Helt på grensa

Tom Løland (49) i Statens filmtilsyn har gitt oss erigerte peniser, gruppesex og nekrofili på kino. Men det er barnefilmene som virkelig skaffer ham bråk.

JO VERRE, DESTO BEDRE, mente Tom Løland allerede som kinogal guttunge. Nå er han direktør i Statens filmtilsyn.{ndash}Derfor tåler jeg også å få kjeft.Løland flirer, tilsynelatende ubekymret midt i mediestormen som har rast rundt aldersgrensene på barnefilmer. Bråket begynte da «Harry Potter og Mysteriekammeret» fikk 11-årsgrense. Siden ble det enda verre da Filmtilsynet gikk inn for samme sensur for «Ringenes herre: To tårn».11-årsgrense betyr at foreldre kan ta med barn ned til åtte år på filmene. Men de siste ukene har et hylekor av filmkritikere, kinosjefer, barneombud og politikere fra SV til KrF krevd strengere aldersgrenser. De synes ikke avkappede hoder på staker og blodige slagscener passer som underholdning for de yngste. {ndash}Jeg skjønner at enkelte føler seg filleristet. Men «Ringenes herre» er en eventyrfilm, og vi mener fortsatt at 11-årsgrensa er riktig. Barn og unge har også ytringsfrihet og rett til informasjon, sier Løland, som er sosiolog og tidligere forskningsdirektør ved Universitetet i Oslo.Han tar imot Magasinet på sitt kontor i Filmens Hus i Oslo, som han må flytte fra hvis regjeringen får gjennom sitt forslag om å legge Filmtilsynet til Fredrikstad.{ndash}Hva tenker du når selv ganske unge filmkritikere krever strengere aldersgrense på «Ringenes herre»?{ndash}At de likevel er for gamle i denne sammenhengen. De har ikke hatt den barndommen som barn har i dag, med nærmest ubegrenset medietilgang: tv, video, dvd, Internett, dataspill, you name it. Jeg tror de undervurderer barn og unges evne til å håndtere bilder og filminntrykk. TOM LØLAND HAR tatt den norske kinodyden. Som direktør i Statens filmtilsyn har han ansvar for sensur av alle filmer som skal vises offentlig i Norge. Han får en tilråding fra sitt kollegium, men fatter egenhendig vedtak i sakene. Siden han fikk jobben i 1996, har det ene tabuet etter det andre falt på kinolerretet. Den første erigerte penisen i «Jesu liv» i 1997. Nekrofili i «Kissed» i 1998. Gruppesex i «Idiotene» i 1998. Incest og ekstrem vold i «Alene mot alt» i 1999. Sadomasochisme i «Romance» i 1999.{ndash}Finnes det noen filmtabuer igjen? {ndash}Jeg kan ikke forestille meg det {ndash} men de finnes sikkert. Det er bare min fantasi som ikke strekker til. {ndash}Er det et sunnhetstegn?{ndash}Ja! Jeg tror man skal være glad for at direktøren i Filmtilsynet ikke har så vidtgående fantasier. He-he.{ndash}Det meste er lov i dag?{ndash}Ja, vi er ikke veldig engstelige for hva voksne mennesker ser. Hvis en importør prøver å sette opp en hardcore pornofilm, er det helt klart forbudt etter norsk lov. Men seksualitet i ymse varianter må vi i alminnelighet akseptere. Det pussige er at folk reagerer mer på sex enn på vold. Bluferdigheten lever i beste velgående her i landet, folk skammer seg og rødmer når de ser sex på film.Det blir mer enn 200 filmer i året på Løland. Han ser alt som skal opp på kino, pluss det vi andre ikke får se. Og når han er ferdig på jobb, går han rett som det er på kino med kona. {ndash}Hva gjør det med deg å se mye gørr og jævelskap på film?