boka Folket kom i 2004.