{ndash}Det bare skjerper min kritiske sans. Jo flere filmer du ser, desto flinkere blir du til å se film. Så enkelt tror jeg det er. Men da snakker jeg om voksne mennesker, ikke barn.{ndash}Trenger vi lenger et statlig sensurorgan?{ndash}Ja, paradoksalt nok vil jeg si at Filmtilsynet er viktigere enn noen gang. Vår viktigste oppgave er å beskytte barn og unge. I vrimmelen av voldsomme sanseinntrykk er det viktig at noen kan gi uavhengige og saklige råd som foreldre kan forholde seg til. Det er ikke lett for foreldre å takle mediehverdagen når det finnes så mange tilbud for barna. Da jeg vokste opp, hadde vi ikke fjernsyn, og det var bygdekino hver 14. dag. BYGDEKINOEN lå i Sel i Gudbrandsdalen, hvor «Kristin Lavransdatter» seinere ble spilt inn. På 60-tallet var det cowboyfilmer og James Bond som var det store i kameratflokken. Den gang var filmsensuren langt strengere.{ndash}Vi ventet og ventet på at filmene skulle komme, og var så opptatt av hvilken aldersgrense de fikk at vi holdt på å forgå. Hvis det ble 16 år og vi var 14, var det bare å prøve å snike seg inn.{ndash}Klarte du det?{ndash}Noen ganger, men jeg opplevde også å bli kastet ut igjen. På en James Bond-film. En i gjengen var litt yngre enn oss andre, og ble stoppa i døra. Han ble så fortvilet over at vi andre kom inn at han anga oss. Han gikk inn sammen med kontrolløren og pekte oss ut. Gjett om han ble upopulær! Han fikk bank herfra til månen og kom aldri inn i gjengen igjen. {ndash}Harde bud?{ndash}Ja, men det er akkurat det samme de driver med nå. Det er så viktig for dem å få sett «Ringenes herre». Det handler om å bli akseptert, være med i gjengen, være oppdatert og kul. Hvis ikke er du helt utafor. Selvfølgelig er det utilbørlig, men det skjer i alle barnekulturer.LØLAND ER STEFAR til to barn, som nå er voksne. {ndash}Vi hadde det jeg tror er en klassisk konflikt hjemme. Jeg mente at barna måtte få lov til å se ting, mens mor mente at det burde de ikke. {ndash}Hadde du latt en 10-åring se «Ringenes herre»? {ndash}Kanskje hvis barnet var virkelig robust, ikke bare tøff i trynet. Barn er forskjellige, og derfor må foreldrene ta sin del av ansvaret. Det er de som kjenner barna. {ndash}Er du ofte i strid med kollegene i Filmtilsynet?{ndash}Det hender jeg ber dem vurdere en film en gang til. {ndash}Er du ofte i tvil selv?{ndash}Ja, særlig om aldersgrense. Det er et langt spenn fra 11 til 15 år. På de åra skjer det masse. Og jeg er noen ganger i tvil om det er riktig å gå opp til 15 år for å være på den sikre siden, eller om vi bør gå ned til 11 år for å gi barn og unge rett til å se. 18-årsgrensa er grei nok, den ligger så langt ute.{ndash}Dere sitter ikke med saksa lenger?{ndash}Nei!Løland ser for en gangs skyld lettere forskrekket ut.{ndash}Ikke klipper vi i filmene, og ikke nekter vi noe videre heller. Dette med å ødelegge filmer er en uskikk. Det er tross alt kunstverk. Hvem hadde akseptert at vi hadde begynt å tusje på bilder på Nasjonalgalleriet? En slik holdning viser at film er blitt betraktet som B-kultur. Og som jeg pleier å si, Statens filmtilsyn er ikke moralister på statsregulativ. Det er faget som er basisen for det vi gjør, ikke våre personlige synspunkter. Selv har jeg ikke behov for å si hva andre skal like og ikke like. Men hvis en slik person satt i min stilling, så er muligheten for å sensurere etter smak ganske stor. bente.froytlog@dagbladet.no